På tide å pakke sammen

Carlos Moya, French Open 2000.

Hvor mange av dagens ATP-spillere har vunnet en Grand Slam-turnering på 90-tallet? Ikke Federer, i alle fall ikke Nadal, ikke Roddick, ikke Hewitt og heller ikke Safin. Jeg tror faktisk bare det er én igjen: Carlos Moya fra Spania, som vant French Open i 1998. Nå er han nummer 48 i verden, og det er noen år siden folk snakket om forehanden hans med ærefrykt.

Moyas karriere har vært i jevn nedgang de siste årene. Jeg beundrer Moya for at han orker å fortsette, men jeg ser ikke helt poenget i det. Til nå i år er statistikken hans 2-4 i kamper.

I går tapte han i turneringen i Acapulco mot Leonard Mayer fra Argentina, og nei, jeg har heller ikke hørt om ham før. Uken før prøvde Moya seg mot Maximo Gonzalez (også han fra Argentina, nummer 98 i verden), og tapte der også.

Nei, Carlos, du og jeg blir 33 i år, og idrettsverdenen tilhører yngre folk enn oss.

Reklame

Det regner i dag

Dag to av French Open er unnagjort, og været i byen har forandret seg siden jeg var der for 14 dager siden. Det regner. Derfor kom ikke Nadal i gang med sin kamp.

Jeg hadde håpet å installere Eurosport før turneringen, men møtte på en lei bærevegg av mur på min vei med den magiske kabelen gjennom veggen. Satser på at naboens rike arsenal av murdrillutstyr kan hjelpe meg over kneika i morgen.

Hva har skjedd så langt, bortsett fra regnet?
– Ashley Harkleroad fikk karrierens oppmerksomhetsmessige høydepunkt da det ble kjent at hun har posert for Playboy.
– Gustavo Kuerten tapte karrierens siste kamp.
– Guillermo Coria (finalist 2004) tok første sett mot Robredo, og tapte de tre neste. Uansett bra å ha ham tilbake.
– Federer og Djokovic er greit videre til andre runde.
– 1998-vinner Carlos Moya tapte første runde mot argentineren Eduardo Schwank. På tide å gi seg, Carlos?
– I samme gate: 1999-semifinalist Dominik Hrbaty (nå ranket 281 i verden) tapte i strake sett mot Acasuso, og det er ingen skam. Men jeg spør likevel; På tide å gi seg, Dominik?
– Og en til som sliter: Nicola Vaidisova var bare noen dårlige vurderinger unna finalen i 2006. Nå tapte hun i første runde mot Iveta Benesova.

En forknytt spanjol

Tennis på tv:
James Blake – Carlos Moya 6-3, 6-4
3. runde, Indian Wells

Den direktesendte tennisen har så langt i kveld veket plassen for påskekrim, men jeg fikk med meg en times opptak av Blake-Moya i ettermiddag.

Moya slo en rekke kraftfulle forehander da han brøt Blake til 3-2 i første sett. Jeg måtte ned i kjelleren og sage litt ved. Da jeg kom opp igjen, hadde Blake brutt tilbake og holdt serven sin, slik at det sto 4-3 til amerikaneren. Moya hadde alle tiders sjanse til å holde serven sin, men klarte å rote vekk muligheten, og dermed settet. I begynnelsen av andre sett var spanjolen furten på det meste, og tapte lett.

Det var ingen stor kamp. Jo mer jeg ser Moya, jo stivere synes jeg han er. Den harde forehanden er skummel når Moya får den til å sitte, men det er et slag som krever at Moya er i perfekt posisjon. Moya klarer ikke å få skikkelig kraft bak forehanden når han er presset. Moya sin backhand er veldig forknytt, og bryter ofte sammen.

Blake? Ingen stor kamp. Han var rusten og virker et stykke unna formen.

En slags revansje for russerne

De tapte den kalde krigen, men får en lite revansje i New York nå: Russerne har akkurat nå igjen tre av de ni spillerne i turneringen: Davydenko, Kuznetsova og Chakvetadze.

Nikolai Davydenko har ikke tapt et sett fram til semifinalemøtet med Roger Federer, men få tror likevel at han kommer videre fra det møtet. Den innbyrdes statistikken viser 9-0 til Federer. Davydenko har spilt mange jevne kamper mot Federer, ikke minst semifinalen i French Open. Det kan bli jevnt, men jeg har vanskelig for å se Federer tape tre sett mot russeren.

Moya og Ferrer spiller hver sin kvartfinale, og dersom de vinner, vil det være tre russere pluss Federer i semifinalen. Imponerende.

