Lendl, nå kulthelt

Steve Tignor har benyttet februar-stillheten til å ta for seg Ivan Lendls karriere. Ingen likte Lendl da han spilte, men nå kommer mange ut av skapet og sier at de digget fyren.

Tignor om nostalgiens kjerne mer generelt (langt sitat, men jeg synes det var så bra):

On a general level, Lendl benefits from a mysterious cultural fact: Everything looks better in the past—athletes, fashions, music, movie stars, book covers, sunglasses, lampshades, coffee cups, sports-team uniforms. Everything. People in New York City are even nostalgic for the Summer of Sam 1970s, which is a little like saying you wish there were more chances for you to be mugged or murdered as you walk down the street. My pet theory on this is that when we look at the past, we don’t take our anxiety with us. What we see is over, we know how it turned out. There’s nothing to be anxious about, so it all seems cool and quaint. This is a relief from our daily lives, where every minute is burdened, somewhere in the back of our brains, with anxiety.

Lendl skal forresten spille en oppvisningskamp ganske snart, mot Mats Wilander i Atlanta. Lendl hadde ryggproblemer da han ga seg i 1994, men jeg regner med at ryggen er helt god igjen nå. En forfengelig fyr som Lendl ville neppe stilt i en oppvisningskamp dersom han ikke hadde et håp om å vinne. Lurer på hvordan han takler dette med oppvisningskamper, hvor spillerne skal tøyse og ha lave skuldre.

Og i disse tider hvor alle snakker om Federers rekorder: Federer har ingen sjanse til å overgå Lendl 94 singletitler (Federer har 62 i dag). Det må sies at Lendl spilte en haug med småturneringer, særlig tidlig i karrieren, men 94 titler er uansett imponerende. Og jeg er ikke sikker på om Federer klarer 8 strake finaler i US Open. Han har 6 strake nå, Lendl nådde finalen 1982-89.

Og hvem hindret Lendl i å nå sin niende strake? En pur ung Pete Sampras, that´s who.

Lendl tapte flere Grand Slam-finaler enn han vant, og det har blitt hengende ved ettermælet hans. Men i tennishistorien finnes det vel ingen som møtte så mange kvalitetsspillere i finalene. Lendl spilte mot (i noenlunde kronologisk rekkefølge) Borg, Connors, Wilander, McEnroe, Becker, Edberg og Cash i finalene. Han slo dem han skulle slå i finalene, når folk som Pernfors og Mecir sto på andre siden av nettet.

Og han påførte McEnroe det mest smertelige tapet i karrieren, finalen i French Open 1984:

Når jeg ser på dette klippet nå, stemmer ikke bildene helt med forestillingen om Lendl som den store treningsguruen i tennis. Lendl var selvsagt veltrent, men sammenlignet med dagens ATP-spillere virker både han og McEnroe temmelig hengslete i kroppen.

Reklame

Litt retro før alvoret i New York

I Steve Flinks fine bok The greatest tennis matches of the Twentieth Century, er oppgjøret Stefan Edberg – Ivan Lendl fra Australian Open 1985 omtalt. I går så jeg endelig levende bilder fra den kampen, og det levde opp til forventningene.

1985: Lendl pløyer ned det som finnes av motstand, og har to Grand Slam-titler. Edberg er 19 år og har ingen GS-titler, men har med sin spillestil bedre forutsetninger på graset i Melbourne. Det stemmer: Australian Open ble spilt på gras fram til 1988.

Banen er såpass humpete at begge spillerne går ofte til nettet. Selv Lendl, som var langt dårligere på volley. Det er lett å se at mye har endret seg siden 1985. Selv Lendl, som gikk for å være klodens mest gjennomtrente spiller, ser hengslete ut i overkroppen i forhold til dagens beste. Edberg har litt babyfett i ansiktet og innadvendt kroppsspråk, men virker ellers ferdig utviklet som spiller.

Sjekk minuttet som begynner fra 3:00. Et par nydelige passeringer fra Lendl. Og selv hedersmannen Edberg kaster racketen i frustrasjon. Det er imponerende hvor god og presis tennis de spiller, med et utstyr som er mye dårligere enn det som brukes i dag.

Australian Open hadde mange rare vinnere fra midten av 70-tallet til tidlig 80-tall. Wilander, Edberg og Lendl skal ha mye av æren for at turneringen fra midten av 80-tallet fikk en renessanse.

Spillerne som formet tennisen

About.com har en ganske bra tennisseksjon. For noen dager siden kom artikkelen The players who made today’s tennis. Før vi går til navnene, kan det være greit å finne ut hva som er today´s tennis. Jeg vil koke det ned til tohåndsbackhander og grunnlinjespill, mot mer enhåndsbackhander og nettspill fram til ca 1975. For å si det veldig enkelt.

I artikkelen trekkes fire spillere fram som sterke påvirkningskrefter: Rod Laver (toppspinn, allsisdighet), Ivan Lendl (treningsviljen), Martina Navratilova (treningsviljen) og Chris Evert (tohåndsbackhand).

Sånne kåringer innbyr til debatt. Jeg savner Boris Becker, som for alvor viste hvor langt du kommer med en god serve. Becker var god til mye, men det er serven hans som blir husket. Eller hva med Connors, som brakte inn en ny aggressivitet i servereturene?

Jeg er litt skeptisk til å inkludere Navratilova og Lendl på grunn av treningsdisiplinen deres. I alle idretter har de beste trent mer og mer, og det ville skjedd også uten Lendl og Navratilova. Men de skal ha mye av æren for dagens østeuropeiske tennisboom, mener jeg. Lendl blir holdt fram som et eksempel på en spiller som gjorde det godt selv med begrenset talent, men at About.com nevner Kafelnikov som en spiller i denne sjangeren, er for meg et mysterium. Man kan si mye om Kafelnikov, men han var et stort balltalent.

På damesiden ville jeg kanskje inkludert Williams-søstrene, for de brakte en ny råskap inn i tennisen, og de erobret verden selv med et dårlig utgangspunkt.

