Kuerten skriver selvbiografi

Gustavo Kuerten er en favoritt. Hvorfor? Fordi han var en blid brasilianer med en nydelig backhand, og fordi han vant French Open tre ganger (1997, 2000-01). Og han er en av de få fra 1976-generasjonen som har gjort noe minneverdig på tennisbanen…

Nå skriver han selvbiografi, melder tennisen.no. Jeg håper den kommer på engelsk også.

Jeg stusser imidlertid litt på Kuertens uttalelse om at han hadde de beste årene foran seg da han opererte hofta i 2002, og spilte halvskadet resten av karrieren. Kuerten var 26 på det tidspunktet. De færreste tennisspillere har de beste årene etter midten av 20-årene. Ivan Lendl er et sjeldent unntak, Andre Agassi det samme.

Jeg nekter å tro at Kuerten kunne overgått f.eks 2000-sesongen, da han vant French Open, ATP-sluttspillet og tre andre titler, og endte året som nummer én i verden.

Her er Kuertens siste Grand Slam-tittel, French Open 2001 mot Corretja. Merker at jeg ikke savner Corretja i det hele tatt når jeg ser disse klippene.

Reklame

Spretten gammel gubbe

John McEnroe slo nettopp Jim Courier i en gamlis-kamp, og nå vil han spille mot Gustavo Kuerten. Kuerten var halvskadet i mange år før han la opp, men jeg vil tro Kuertens ekstremt overskrudde spill er en plage for McEnroe sine klassiske racketgrep. Kuerten i strake sett, sier denne karen.

Glimt fra ATP-sluttspillet 2000

Rafael Nadal kommer til å bli den første som både vinner French Open og ender året som nummer én i verden siden Gustavo Kuerten klarte det i 2000. Peter Bodo har en glitrende artikkel om ATP-sluttspillet det året på sin blogg. Her er slutten av semifinalen mellom Sampras og Kuerten:

Det regner i dag

Dag to av French Open er unnagjort, og været i byen har forandret seg siden jeg var der for 14 dager siden. Det regner. Derfor kom ikke Nadal i gang med sin kamp.

Jeg hadde håpet å installere Eurosport før turneringen, men møtte på en lei bærevegg av mur på min vei med den magiske kabelen gjennom veggen. Satser på at naboens rike arsenal av murdrillutstyr kan hjelpe meg over kneika i morgen.

Hva har skjedd så langt, bortsett fra regnet?
– Ashley Harkleroad fikk karrierens oppmerksomhetsmessige høydepunkt da det ble kjent at hun har posert for Playboy.
– Gustavo Kuerten tapte karrierens siste kamp.
– Guillermo Coria (finalist 2004) tok første sett mot Robredo, og tapte de tre neste. Uansett bra å ha ham tilbake.
– Federer og Djokovic er greit videre til andre runde.
– 1998-vinner Carlos Moya tapte første runde mot argentineren Eduardo Schwank. På tide å gi seg, Carlos?
– I samme gate: 1999-semifinalist Dominik Hrbaty (nå ranket 281 i verden) tapte i strake sett mot Acasuso, og det er ingen skam. Men jeg spør likevel; På tide å gi seg, Dominik?
– Og en til som sliter: Nicola Vaidisova var bare noen dårlige vurderinger unna finalen i 2006. Nå tapte hun i første runde mot Iveta Benesova.

Underdogen har dårlige kår

Hvor ofte vinner en outsider en Grand Slam-finale mot en klar favoritt? Spørsmålet dukket opp i hodet da jeg støvsuget, og det forlot ikke hodet gjennom den påfølgende dusjen.

Jo-Wilfried Tsonga er en av tidenes underdoger i finalen mot Novak Djokovic i dag. Ingen av dem har vunnet noe så stort før, men Djokovic er nummer tre i verden og en etablert toppspiller. Tsonga er ranket 38 i verden.

Den siste overraskelsen jeg kommer på, er Thomas Johanssons seier mot Marat Safin i Australian Open for seks år siden. Men okei, Johansson var riktig nok en dårligere spiller enn Safin på papiret, men mer rutinert. Og Safin er ingen mental klippe. Nei, kanskje Gustavo Kuertens første Grand Slam-tittel i 1997 er den mest overraskende de siste årene. Han var ranket et sted på 60-tallet (66?) da han vant, og finalemotstander Sergi Bruguera hadde vunnet turneringen to ganger før. Outsidernes skytshelgen er Boris Becker, som vant Wimbledon som 17-åring i 1985.