På damesiden er Kuznetsova fortsatt med, og møter Chakvetadze i semifinalen. Hun er også russisk, og det er godt å se et ferskt fjes. Det blir vanskelig å komme utenom Chakvetadze når årets mest forbedrede spiller skal kåres på WTA-touren. På motsatt side møtes Henin og Venus Williams i semifinalen, og det kunne like gjerne vært finalen. Jeg tror Henin slår Venus som hun slo Serena, og knuser finalemotstanderen. Samme hvilken russer det blir.

Demolition man

Å slå Rafael Nadal på grus er et kollektivt prosjekt. Jeg tror bare det kan skje dersom en rekke spillere mørner han i kamp etter kamp, før en spiller til slutt setter inn det avgjørende støtet. Det skjedde i Hamburg, hvor Nadal var sliten etter mange kamper både der og i Roma, før Hewitt tok Nadal til tre sett i semifinalen og Federer til slutt slo Nadal i finalen.

Det samme har ikke skjedd i Paris så langt. Nadal har vunnet sine kamper latterlig enkelt. Carlos Moya ble slått 6-3, 6-3, 6-0 i kvarten i dag. Det er noe brutalt over de sifrene.

Den eneste som kan hindre Nadal i en finaleplass, er Novak Djokovic. Han kommer fra Serbia, i likhet med jentenes semifinalister Ivanovic og Jankovic. (Dette er Serbias vår – vant de ikke nettopp Melodi Grand Prix også?) Djokovic har slått Nadal i år, på hardcourt. Jeg tror kanskje han klarer ett sett mot Nadal. Ikke tre.

Det samme gjelder for Federer og Davydenko, en av dem kommer til å møte Nadal i finalen. Jeg klarer ikke helt å se at noen av dem klarer å ta tre sett på grus mot Nadal. Men samtidig: Nadal har ikke spilt mange femsettere på grus i sin karriere. Også Nadal kan bli trøtt, med den intense stilen han har.

Men for all del: Dersom årets vinner av French Open blir noen andre enn Rafael Nadal, blir jeg veldig overrasket.

Noen raske spådommer

De to siste kvartfinalene for menn spilles i dag. Uansett hvem som vinner hele turneringen, vil vedkommende ha gjort det gjennom å slå fabelaktige spillere. Ingen enkle trekninger i år (det mest ekstreme tilfellet må ha vært Sampras sin seier i Wimbledon 2000).

Nadal – Moya: Nadal i tre eller fire sett. Han kan alt som Moya kan, bare bedre. Og han er yngre, sultnere og springer fortere. Moya har slått Nadal på hardcourt begge gangene de har møttes der. Nadal har slått Moya tre av tre ganger på grus, inkludert i 2003, da Nadal var knapt 17 år. Moya tok ett sett mot Nadal i Roma tidligere i år. Klarer han å ta tre i Paris? Neppe.

Djokovic – Andreev: Møttes i Estoril i april, da vant Djokovic i tre sett. Han er favoritten igjen, selv om Andreev er i god form.

Djokovic mot Nadal i semifinalen kan bli morsomt. De møttes jo i fjor, da Djokovic trakk seg etter to tapte sett, med kommentaren «jeg følte jeg hadde kontroll på kampen» (!).

Federer og Davydenko er allerede klare for semifinalen på motsatt side av trekningen. Federer leder den innbyrdes statistikken 8-0.

Spanske favoritter

Morgendagens store kamp er uten tvil Rafael Nadal mot Lleyton Hewitt. Nadal slo Hewitt i tre tøffe sett i Hamburg for to uker siden. Han bør være uthvilt nå, og har i motsetning til Hewitt ennå ikke tapt noen sett. Den offisielle nettsiden har en omfattende, men litt tåpelig analyse i forkant. Nadal er god på grus, men å si at «Few would now disagree that Nadal is the greatest clay court player of all time», er latterlig. Bjørn Borg har seks titler fra French Open. Nadal har så langt to, som er mindre enn både Lendl, Wilander og Kuerten (tre titler). Nadal kan utmerket godt bli tidenes grusspiller, men han er det ikke ennå.

Hewitt spilte fem mot Gaudio og i forrige kamp fire mot Nieminen. Han er ikke så kvikk som før, og jeg tror Nadal kommer til å vinne i tre eller fire sett. Men Hewitt kommer garantert ikke til å legge seg.

Nadals kvartfinalemotstander blir trolig Carlos Moya. Det er naturstridig at 35 år gamle Jonas Björkman er i fjerde runde av French Open. Svensken er best på raske dekker, og var i semifinalen av Wimbledon i fjor. Moya har ikke de sterkeste nervene i verden. Blir presset for stort, i en kamp alle sier at han kommer til å vinne enkelt? Jeg tror ikke det, tre sett for Moya, er min spådom.