Det morsomme med tennishistorien er at spillestilen til de beste ofte er helt unik, og lar seg vanskelig kopiere. Hvor mange har spilt som McEnroe, Nadal, Graf eller Seles?

Det som ikke nevnes i artikkelen, er at teknologien minst like mye som spillerne påvirker måten tennis spilles på. Dagens strenger og racketer gir spillerne større trygghet i returspillet og grunnlinjeslagene enn for bare få år siden. Det i seg selv har bidratt til å drive serve- og volleyspillerne ut av tennisen, selv om Sampras sopte inn Grand Slam-titler på den måten aldri så mye.

Nok babling. Hva mener dere?

Jeg tar med en film. Denne kampen kan ses som et vannskille i tennishistorien. Den gamle gentleman Rosewall møter den nye tid i form av en ung og sulten Jimmy Connors i finalen av US Open 1974, og taper 6-1, 6-0, 6-1.

Bra McEnroe-sitat

Jon Wertheim i Sports Illustrated har snakket med John McEnroe om det å bli 50. Livet tar noen rare vendinger etter hvert som årene går, har Mac funnet ut:

Who would have thought that between me and Ivan Lendl – and I hear he’s trying to get back into shape – I’d be the fitter guy?

Bok: A champion’s mind

Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.

I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket. Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.

Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.

Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.

Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:

• Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
• US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
• Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
• French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).

Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson. Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.

Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.

En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest: Michael Stich.

En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?

Gullalderens siste storkamp

Jeg vet det er fryktelig uaktuelt å skrive om 1984 midt i Australian Open 2008, men som eneveldig blogger bryr jeg meg minimalt om det. Nylig fikk jeg hendene i et 20 minutter langt sammendrag av semifinalen i US Open 1984 mellom John McEnroe og Jimmy Connors. Det er gull.

Tennisboomen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hang sterkt sammen med Connors og McEnroes posisjoner. Da de møttes i semifinalen i 1984 hadde de delt de seks siste US Open-titlene mellom seg. Semifinalen gikk til fem sett, hvor McEnroe vant. Dagen etter slo han Lendl i finalen. Det ble McEnroes siste Grand Slam-tittel, og Connors vant heller aldri en GS-pokal igjen.

Både McEnroe og Connors var kjent for å kjefte på alt og alle, men i klippet fra semifinalen er det mer en følelse av spenning enn aggresjon. Ingen utbrudd. Connors har mye kroppsspråk, McEnroe har nesten ingenting. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroe sin spillestil. Bortsett fra servingen, ser han ut til å spille tennis med bare underarmen. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan han fikk så mye fart på ballen. Han ser heller aldri ut til å løpe mot ballen, han bare er der og pirker den tilbake med et plonk i racketen.

Og det er deilig å se en rask hardcourt-bane. Jeg synes dagens hardcourtdekker er blitt for like, for langsomme.

En vanvittig Borg-rekord som var hittil ukjent for meg

Jeg har aldri vært særlig opptatt av Davis Cup, nasjonsturneringen for herrespillerne. Jeg tenkte det var på tide å oppdatere meg etter at USA vant årets turnering, som markerte avslutningen på årets sesong.

Oversikten over vinnerlag gjennom tidene finner du her. USA og Australia dominerer vinnerlisten. Finalelagene fra de siste 15 årene viser at sporten sprer seg. De aller fleste store spillere gjennom tidene har vunnet Davis Cup også. Et åpenbart unntak er Roger Federer, og Sveits mangler en spiller som kan komplettere det sveitsiske laget.

Et Davis Cup-oppgjør består av fem kamper. Først to singlekamper, deretter én i double og til slutt to nye singlekamper. Det trengs maksimalt to spillere på et Davis Cup-lag.

Jeg synes det er fascinerende med vinnerlag som har bestått av bare to spillere, senest Kroatia i 2005 med Mario Ancic og Ivan Ljubicic. Eller i 1991, da Frankrike på hjemmebane slo et USA med up and coming Pete Sampras som ankermann. Smartingene Guy Forget og Henri Leconte tok tittelen hjem for franskmennene.

Ivan Lendl og Tomas Smid vant cupen for Tsjekkoslovakia i 1980.

Aller mest oppsiktsvekende synes jeg likevel Sveriges tittel i 1975 er. Det var selvsagt Björn Borg som ledet laget. Han var 19 år. Med seg hadde han Ove Bengtson. Har du hørt om ham før? Ikke jeg heller. Bengtson tapte begge sine kamper i finalen. Borg vant sine to, i tillegg til double sammen med Bengtson.

I 1975 hadde Borg bare vunnet to Grand Slam-titler, men i finalen av Davis Cup var han helt brutal mot Kodes (som på det tidspunktet hadde tre Grand Slam-titler): 6-4, 6-2, 6-2. Borg slo Hrebec enda klarere: 6-1, 6-3, 6-0.

Wikipedia skriver dette om Borg sin Davis Cup-karriere og 1975:

Borg won two singles and one doubles rubber in the 1975 Davis Cup final as Sweden beat Czechoslovakia 3-2. With these singles wins, Borg had won 19 consecutive Davis Cup singles rubbers since 1973. That was already a record at the time. But Borg never lost another Davis Cup singles rubber, and, by the end of his career, he had stretched that winning streak to 33–a Davis Cup record that still stands.

Single rubber = singlekamp i Davis Cup-sammenheng. 33 strake seire i Davis Cup kommer aldri til å bli slått, tipper jeg.

Flashback i tennisferien

Mange har sagt at dagens barn ikke vet hva det vil si å kjede seg, og jeg tror de har rett. Jeg skal ikke påstå at jeg så mye på tennis da jeg var liten, men noe husker jeg. Mitt klareste minne er Ivan Lendl på grusen, og Boris Becker sine kamper på midten av 80-tallet. Jeg skal ikke hevde at noen spesielle kamper er spikret i minnet, for det er de ikke.