Så, har Tsonga noen sjanse? Jeg tror ikke det. Djokovic er god til å forsvare seg, og en god taktiker som klarer å finne motstanderens svake punkter. Jeg tror Tsonga må sjokke Djokovic fra start dersom han skal ha en sjanse. Ta første sett. Han må knocke Djokovic ut, på samme måte som han knocket ut Nadal og Youzhny.

Alt avhenger av hvem av Tsonga og Djokovic som håndterer situasjonen best. Tsonga vet at han kanskje aldri får en slik sjanse igjen. Djokovic vet at de fleste forventer at han vinner.

Jeg har sett Djokovic live én gang, i French Open for halvannet år siden.

Et merkelig amerikansk fenomen

Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush – listen er lang.

Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.

Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame.

Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.

Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.

Noen må ha det inn med teskje

«Hm, skal vi se. Jeg er rik. Jeg har hatt en fin karriere med tre Grand Slam-titler. Jeg har ikke kunnet spille skikkelig på tre år, på grunn av skade. Jeg er ranket 662 i verden. Jeg er 31 år gammel. Jo, det er kanskje på tide å gi seg?»

You bet.

Rekordjakten fortsetter

Må Roger Federer vinne French Open for å kunne kalle seg tidenes beste tennisspiller?

Federer er kanskje tidenes mest talentfulle spiller. Han har allerede 10 Grand Slam-titler. Utenom French Open, har han ikke tapt i en Grand Slam-turnering siden januar 2005. Hvis den trenden fortsetter, kommer Federer til å vinne Wimbledon om en liten måned, og US Open i september. Dersom han vinner i Australia igjen i januar, vil han ha 13 Grand Slam-titler – bare én mindre enn Pete Sampras sin rekord.

Sampras sin rekord gjør at mange – inkludert meg selv – holder han for å være tidenes beste spiller. Han vant heller aldri i Paris. Han var faktisk aldri i nærheten av å vinne. Sampras nådde semifinalen i 1996, den eneste gangen han kom så langt. Federer på sin side har etter gjennombruddet i Wimbledon 2003 tapt for to trippelmestre: Gustavo Kuerten (2004, bildet) og Rafael Nadal (2005-07). Nadal framstår som den perfekte grusspiller, akkurat som Federer er perfekt på alle andre dekker. Slike profiler kommer sjelden samtidig, men herretennisen er velsignet med et sånt sammentreff. Ingen har ligget som nummer én og to så lenge sammenhengende som Federer og Nadal.

For Federer må det være frustrerende. Nadal kan fort tangere eller slå Borg sin rekord med seks titler i French Open, akkurat som Federer kan slå Sampras sine sju Wimbledon-titler om noen år. Nadal drømmer om Wimbledon, Federer drømmer om French Open. Slik det ser ut nå, må begge satse på at den andre blir skadet, dersom de selv skal ha sjanse til å vinne turneringen.

PS: En liten ting om Federer og Wimbledon: I 2001 hadde Pete Sampras sjansen til å vinne sin femte tittel der på rad. Han ble stoppet av Federer i åttendelsfinalen. Dette var Borg så fornøyd med at han ringte til Peter Lundgren, som var Federers trener på den tiden, og gratulerte med seieren. I år kan Federer selv vinne for femte gang på rad.

You gotta be kidding

Gustavo Kuerten skal prøve seg på et nytt comeback. Den mannen gir seg ikke før han blir idrettsinvalid!

En vanvittig backhand

Diskusjonen om hvem som er best – Sampras eller Federer – fikk et nytt innspill denne uka. Gustavo Kuerten (bildet) mente at Sampras er best, siden Federer spiller mot mye dårligere motstand.

Som alltid er det vanskelig å dømme på tvers av generasjoner. Både Federer og Sampras har spilt mot middelmådigheter i sine Grand Slam-finaler. Men jeg tror begge hadde klart seg godt også på slutten av 80-tallet, da titlene ble fordelt mellom et knippe spillere som var jevngode (Lendl, Edberg, Becker, Wilander).

