Philippoussis beholder huset

Mark Philippoussis har ifølge ATPs sider spilt inn nærmere 45 millioner kroner i karrieren. På toppen av dette kommer sponsorinntekter mm. Nå er det meste borte, og australieren fikk med nød og neppe beholde huset da han misligholdt lånene sine.

Les hele historien i My money´s gone, life is tough. Den gamle playboyen stiller opp med krykker.

Det er snart seks år siden Roger Federer vant sin første Grand Slam-tittel, Wimbledon 2003. Motstander i finalen: Philippoussis. Siden det møtet har livene deres gått i hver sin retning.

Reklame

Det. Går. Så. Seint.

Innendørsturneringene for ca. ti år siden har gitt tennisen et rykte som det fortsatt sliter med. Hvis jeg treffer noen med en godt gjemt interesse for tennis, begrunner de gjerne sin litt sviktende interesse med noe sånt: «Det er jo bare serving nå for tiden.»

Med andre ord: De beste spillerne – spesielt på herresiden – server så godt at det ikke blir noe spill av det. Og serving er kjedelig å se på i lengden. Det var kanskje tendenser i den retningen midt på 90-tallet. Da var Sampras, Ivanisevic, Rusedski (ja, faktisk!), Philippoussis og Krajicek på høyden, og servet hjem mange kamper, særlig på raske dekker.

Innendørsdekkene var raskere enn gras, og en innendørsturnering kunne bli kjedelig for andre enn menigheten (her!). I dag er det et annet bilde. Jeg så litt på dameturneringen fra Stuttgart i går og i dag (i dag så jeg litt av Dementieva, bildet). Sendingene fra Stuttgart kolliderer med Barne-TV, så det var ikke mye jeg fikk sett.

Det mest åpenbare var hvor treg banen var. De spilte ikke på grus, det bare virket sånn. Ballen bremset godt opp for hver gang den traff bakken, og spratt opp i perfekt spretthøyde. Jeg trodde et sekund at det var noe galt med skjermen min.

Jeg liker en god grunnlinjeduell. Men er det noe poeng i å gjøre alle underlag like? Wimbledon-graset har aldri vært tregere enn i dag. Innendørsdekkene er sirup. Serve og volley er nærmest utdødd. Tennisarrangørene sørger for å utslette taktikken fullstendig når alle de raske dekkene blir utradert.

Et sløvere våpen

Tennis på tv:
Rafael Nadal – Mark Philippoussis 6-4, 6-4, 6-4
1.runde, US Open

Rafael Nadal blir en mer og mer komplett spiller. I siste sett mot Philippoussis avgjorde han mange baller ved nettet. Han server stadig bedre, og psykisk er han kanskje den sterkeste spilleren på ATP-touren nå.

Uansett, Nadals store fordel er, og kommer alltid til å være, at han er keivhendt og slår med massiv overskru som setter de fleste ut av spill. Det er derfor han er så rå på grus, hvor ballen spretter mye høyere enn på hardcourt.

Eurosports norske kommentator var over seg av begeistring for Nadal, og mente at han ville bli vanskelig å slå for alle. I kjempeform, osv. Jeg vet ikke helt. Mark Philippoussis er riktig nok en tidligere finalist i denne turneringen (tap for Rafter i 1998), men har vært en vandrende sykemelding de siste fem årene. Philipoussis ble ikke overveldet av Nadal sin toppspinn, som nevnt er den ikke så effektiv på dette underlaget.

Jeg tror ikke Federer, Berdych, Blake og Roddick ble så skremt av det de så fra Nadal. Samtidig begynner Nadal gjerne turneringer litt forsiktig.

Fantastiske slag, del 10: Rafter sine volleyer

Det er en vanlig misforståelse at serve og volley-spillere har en kanonhard serve. Pete Sampras, Richard Krajicek og Mark Philippoussis har bidratt til myten gjennom sine Wimbledon-turneringer på 1990-tallet.

Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel – særlig mot slutten av karriereren – kalt en serve og volley-spiller.

Så har vi den andre fløyen, volley-spillerne. De mest beundrede i moderne tid er McEnroe, Edberg og Rafter. De to første har jeg sett lite av. Rafter har jeg sett mye.

Felles for disse tre er at de varierte servene mye. På den måten kunne de komme seg raskt til nettet. Rafter slo for eksempel mye kick-server, altså server med sykt mye overskru. De er vanskelige å returnere, og gir serveren masse tid til å stikke til nettet.

Vel framme ved nettet hadde Patrick Rafter en enorm rekkevidde. Volleyene hans var ikke så flate som Sampras sine, men Rafter nådde det meste. Ikke alt lyktes, men Rafter sitt vingespenn virket demoraliserende på motstanderne. De visste at de måtte slå helt presise passeringsslag for å komme forbi australieren.

Patrick Rafter var ikke et naturtalent i tennis. Han er en av få spillere som har gått veien via satelites og future-turneringer (det laveste nivået) til førsteplass på rankingen.

Men han hadde også kunstslag. Ballvekslingen jeg husker best, er fra åttendelsfinalen i US Open mot Sampras i 2002. Sampras slo et passeringsslag mot Rafter sin backhand. Ballen var velplassert og hard, så Rafter måtte kaste seg etter den. Han fikk til en nydelig halv-volley stoppball, fra en posisjon hvor han ikke hadde sjanse til å se hva han gjorde.

Det var den typen spill som sikret Rafters to titler i US Open, 1997 og 1998. For mer superbt volleyspill fra mannen, se kampene mot Agassi Wimbledon-semifinalene 1999-2000-2001.

Argentina + gras = sant

Jeg har sagt mye fint om Lleyton Hewitt i det siste, men etter Davis Cup-oppgjøret mot Argentina har han bare seg selv å klandre for at folk misliker ham. Han hadde en kranglete kamp mot Coria i det første oppgjøret, men vant.

Så tapte han så det sang mot David Nalbandian. På gras, i hjemlandet, i en viktig kamp, ble han utspilt av en spiller han har slått tre ganger så langt.

Mange flirte da Nalbandian nådde Wimbledon-finalen i 2002. Det er det ingen grunn til. Han kommer til å vinne en Grand Slam-turnering en dag. Neppe Wimbledon, men hvilken som helst av de tre andre. Nalbandian vant også doublekampen sammen med Mariano Puerta, latterliggjort av mange (her!) som en ren grusspesialist. Alt om Davis Cup finner du her.

Samtidig spilte Mark Philippoussis leke-tennis i USA. Hvis han ikke hadde vært så høflig, tror jeg Patrick Rafter (bildet) hadde hatt et par sannhetens ord til den ynkelige innsatsen. Men han sitter nok på Barbados og dypper tærne. Fullt fortjent etter en lang karriere!