Jeg kom nylig over et klipp fra finalen i Australian Open 1983, mellom Wilander og Lendl. Den kampen har jeg garantert aldri sett. Jeg har heller ikke sett finalen mellom de samme spillerne i US Open 1988. Likevel var det en klar følelse av flashback da jeg så klippene. Det er som om tennisen har stillestående søndag skrevet over hele seg. Jeg mener ikke at det er kjedelig tennis, men det er noe langsomt og uendelig over dem. Jeg kunne ikke tennisreglene helt da jeg var liten, og en kamp mellom Lendl og Wilander – to spillere som tok få sjanser – var garantert å inneholde mange lange games og sett. Det virket endeløst.

Tennisen har forandret seg mye siden 1983 og -88. Det er merkbart hvordan begge spillerne sliter med å drepe en ball. Utstyret har forandret seg slik at det i dag er mulig å slå vinnerslag fra alle steder på banen. Før var det mer snakk om å bygge opp et poeng før den avsluttende killermanøveren.

Marlboro som hovedsponsor. Herlig.

Australian Open 1983:

Bodo om oppvisningskampene

Peter Bodo har, som alle andre, fått med seg at Sampras vant den siste av oppvisningskampene mot Roger Federer. Du kan lese hans tanker om Federer mot tidligere storheter her.

Bodo mener at Edberg, Lendl og Becker er spillere som ville gitt Federer problemer. Muligens. Det er vanskelig å sammenligne på tvers av generasjoner, fordi teknologien er en helt annen i dag. Jeg mener Federer har et gir som i alle fall Lendl manglet. Becker og Edberg? Federer liker å spille mot spillere som gir ham et klart mål å sikte etter, og det får han mot nettspillere som de to. Begge var altfor ustabile fra grunnlinjen til å være en trussel for Federer.

Federer, sjølsagt

Roger Federer er nå bare én sluttspill-tittel unna rekorden på fem, som Lendl og Sampras deler. Det kommer han til å klare. Seieren mot David Ferrer i dagens finale var meget enkel, 6-2, 6-3, 6-2. Oppsummeringen på de offisielle sidene er god. BBC har også en bra oppsummering. Liker tennis-seksjonen deres bedre og bedre.

Jeg ble nysgjerrig på om David Ferrers score i denne kampen var den dårligste av en ATP-finalespiller i historien. Han fikk sju games totalt. Federer har delt ut flere sju games-tittelkamper tidligere: Mot Blake i fjor (6-0, 6-3, 6-4) og mot Agassi i 2003 (6-3, 6-0, 6-4). Lleyton Hewitt fikk bare fem games mot Federer i 2004 (6-3, 6-2), men det var en finale best av tre sett.

Sampras ga sju games til Kafelnikov i 1997 (6-3, 6-2, 6-2), og Michael Stich ga bort sju games til Michael Chang i Grand Slam Cup 1992 (6-2, 6-3, 6-2). Lendl ga bort sju games til Wilander i Masters 1987 (6-2, 6-2, 6-3).

Rekorden kommer fra 1975: Ilie Nastase slo Björn Borg 6-2, 6-2, 6-1. Og hvor ble ATP-sluttspillet holdt det året? Stockholm.

Auda. Les tidligere finaleresultater her.

For statistikkfansen

Her er en oversikt over herrespillerne med flest singletitler i karrieren, sortert etter spillernes karrierer. Alder mot høyre, antall titler oppover.

De fleste spillerne gjør et byks rundt 20-årsalderen. Sampras og Federer var saktere i starten, for ikke å snakke om Nastase. Til tross for Agassi sitt rykte som en ustabil spiller, har han den jevneste kurven av alle. Legg også merke til at Borg (den lilla kurven lengst til venstre) hadde vunnet mer enn Connors hadde da han var på samme alder. Hadde svensken spilt lenger, ville han garantert ha passert i alle fall McEnroe.

ATP-titler (pdf)

Can´t beat the feeling (nei, det var visst Cola, det)

ATP begynt en ny kampanje for å spre tennisen til folket. Merkelappen denne gang er Feel it. For noen år siden prøvde de seg med New balls please, som ikke var spesielt vellykket. (Vedkommende som bestemte at Jan-Michael Gambill og Nicolas Lapentti passet godt på samme plakat som Roger Federer og Lleyton Hewitt, føler seg nok ikke så lur i dag.)

Et av bildene viser Roger Federer som server, med tegninger av gamle helter som en del av slagbevegelsen. Det skal kanskje være sånn, men for meg ligner Borg og Lendl mer på noe fra Buffy the Vampire Slayer enn seg selv. Døm selv.

På et annet bilde kommer det flammer bak Novak Djokovic, og en okse bak Nadal (ah, spansk okse, meget fikst). En annen plakat har hester bak Andy Roddick og ei ildkule rundt Marat Safin. Jeg synes ikke det er særlig stilig. Safin er forresten altfor dårlig til å bruke i reklameplakater. Hvis ATP må dra fram den ustabile russeren for å markedsføre passion om sporten, er de helt på tur. Safin er underholdende, men bare måtelig interessert i tennis.

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Federer bryter dem

Roger Federer ble den første som vant US Open for menn fire ganger på rad, og han er den første som har hatt tre sesonger med tre Grand Slam-titler. Nylig satte han også rekord i antall sammenhengende uker som nummer én i verden.

Folk som bare følger sporadisk med på tennis, kan få inntrykk av at Roger Federer slår alle rekorder som finnes i herretennis. Det er ikke helt korrekt. Noen rekorder er det for sent å slå, f.eks å bli yngste Grand Slam-vinner gjennom tidene. Federer var 21 da han vant Wimbledon første gang, og mange har vært yngre enn det. Andre rekorder handler om tall og turneringer. Noen er mulig å slå for Federer, andre vanskelige, og noen klin umulige:

Sju Wimbledon-titler (Pete Sampras): Jeg blir mer overrasket om Federer ikke klarer sju eller mer.

Fem US Open-titler (Sampras og Jimmy Connors): Federer har fire, og vil være i favorittsjiktet i mange år framover.

14 Grand Slam-titler (Sampras): Federer har 12 nå. Absolutt innen rekkevidde.

Fem titler i ATP-sluttspillet (Sampras og Ivan Lendl): Federer har tre til nå, og er verdens beste på hardcourt. Absolutt innen rekkevidde.