Anyway. Den største svakheten i Sampras sitt spill var, mot slutten av karrieren, backhanden. Han dyttet den tilbake med en ganske stiv og krøkkete teknikk, med underskru.

Det var et helt annet våpen i begynnelsen av karrieren. Da var han løs og ledig på backhanden. Sjekk dette klippet fra 1990, Sampras mot McEnroe i US Open. Dette var Sampras sin gjennombruddsturnering. Han vant hele skiten, etter å ha slått Lendl, McEnroe og Agassi på veien.

Advarsel: Mange tall i denne artikkelen

Pete Sampras er tidenes beste på raske dekker. Roger Federer kan bli det.

Etter gjennombruddet i Wimbledon 2003, har Federer tapt fem kamper i Grand Slam-sammenheng. To av dem mot Nadal i French Open: Federer tok bare ett sett i hver av kampene, og var altså langt fra seier.

Han tapte også for Kuerten i 2004 i samme turnering. Hvis Federer ikke vinner French Open i karrieren, tror jeg dette vil være en av hans største skuffelser. I 2004 var ikke Nadal med. FO ble vunnet av Gaston Gaudio det året.

På raske dekker har Federer bare tapt to GS-kamper siden sommeren 2003: Mot Nalbandian i US Open 2003 klarte ikke Federer å holde hodet kaldt. Han ble dratt inn i Nalbandians rytme, og kom seg aldri ut. I 2005 tapte han semifinalen i Australian Open mot Safin, en av Safins beste kamper.

I år vant Federer 3 av 4 Grand Slam-turneringer. Hvis han gjør det samme neste år, er han på andreplass av adelskalenderen bak Sampras. Selv om han «bare» skulle vinne 2 neste år, vil Sampras være innen rekkevidde. Federer er 25 år gammel, og har 4-5 gode år igjen på touren.

Jeg har ventet på at han skulle bli mett, lat eller tatt igjen av andre, men det ser ikke ut til å skje. For øyeblikket er det bare Nadal som har funnet ut av Federer. Og Nadal viste også tegn til slitasje etter Wimbledon i sommer.

Tre spillere jeg skulle likt å se mot Nadal på grus

Det er Wimbledon-start i morgen, NRK sender og jeg gleder meg stort. Men jeg klarer ikke å bli helt ferdig med Rafael Nadal sin seier i French Open.

Spanjolen har vunnet de to siste årene, og har i samme slengen satt rekord i antall grus-seire på rad. Mange snakker allerede om Borg sin rekord med seks titler på den franske grusen. Jeg synes det er litt tidlig å snakke så langt fram for Nadal. Samtidig er han bare 20 år, og kan tangere Borg sin rekord allerede som 24-åring.

Ingen av dagens spillere har våpnene som skal til mot Nadal. Selv verdensener Federer blir avslørt på grusen, og ser nedbrutt ut så snart han entrer banen sammen med spanjolen. Men jeg skulle likt å sette Nadal i en tidsmaskin og latt ham spille mot disse tre spillerne i deres beste grus-form:

Yevgeny Kafelnikov. Vant en tittel i French Open. I motsetning til Federer spilte Kafelnikov med en nydelig tohånds-backhand. Kafelnikov på sitt beste hadde perfekt timing på grunnslagene sine. Han tok ballen i oppsprettet, og slo den dypt tilbake med lite skru. Med andre ord: Nadal sin keivhendte forehand, med tonnevis av overskru mot backhanden til en høyrehendt motstander, ville blitt nøytralisert. Kafelnikov på sitt beste var suveren til å returnere serve og var en av verdens to-tre beste volleyspillere.

Andre Agassi spiller temmelig likt Kafelnikov fra grunnlinjen, bare bedre. Agassi ble aldri plaget av tung overskru, for han hadde så god timing at ballen aldri rakk å sprette ubehagelig høyt før Agassi slo den. Som Kafelnikov har Agassi en flat, stabil backhand som Nadal neppe kunne hamret løs på. Agassi slår sine ned langs linjen uten problemer, og da havner den rett i Nadals svakere backhand-side.

Kafelnikov og Agassi sine backhander tror jeg ville fungert mot Nadal fordi de tar spanjolen ut av hans yndlingsspill, som er å lade kanonen for å slå sine overskrudde slag. Nadal har ganske omstendelig tilbakeføring på spesielt forehanden, og mot Agassi og Kafelnikov sine flate returer tror jeg Nadal hadde blitt småstresset.