Den andre kvartfinalen av nederste del av trekningen går mellom vinneren av kampene Djokovic-Verdasco og Andreev-Baghdatis. Djokovic bør være bankers, til tross for fire og fem sett i de to siste kampene. Verdasco er med i double også. Han må vel bli trøt av et sånt dobbeltløp? Sterkt å slå Ferrer i forrige runde. Andreev og Baghdatis er jevne, jeg tror Andreev forehander Baghdatis av banen og møter Djokovic i kvartfinalen.

Fort glemt

Ja, forresten, hva skjedde med Guillermo Canas, Federers overmann i andre runde? Han forsvant i strake sett mot Carlos Moya i runden etter. Bare viser hvor jevnt nivået er. Canas hadde dessuten spilt kvalifisering til turneringen. Det er ikke vanlig at kvalik-spillere, som kommer «varme» inn i turneringer, vinner en kamp før de mister piffen.

Å se de beste trene

Steve Tignor er en sann tennisvenn, og har en fast spalte på tennis.com sine nettsider. Nå er han i Indian Wells. I bloggen sin skriver han om hvordan det er å se de beste trene. Hvis du noen gang kommer deg på en profesjonell tennisturnering, så se for all del på treningene.

Treningsbanene er som regel like ved siden av arenaene. Du kommer aldri tettere på spillerne enn når de trener. Jeg husker spesielt godt turen til Roma i 2003 (allerede fire år siden!), til fantastiske Foro Italico. Juan Carlos Ferrero og Carlos Moya trente på en liten bane.
De var alltid i rett posisjon til ballen.
De var aldri stresset.
Det så ikke ut som de anstrengte seg en millimeter.
De traff hver ball perfekt.
De slo knallhardt.

Det er først når du ser profesjonelle trene at du skjønner hvor gode disse folkene er, og hvor mye tennis handler om timing. French Open er et annet sted hvor du kommer tett på spillerne når de trener. I 2000 husker jeg at en ung sveitser (bildet) trente uten andre tilskuere enn meg, på en av de minst glamorøse banene der. Det så veldig flott, men litt uferdig ut.

Treninger er den beste sjansen til å få autografer. Mannlige spillere gir bort flere enn kvinnelige, etter det jeg har sett.

Federer prøver igjen

Både Roger Federer og Rafael Nadal deltar i Masters-turneringen i Roma. Den spilles på det usannsynlig vakre Foro Italico-anlegget, ikke langt unna hjemmebanen til fotballlaget AS Roma. Området er verdt et besøk selv når det ikke spilles tennis der. Høye pinjetrær, tribune i marmor og noen gyselige statuer (bildet) gjør det til et uforglemmelig sted.

Roger Federer bryr seg nok lite om det, men han fikk i alle fall tid nok til å se på omgivelsene etter førsterundekampen mot Juan Ignacio Chela. 6-2, 6-1 vant sveitseren. Chela er en tidligere dopingdømt argentiner som spiller søvndyssende tennis. Federer hadde problemer med den typen spillere før, men ikke nå lenger.

Rafael Nadal åpner sin turnering i morgen, mot Carlos Moya. Moya vant faktisk deres eneste møte i år, på hardcourt. Slår han Nadal på grus også, blir jeg imponert.

Fantastiske slag, del 13: Moya sin forehand

Sommeren 1998 lå tennisverden for Carlos Moyas føtter. Han var 22 år, vakker, sjarmerende og hadde nettopp vunnet French Open. Et halvt år senere gikk han til topps på verdensrankingen.

Hovedvåpenet hans var for åtte år siden det samme som i dag: Forehand. Å se Carlos Moya sin forehand er for gamle tennis-purister som å dra en gaffel over en tavle. Moya holder racketen flatt mot bakken når han fører den tilbake, og påfører den gule lille stakkaren enorme mengder overskru. Det er ikke mye klassisk eleganse over den, men er herlig å se på likevel.

På grus betyr det at ballen skyter stor fart oppover når den treffer bakken. Dagens fremste eksponent for denne forehand-typen er Nadal, som er enda mer ekstrem enn Moya.

Når Moya står i posisjon og slipper løs forehanden, bør motspilleren ha god timing for ikke å bli presset bakover. Eurosports ekspertkommentator – jeg tror det er Anders Håseth – nevner ofte Moya som den spilleren Christian Ruud likte minst å spille mot. Lleyton Hewitt er en annen spiller som har hatt problemer med Moya.