Åtte US Open-finaler på rad (Lendl 1982-89): Niks, jeg tror ikke Federer klarer det. Han har fire nå, og om fire år kommer han til å være 30. Jeg tror det blir for tøft. Verdt å merke seg at Lendl bare vant tre av de åtte finalene.

109 turneringsseire (Connors): Når griser styrer romskipet til månen skal jeg gladelig gratulere Federer med sin turneringsseier nummer 109. Dette er rekorden som aldri kommer til å bli slått i herretennis. Noen gang.

Seks seire i French Open (Bjørn Borg): Jeg blir overrasket om Federer klarer én.

Seks Australian Open-titler (Roy Emerson): Emerson spilte i amatørtiden, hvor motstanden ikke var spesielt god, og det var færre spillere med enn i dag. I nyere tid har Andre Agassi fire titler, og siden Federer allerede har tre, tror jeg han klarer minst Agassis antall.

286 uker på førsteplass av rankingen (Sampras): Nja. Federer må holde seg på topp i ca. to år til for å klare det. Dersom han velger å spille mindre oppvarmingsturneringer, kan det bli vanskelig. Men så lenge han vinner tre Grand Slam-turneringer i året, er det ikke noe problem.

Ny rekordjakt

Det var mye snakk om Björn Borgs fem Wimbledon-titler på rad, og Roger Federers mulighet til å kopiere bragden, tidligere i sommer. Nå har sveitseren sjansen til å ta sin fjerde US Open-tittel på rad. Det har ingen mann gjort før ham i moderne tid.

Tre på rad har Federer, Lendl (85-87) og McEnroe (79-81). Connors og Sampras har fem titler hver, men ingen av dem vant mer enn to på rad. Sampras klarte bare å forsvare tittelen én gang, i 1996, en turnering som inkluderte den berømte spy-kampen mot Alex Corretja. (Mer om den en annen gang. I rettferdighetens navn prøvde ikke Sampras å forsvare tittelen sin i 2003.)

Det har gått fire år siden Federer tapte i turneringen. Jeg satt oppe til langt på natt og så Federer bli frustrert og sur mot David Nalbandian. Dagen etter skulle jeg kjøre til Oslo i barnedåp, og jeg burde nok overlatt rattet til kona. Hvem andre har slått Federer i US Open? Max Mirnyi i 2002 og Juan Carlos Ferrero i 2000. Og ikke minst: Andre Agassi i 2001.

Spesielt oppgjørene mot Agassi får mange til å trekke i tvil Federer sine evner på hardcourt, sammenlignet med f.eks Sampras. Federer slo Agassi de to siste gangene de møttes i US Open (2004 og 2005), men han trengte fem sett i 2004 og fire sett i 2005. Når Federer måtte slite såpass mot en gammel Agassi, hvordan ville han da klart seg mot en ti år yngre variant, som Sampras på sin side slo ganske enkelt hver gang de møttes?

50

Roger Federer vant sin 50.tittel i helga, og har selvtillit før US Open. En rekord han aldri kommer til å slå, er Jimmy Connors sine 109 turneringsseire.

Slik er lista over flest titler gjennom tidene for menn:

109: Jimmy Connors
94: Ivan Lendl
77: John McEnroe
64: Pete Sampras
62: Guillermo Vilas
61: Björn Borg
60: Andre Agassi
53: Ilie Nastase
50: Roger Federer

Hvis jeg skal tippe, tror jeg han ender et sted mellom Sampras og McEnroe. Nå er Federer 26. La oss si at han spiller til 2012, som han tidligere har sagt. Det blir fem sesonger til. Jeg tviler på om han klarer mer enn fire titler i snitt på de årene. Til sammen skulle det bli ca 70 titler.

Uansett er ikke antall turneringsseire spesielt viktig for ettermælet til tennisspillere. Grand Slam-turneringer teller soleklart mest.

Lendl, McEnroe og et oppgitt bokprosjekt

Vær advart: Dette er den lengste blogposten jeg har skrevet. Eller noen gang kommer til å skrive, for den slags skyld.

De fleste journalister har et bokprosjekt eller annet kreativt prosjekt i hodet. Aviser er flyktig, bøker er varig osv. Sommeren 2003 fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive en bok med tittelen Ti dager som forandret idretten. Meningen var å ta for seg ti dager i ti ulike idretter, dager som hver for seg endret sporten for alltid. Jeg tror jeg har skrevet seks kapitler (fotball, tennis, sykling, boksing, Formel 1).

Bokprosjekter stanser av flere grunner:
a) Ideen viser seg å være for dårlig
b) Forfatteren mister interessen for emnet
c) Forlagene er ikke interessert

For min del gjelder alle punktene. Jeg luftet ideen for et par forlag, uten å få napp hos noen av dem.

Men uansett, her er kapittelet om tennis. Nærmere bestemt French Open 1984, hvor Lendl møtte McEnroe. Jeg kom til å tenke på artikkelen etter å ha lest Justin Gimelstobs underholdende blogg fra Paris.

Artikkelen min er ikke endret siden den ble skrevet i 2003. I dag vil jeg si at den er for selvhøytidelig i formen, og litt for utflytende. Men pytt, jeg kan fortsatt stå inne for innholdet. Så, værsågod:

28.mai 1984

Finessene faller i grus

Hvem er tidenes største idrettstalent? Hvem har hatt gener formet som en ski, en rugbyball, en golfkølle eller en kajakkåre? Hvem har fra naturens side vært skapt med det ene mål for øyet å skape en perfekt idrettsutøver? For alle som så John Patrick McEnroe jr. svinge en tennisracket er det liten tvil.

Alt virket selvsagt for McEnroe. Han gjorde seg bemerket første gang i 1977, da han som 18-årig amatør kom til semifinalen i Wimbledon. Han hadde bare tenkt å delta i juniorturneringen, men tok overgangen til seniorklassen uten problemer. Tennisen hadde fått en ny stjerne.

I ettertid er McEnroe mest kjent for sine utskjellinger av motspillere, dommere, turneringsledere, linjedommere, fotografer og publikum. For engelskmennene som så krøllhodet fra New York slå seg til Wimbledon-semifinalen var det likevel spillet hans som blendet mest. McEnroe spilte helt annerledes enn Connors og Borg, som var tungvekterne på slutten av 70-tallet. McEnroe hadde ikke Borgs tunge grunnslag og stoiske ro. Borg var like deler naturtalent og svensk arbeidsmoral. Connors var et naturtalent, men hadde også en vinnervilje helt uten sidestykke i tennishistorien. I bunnen av Connors’ suksess lå en klar forestilling om at verden hadde rottet seg sammen mot ham, og skulle få svi for det.

McEnroe – Connors. McEnroe – Borg var melodien i det 70-tallet vippet over til 1980. Borg vant den legendariske Wimbledon-finalen mot McEnroe i 1980, men året etter ble han slått for første gang siden 1975. Da han tapte igjen i finalen i US Open samme år, la han opp. Overmann i begge finalene var John McEnroe, og mange mente at han hadde knekt Borg psykologisk med de to finaleseirene. I 1982 og 1983 delte McEnroe og Connors på de store titlene.

Samtidig begynte tsjekkiske Ivan Lendl så smått å skape krusninger på overflaten. Allerede i 1979 hadde Borg spådd tsjekkeren en stor framtid, og to år senere tapte Lendl mot nettopp Borg i finalen i det åpne franske mesterskapet. Uten de store faktene, og med få naturlige talenter, jobbet Lendl seg mot verdenstoppen. Lendl levde tennis døgnet rundt, han spiste rett, trente alltid og hadde ingen forstyrrelser. I 1982 og 1983 pløyet han seg gjennom 15 strake turneringer uten tap.

Problemet var at ingen av seirene kom i Grand Slam-turneringene. En tenniskarriere måles i antall Grand Slam-seire. Før 1984 hadde Lendl ingen. Han hadde som nevnt tapt for Borg i 1981. I 1982 og 1983 tapte han US Open for Jimmy Connors. Til og med den svenske tenåringen Mats Wilander slo Lendl i en finale, det australske mesterskapet i 1983.

Før finalen i French Open 1984 virket Lendl enda mer sjanseløs enn før finalene han hadde tapt tidligere. Etter at Connors var over toppen og Borg hadde lagt opp, kastet John McEnroe alle andre av scenen. Resultatene hans i 1984 har ingen mannlig tennisspiller vært i nærheten av senere. Samme hvor og på hvilket underlag, så var McEnroe best. I venstrehånden hans gjorde racketen kunster som Harry Potter ville måpet av. Grusspesialister, servekanoner og unge spillere fullstappet av selvtillit ble klasket til bakken av McEnroes viftende venstrehånd. Han var ikke sterkest og servet ikke hardest. Grunnslagene hans fikk ingen fartsmåler til å vise de høyeste sifrene. Men McEnroe hadde et bedre tennishode enn alle andre, tidenes beste volley og spilte aller best under press.

På vei til finalen i Paris hadde han knapt hatt bruk for den siste egenskapen. Ingen hadde truet han fram til finalen, og McEnroe så ut til å bli den første amerikanske mann som vant turneringen siden 1950-tallet. Lendl kom fra en grei semifinale mot Mats Wilander, men hadde ikke slått McEnroe på sju kamper. Sist de to møttes var i to grusturneringer like før, og McEnroe hadde vunnet begge kampene i to strake sett. Det åpne franske mesteskapet spilles også på grus, som på papiret demper McEnroes sterkeste våpen: serve og volley. Det var kun papirteori. McEnroe gikk inn i finalen med 42 strake seire.

McEnroe ville hatt pokalen i hendene etter en drøy times spill dersom denne finalen hadde vært en tresetter. Han feide gjennom de to første settene på autopilot, og vant 6-3, 6-2. Men alle Grand Slam-finaler spilles best av fem sett, så McEnroe trengte ett sett til. I kulissene begynte turneringsledelsen å gnikke på pokalen da McEnroe brøt Lendls serve og gikk opp til 2-0 i tredje sett.

Hjernen skal ikke brukes for mye på tennisbanen. McEnroe visste at han spilte sin beste tennis, at dette var hans beste sesong. Hvis han noen gang skulle vinne French Open, måtte det skje nå. Tanken hadde plaget han gjennom hele turneringen. I de innledende kampene hadde de velkjente McEnroe-utbrudddene kommet tett som biler i rushtrafikken. I alle rundene fram mot finalen hadde han kjeftet på alle innen rekkevidde. McEnroe var spent som et fiskesnøre med napp i bunnen.

Snøret røk i begynnelsen av tredje sett. En av kamerafolkene som filmet finalen hadde tatt av seg headsettet, og McEnroe hørte lyder fra det. McEnroe kortsluttet, allerede overopphetet i den franske forsommervarmen. Ved sidebytte gikk han rett til mikrofonen og ropte «Shut the fuck up!». McEnroe hadde begynt å tvile, og det var hans egen feil.

Lendl bakset seg tilbake i settet og brøt McEnroes serve. Med McEnroe tydelig ute av balanse tok Lendl det tredje settet 6-4.

I det fjerde settet så McEnroes utbrudd ut til å være bare en skjønnhetsfeil i et perfekt maleri. Han klarte som regel å legge raseriutbruddene raskt bak seg, og spilte gjerne bedre etter å ha rast fra seg. I fjerde sett var han igjen i førersetet, og plukket Lendls monotone grunnlinjespill i småbiter.

På stillingen 4-2 og med egen serve ledet han 40-30. Han var ett poeng unna en 5-2 ledelse, og resten av kampen ville vært en formalitet. Som vanlig servet venstrehendte McEnroe med sideskru fra den venstre serveruten, en serve som sendte Lendl langt ut over sidelinjen der han måtte spille en backhand, som var hans svakeste slag. Han klarte bare å sende tilbake en svak ball med underskru, som seilte rolig mot den parate racketen til fremadstormende McEnroe. Hele kampen hadde han hatt suksess med sin vante serve-og volleytaktikk, og nå var han en enkel volley fra å vinne French Open, på hans verste underlag, i en by han hatet.