Så hvorfor har ikke Carlos Moya dominert mer enn han har gjort? En åpenbar svakhet med slaget hans, er raske dekker, selv om han har noen titler der også. Pete Sampras møtte en ung Moya i finalen i Australian Open 1997, og brukte bevisst taktikken med å dra Moya langt ut i forehandhjørnet. I tidsnød er det vanskeligere å dra i gang Moya sitt omfattende forehand-maskineri.

Moya har også slitt med skader. Dessuten er hans beste slag også det eneste våpenet han har: Når forehanden ikke fungerer, vinner ikke Moya. Backhanden er f.eks helt elendig, serven litt over middels, og han surner ofte hvis ting går skeis.

Men altså: Få med deg Carlos Moya på en god dag. Dette bildet er fra French Open 2000, fra en trening med bl.a Patrick Rafter. Jeg sverger på at Moya sine uanstrengte forehander gikk tre meter over nettet før de stupte mot bakken.

Beleilig skade for Federer

Han har ikke spilt siden tapet for Richard Gasquet i Monte Carlo, og i dag ble det klart at Roger Federer trekker seg fra turneringen i Roma.

Godt for ham, sier jeg. Federer har spilt altfor mange turneringer det siste året, men det er sikkert fristende når han vinner nesten alle. Nå får han et passende avbrekk før French Open. Hvis han trenger mer grustrening, kan han spille i Hamburg senere denne måneden.

Carlos Moya er også skadet, og trakk seg fra kampen mot Robredo i Estoril på grunn av en vond skulder. Serena Williams og Elena Dementieva har trukket seg fra turneringen i Berlin.

Dramatisk? Nei, sannsynligvis ikke for noen av dem. Det spilles for mange turneringer, det er så enkelt.

Spanjolene i kortform

Når det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

• Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
• Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
• Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
• David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
• Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
• Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
• Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
• Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
• Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
• Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
• Albert Montanes (74): Se Verdasco.
• Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
• Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
• Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
• Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
• Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.

Moya slo endelig Ferrero

München høres mer seriøst ut enn Estoril, men det er ingen tvil om hvor den viktigste ATP-tennisen spilles akkurat nå.

Dagens lille overraskelse kom i kampen mellom Ferrero og Moya, to gamle grussjefer som sliter litt. For første gang siden 1999 vant Moya, og dermed viser den innbyrdes statistikken 7-4 til Ferrero. Vet ikke hvor mye som kan leses av dette resultatet. Begge er i beste fall outsidere til French Open. Den tredje French Open-mesteren i aksjon var Costa, men den kampen er ikke ferdig ennå.

Kjekt for Moya, som jeg har gitt en del tyn før. Hvis han og Ferrero bare kunne kvittet seg med de dustete pannebåndene, ville alt vært hunky dory. Moya etter seieren:

I’m very motivated and think I have chances to win tournaments again.

Ja, ja. Det betyr vel som vanlig at Moya kommer til å tryne så snart muligheten byr seg.

Tommy Robredo (nok en spanjol) spiller også i Estoril, han vant 7-5, 6-0 mot Ventura. Robredo er en sånn spiller som alle kommer til å ha glemt dagen etter han har lagt opp, selv om han har en helt grei karriere.

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja (bildet), Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.

Moya, en evig skuffelse

Tennis på tv:
Guillermo Garcia-Lopez – Carlos Moya 7-5, 6-3, 3-6, 6-3
1.runde, Australian Open

Carlos Moya seiler opp som en gummiarm av de sjeldne. Han ligger konstant i topp ti, ikke på grunn av sine Grand Slam-prestasjoner, men på tross av dem. Han spilte finale i Australia i 1997, vant French Open i 1998 og har aldri vært i nærheten siden.

Mandag morgen tapte han for Guillermo Garcia-Lopez i fire sett. Jeg fikk sett 45 minutter av kampen i en halvdøs på sofaen. Moya sin forehand klarte aldri å sette landsmannen på defensiven, og servene var under middels.

Det aller verste var likevel backhanden. Moya har alltid spilt svakt på backhand, men elementær taktikk er aldri å forakte når ting går skeis. Når han ble presset på backhand, prøvde han hele tiden å slå ned langs linjen. Roger Federer klarer det noen ganger. Agassi også. Men som regel slår de diagonalt, for det er et sikrere slag i pressede situasjoner. Når Moya holder på sånn en hel kamp uten å lykkes, fortjener han ikke bedre.

Garcia-Lopez viste ingenting spesielt, greie slag, en bleik backhand som nok vil få kjørt seg utover turneringen.