McEnroe nærmet seg nettet og planla å spille en drop-volley, altså en kort volley. Enten ville ballen sprette to ganger og gi McEnroe poenget, og hvis Lendl nådde ballen ville han neppe kunne gjøre noe skikkelig med den.

– Men så tenkte jeg «nei, nei, slå et sikrere slag», for drop-volley er vanskelig. Jeg slo volleyen langt i stedet, for å få ham til å passere meg, skriver McEnroe i sin selvbiografi. Den korte ubesluttomheten ødelegger konsentrasjonen. McEnroe slår ørlite for hardt, og ballen seiler ut.

Kampen snur. Lendl hadde lenge vært jernmannen i tennis, men manglet det siste i hodet. Plutselig hadde han det fjerde settet også. I femte sett hadde McEnroe nok en gang masse sjanser til å ta kontroll over kampen, men Lendls nyvunne mentale styrke ga ikke amerikaneren det nødvendige forspranget. På tribunen hadde det humørsyke franske publikummet for lengst begynt å pipe ut McEnroe, som i tillegg var tydelig plaget av varmen.

I det femte settet var ikke McEnroes talent nok. Lendl fikk mer uttelling for sine spesialiteter: En knusende forehand og backhand, utholdenhet og stabilitet. Sluttsifrene ble 3-6, 2-6, 6-4, 7-5 og 7-5. I sin femte Grand Slam-finale hadde arbeideren Ivan Lendl vunnet mot artisten John McEnroe.

Likevel var 1984 McEnroes store år, og de neste månedene vant han både Wimbledon (mot Connors) og US Open (mot Lendl). Så var det slutt. Seieren i US Open 1984 var hans siste slam. I stedet for å forbedre seg ytterligere, satte McEnroe seg tilbake og lot utfordrerne ta ham igjen.

Lendl slo seg fram som den store spilleren, fullstendig dedikert til tennis. Fra han var 24 til 29 vant Lendl åtte slam-titler, med et arsenal som har blitt standard for alle store spillere siden. Ingen hadde før Lendl vært så brutal fra grunnlinjen. Lendl bygget spillet opp rundt den massive forehanden, som han stadig slo fra sitt backhandhjørne til motstanderens backhand. Mer enn noen annen bygget Lendl opp spillet rundt sine sterke sider, og kamuflerte svakhetene. Han gikk metodisk til kampene med klare ideer om hvordan han skulle utnytte motstanderne, og hadde tre-fire trekk som han likte å bruke. Lendl systematiske tilnærming til spillet ble kopiert av alle tennisakademiene som har kommet siden.

Verdensenerne som kom etter Lendl har kopiert og foredlet hans metoder. Jim Courier og Thomas Muster kom seg til toppen med knallhard trening og ditto forehandslag. Ingen av dem hadde McEnroes talent eller temperament. Men de hadde vinnerviljen. Lleyton Hewitt var verdens beste i et par år etter årtusenskiftet, løftet fram av en pokalhunger og arbeidsmoral verden ikke har sett siden Lendl.

Lendl viste vei for en ny generasjon østeuropeere. På kvinnesiden hadde Martina Navratilova lenge vært en ledestjerne for spillere bak jernteppet. Lendl ble den første østeuropeiske mann som dominerte sporten. Etter Lendl var landsmannen Miroslav Mecir, russiske Jevgenij Kafelnikov og Marat Safin med på å prege de store turneringene.

McEnroe fikk ingen arvtakere i hjemlandet. Generasjonen som kom etter han kunne vært elever av Lendl, særlig Jim Courier og Michael Chang. Ingen av dem var naturtalenter, men årevis med trening og kraftige skylapper veide opp for det. Courier fikk fire slam-titler og to år som nummer en i verden. Chang vant French Open som 17-åring og var i verdenstoppen de neste åtte årene.

De to største talentene etter Lendl har vært Andre Agassi og Pete Sampras. – En forehand og en sveis, var Lendls beskrivelse av Agassi. Tidlig i karrieren var Agassi grunnlinjens svar på McEnroe, et ekstremt talent som så løsninger få andre tenkte på, han spilte på rent instinkt. Hans første slam kom i 1992, men det var ikke før mot slutten av karrieren at han virkelig begynte å samle titler. Måten han gjorde det på ville varmet Lendl: Agassi kuttet ut de spektakulære slagene, trente hardere enn noen andre og ble en tennismaskin. Fra 1999 til 2003 vant Agassi fem slam-titler, på et tidspunkt i karrieren hvor de fleste andre tenker på å legge opp. Agassi begynte å slite ut motstanderne, han forvandlet tenniskamper til maraton. I stedet for å ydmyke motstanderne med susende vinnerslag, slo han ballen tilbake til dem for å forlenge kampene. Til slutt sto bare Agassi igjen, med motstanderen som en vaskefille i et hjørne av banen. Bak Agassis triumfer sto Brad Gilbert, den grundigste teoretikeren tennisen har sett siden Lendl.

Sampras var en bedre volleyspiller enn Lendl, men bygget spillet mer rundt kraft enn den fintspillende volley-spesialisten McEnroe. Sampras hadde ikke like god backhand som Lendl, men til gjengjeld hadde han den beste løpende forehanden av alle – et slag Lendl gjorde populært på 80-tallet. Dessuten servet han hardere og mer presist enn Lendl. Kvartfinalen i US Open i 1990 ble et skille. 19 år gamle Sampras servet Lendl i senk, og hindret Lendl fra å nå sin niende strake finale i turneringen – rekorden hans på åtte kommer til å bli stående til evig tid.

Lendls seier over McEnroe i 1984 varslet slutten for de delikate serve og volley-spillerne. Etter Lendl har de fleste verdensenere vært grunnlinjespillere som Muster, Courier, Agassi, Safin, Hewitt, Kuerten og Wilander.

Kraftspillet som Lendl introduserte til tennisen kom samtidig med nye og kraftigere racketer. McEnroes spill var rent artisteri. Med kraftigere redskap ga mindre begavede Lendl McEnroe mindre tid til å forberede seg. Fra midten av 80-tallet fikk serveren en fordel, noe som ble understreket da Boris Becker vant Wimbledon i 1985.

Etter McEnroe har bare Stefan Edberg dominert sporten med samme spillestil som McEnroe. Edberg var minst like offensiv som amerikaneren, og pilte til nettet på både første- og andreserven. Livslinjen fra McEnroe tok slutt da Patrick Rafter vant US Open i 1998, i en turnering hvor han stormet til nettet som en gjeterhund mot rømte sauer. Det var et siste sprell fra en type tennis som ligger på dødsleiet. Da Rafter la opp i 2001 var kroppen mørbanket etter tusenvis av nettangrep i et terreng som slett ikke var egnet til formålet.

McEnroe var tennisens siste rene talent. Ingen har før eller siden hatt en så særpreget teknikk som McEnroe, og ingen har flytt så langt på talentet alene. Lendls arbeidseier i 1984 varslet en ny tid, der manglende gudegaver kunne tas igjen med en kraftig racket og atskillige timer i treningsstudio. Da McEnroes eneste ubesluttsomme volley i kampen seilte ut mot slutten av det fjerde settet den heite maidagen i Paris, forsvant sjansen til å vinne det franske mesterskapet. Han fikk ikke flere, og tennisens jernarbeidere var mer enn klare til å ta over tronen.

Gilbert spår om fortiden

Brad Gilbert er en av de beste trenerne i tennisverdenen. Han fikk Agassi opp av grøfta, han fikk til gode ting med Andy Roddick og nå trener han Andy Murray.

Murray ble nylig spurt av tennisjournalist Peter Bodo om hvilke spillere gjennom tidene han trodde kunne gitt Roger Federer problemer. Svar: Ivan Lendl og Boris Becker.

Tja. Becker var en uttrykksfull fyr med lite nerver. Han servet enormt på sitt beste, han var offensiv og hadde en god forehand. Det ville vært nok til å slå Federer en gang i blant, men av ti kamper tror jeg Federer ville tatt sju.

Lendl? En litt oppgradert versjon av David Nalbandian: Få upressede feil og ingen svakheter. Men Lendl viste allerede i sin samtid at hans femtegir ikke var på nivå med det beste nivået til folk som Edberg og Becker. Mot Federer ville han vært sjanseløs dersom ikke Federer slo seg helt bort. Tror jeg da, men jeg har verken trent Agassi eller Murray.

En vektklasse over

Tennis på tv:
Maria Sharapova – Elena Dementieva 6-1, 6-4
Gruppespill, WTA-sluttspillet

Noe av det jeg liker best med Maria Sharapova, er at hun er helt forskjellig fra hva folk flest tror. Da snakker jeg om gjennomsnittlig tennisinteresserte, som kanskje bare har sett henne på reklameplakater, som tror hun er en slags Anna Kournikova som kan spille tennis.

Maria Sharapova er ikke pen. Hun har masse kviser, og hun driter i det nå hun er på banen. Hun er ikke søt heller, i betydningen sjarmerende og publikumsfriende. I løpet av kampen mot Dementieva smilte hun null ganger. Sharapova er et steinansikt.

Noen vil kanskje rynke, men jeg sammenligner henne litt med Ivan Lendl: Ingen av dem med noe gudegitt tennistalent, men med stor selvdisiplin og kropp som tåler mye trening.

Dementieva fikk merke at Sharapova er i en annen vektklasse. Dementieva kunne ikke annet enn å reagere på spillet som Sharapova dikterte. Sharapova styrte nesten hver ballveksling, og hun hadde en god dag på jobben. At Dementieva klarte seks game totalt, skyldes hennes gode defensive kvaliteter og litt nerver for Sharapova mot slutten.

Maria Sharapova vant sin 17.seier på rad. Hun er verdens beste akkurat nå.

Federer rundet 40

Roger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.

Åtte strake for Federer

Jeg tar en kjapp pause fra mine selvsette kamper fra Roland Garros for å smette inn denne lille faktaopplysningen: Roger Federer har nå nådd semifinalen eller bedre i åtte strake Grand Slam-turneringer. Denne artikkelen på Yahoo har mer, men ikke opplysninger om hvem som er bedre enn Federer i antall strake semifinaler. Jeg har en mistanke om at det er Ivan Lendl.

Fantastiske slag, del 14: Agassi sin backhand

– A forehand and a haircut, var Ivan Lendls klassiske beskrivelse av Andre Agassi da amerikaneren gjorde seg kjent for 20 år siden. Jeg synes backhanden til Agassi er enda bedre.

Mike Agassi visste hva han gjorde da han hengte en tennisball over vogga til sønnen, og da han fikk lille Andre til å slå tusenvis av baller fra grunnlinjen i Las Vegas. Andre Agassi har et av de reneste treffene på ballen i tennishistorien. Forehand, bachand og servereturer slår han så uanstrengt at det er en nytelse å se på. Selv for meg, som synes selve fyren er litt for slitsom.

Dette skal handle om backhanden til Agassi, som er en oversett, men viktig del av spillet hans. Mindre blendende enn forehanden og servereturen, men mer stabil. Agassi tar ballen utrolig tidlig, han slår den nærmest på halvsprett. Backhanden til Agassi er et aggressivt slag. Ikke på den måten at han prøver å sette masse vinnerslag med den, nei, han bruker backhanden til å presse motstanderen ut av stilen.

Agassi kan slå langs linjen og diagonalt. En annen spesialitet er den korte krossede backhanden, som drar motstanderen langt ut av banen. Passeringsslagene fra Agassi sin backhandside er sylkvasse.

Ingen har et bedre blikk for spillet og ballen enn Andre Agassi. Derfor er det et mysterium for meg at han er såpass hjelpeløs ved nettet, og at han aldri lærte seg å serve bedre. Hadde han gjort det, kunne han vært på legendenivået til Pete Sampras.

Video: Mest forehand, men også en backhand. Smooth, alt sammen.

Tapte muligheter

John McEnroe vant nylig en double-tittel sammen med Jonas Bjørkman, 47 år gammel. Dermed har han 77 singletitler og 78 i double. Utrolig imponerende.

McEnroe er som haien: Han må stadig være i bevegelse for å holde seg i live. Han elsker oppmerksomhet og har mange meninger om dagens tennis. Likevel synes jeg det er noe trist over mannens enorme behov for å spille tennis på toppnivå (i double, vel å merke).

Det har aldri vært noe større tennistalent enn McEnroe. At han bare fikk sju Grand Slam-titler (3 Wimbledon, 4 US Open) forteller om spolerte sjanser. McEnroe hadde kanskje tidenes beste tennisår i 1984, da han kun tapte tre kamper. I stedet for å holde trykket og ta enda flere titler de neste årene, lente McEnroe seg tilbake. En kombinasjon av ekteskapsproblemer, Ivan Lendl på oppadgående, sviktende motivasjon og for mye partyliv utenfor banen, førte McEnroe ut av tennistoppen.

Da hjelper det lite at han spiller bedre tennis enn noen 47-åring har gjort før. McEnroes mulighet til å bli tidenes beste spiller kommer aldri tilbake.

Bortkastet time foran skjermen

Film:
Legends of tennis
OVC Media

Tennisavdelingen på norske biblioteker er et sørgelig syn. Selv på gode Stavanger bibliotek består den bare av en biografi om Andre Agassi (skrevet da han var i begynnelsen av 20-årene, og derfor ganske verdiløs), en bok om Martina Navaratilova og noen instruksjonsbøker fra 70-årene.

Likevel kikker jeg innom av og til, for å se om det har skjedd noe med utvalget siden sist. Og det hadde det denne uken. Filmen Legends of tennis så lovende ut. På coveret lokkes det med Borg, Agassi og Lendl, og jeg gledet meg stort til å putte disken i DVD-spilleren.

Det ble kjapt klart at filmen heller burde blitt kalt Gamle gubber mimrer om hvor bra alt var før. Filmen følger Roy Emerson, Rod Laver, Ilie Nastase og andre gamle storheter (du kan google dem hvis navnene er ukjente for deg) under Canadian Open 1989, hvor de spiller kosetennis ved siden av den ordentlige turneringen. De mener selvsagt at alt var mye bedre før, de var kamerater alle mann, det var mindre penger og prestisje, spillerne hadde det mer gøy med sporten sin osv.

I 1989 var Lendl, Agassi, Becker og Edberg de største stjernene. Lendl får vi bare se i glimt på trening (!), og Agassi gir ett svar mens han går på vei til trening. Borg og McEnroe dukker opp i 20 sekunder hver. Forhåndsreklamen er med andre ord bare vås.

Det meste av tiden går med til intervjuer med de pensjonerte spillerne. Jeg skulle gjerne sett flere klipp som viser hvor gode folk som Laver og Lew Hoad var, men det er vanskelig å få noe inntrykk av det når vi nesten bare får se dem som 60-åringer.

Av aktive spillere i 1989 er det Yannick Noah og Tim Mayotte (hvem?) som snakker mest. Det er tydelig at produsentene ikke har fått de store navnene til å snakke, og etter å ha sett filmen, kan jeg ikke klandre Agassi & co. Filmen henger ikke sammen, og plages av konstant 80-tallsmuzak som ligger konstant i bakgrunnen.

Konklusjon: Dropp denne.

2006 blir et fint tennisår

Jeg vet om mange spillere som hadde droppet sesongavslutningen dersom de hadde hatt en halvskadet fot. Roger Federer (bildet) er ikke en av dem. Han spilte finalen i ATP-sluttspillet, som han tapte i fem sett mot David Nalbandian.

Tapet er slett ikke noe å være flau over. Nalbandian er en spiller som knekker enhver motstander som ikke er 100 prosent i slag. Federer mistet sjansen til å kopiere Ivan Lendls tre sluttspill-pokaler på rad (1985-87), John McEnroes seiersprosent fra 1984 og sjansen til sin 12.tittel for 2005. Og rekken av finaleseiere på rad (24?) ble brutt.

Men likevel, jeg tror ikke Federer er altfor nedbrutt. Nå har han god tid på seg til å forberede neste sesong, sultnere enn på lenge. Presset knyttet til rekken av finaleseire er borte. Etter tapet for Nalbandian uttalte han at Wimbledon, French Open og førsteplass på rankingen er det viktigste neste sesong. Fornuftige mål.

Jeg tror Federer kommer til å spille mindre i mellomperiodene enn han har gjort i år. Mellom Australian Open og Indian Wells i mars er det mye labre turneringer. Det samme gjelder perioden mellom Indian Wells og French Open. Hvis Federer er lur, holder det med 2-3 grusturneringer, to er sannsynligvis nok hvis formen er god.

Men personlig stolthet er selvsagt alltid en faktor, og hvis Nadal begynner å spise poeng tidlig neste år, kan det hende at Federer spiller mer enn planlagt for å holde topplasseringen.

Nadal blir også et spenningsmoment i 2006. Nå er han spilleren som alle vil slå, ved siden av Federer. Nadal har en energikrevende stil, og har allerede slitt med en del skader.

Så er det resten: Roddick og Hewitt (bildet) har etablert seg i topp 10 for lengst, men ser ut til å være over toppen. Safin er som alltid ustabil. Agassi blir 36 neste år.

Årets stjerneskudd Ljubicic har nok hatt sine minutter i rampelyset, neste år kommer det noen andre halvgamle spillere og får en uventet god sesong. Spennende også å følge britiske Andy Murray, som ganske sikkert blir «Britain’s number one» i løpet av 2006.

Federer til sluttspillet

Roger Federer er ute av spill nå, men han kommer tilbake til ATP-sluttspillet i Shanghai. Hvis han er i noenlunde form, bør han klare å vinne for tredje år på rad, og dermed tangere Ivan Lendls meritter.