Gustavo Kuerten vant tre titler i French Open (1997, 2000 og 2001), og er den spilleren jeg aller mest skulle likt å se mot Nadal. Kuerten er en grusspesialist, akkurat som Nadal. Høye baller til Kuertens backhand? Ja, kjør på. Kuerten har den beste grus-backhanden jeg har sett, han kunne slå den fra alle posisjoner uten å se anstrengt ut, i motsetning til Roger Federer. Han ville elsket å bli matet på backhanden av Nadal. I resten av spillet er de to like sterke. Nadal spiller best i forsvar av de to, Kuerten hadde en mye bedre serve.

Kuerten ca 2000 mot Nadal 2006 hadde blitt en fantastisk kamp.

LEGG OPP!

Jeg skriver overskriften med store bokstaver, sånn at jeg skal være helt sikker på at Gustavo Kuerten forstår den. (Forutsatt at han er i nærheten av en norsk oversetter, da.)

Kuerten har vært en sykemelding på to bein i tre-fire år nå. Denne uka trakk han seg fra French Open, turneringen han kommer til å bli assosiert med for resten av livet. Kuerten vant den turneringen i 1997, 2000 og -01, mye takket være en å så elegant backhand. Hvil deg nå, Guga.

Yi-ha!

Om en drøy måned sitter jeg på tribunen når French Open spilles. Har faktisk klart å trenge gjennom det franske billettbyråkratiet, og fått billetter til to spilledager: Torsdag 1/6 på bane nummer én («Okseringen», som kalles det pga den runde formen og intimiteten til spillerne) og søndag 4/6 på Suzanne Lenglen-banen (den nest største banen, mer koselig enn centercourten).

Gleder jeg meg?

Gjett tre ganger.

I 2001 fikk vi sett Jennifer Capriati i aksjon. Hun vant det året. Det gjorde også…

…Gustavo Kuerten, som vi selvsagt også fikk sett i kamp.

Kuerten og Johansson tilbake

Gustavo Kuerten og Joachim Johansson spiller igjen denne uka. Guga i Buenos Aires og Johansson i San Jose. Logisk, siden Kuerten er best på grus og Johansson må ha et raskt underlag for å få glede av serven sin.

Johansson har mest karriere igjen. Har jeg savnet han i fraværet? Ikke akkurat. Kuerten kommer til å gi seg hvis han ikke blir bedre i løpet av året. Han er 30 år, og det er fem år siden han vant French Open for tredje gang.

Andre Agassi sin fantastiske karriere etter fylte 30 er unntaket i tennis. Alle de store spillerne hadde sine beste år i første halvdel av 20-årene, og jeg tviler på om Kuerten sin skrantende kropp har mer å hente. Håper jeg tar feil.

Selvskudd på Copacabana

Gustavo Kuerten har vært en pasient med racket de siste årene. Sesongene har handlet om comebacks, vonde muskler og skader. Han har visst tenkt å spille neste år også.

Da er det kanskje en idé å sørge for at kroppen er i best mulig stand til den tid. Tennisspillere er verdensmestre i å klage på lang sesong og alle dens plager. I stedet for å bli friskest mulig, spilte Kuerten nylig en turnering på stranda i Copacabana, sammen med Robby Ginepri, Nicolas Kiefer og Mariano Puerta.

I sine velmaktsdager kunne Kuerten fått Agassi, Sampras og Kafelnikov til å tøyse på stranda med ham. Nå har han en dopingtatt argentiner, verdens offisielt kjedeligste spiller (Kiefer) og Ginepri, som ingen utenfor USA bryr seg om. Det gjør nok underverker for Kuerten sin vonde hofte.

Som Frank Zappa sa: We’re only in it for the money.

Her er Kuerten i aksjon. Fortsatt ATP-tourens stiligste sveis.

Kuerten tapte igjen

Kan du ikke bare slutte, Gustavo? Du nærmer deg 30, har tre titler fra grusen i Paris, premiepenger nok til å vare resten av livet. Du er godt likt av alle og en fantastisk ambassadør for Brasil.

Så hvorfor holder du på med disse greiene? Hvorfor reiser du til Stuttgart og taper mot folk som Hugo Armando? En amerikaner på grus ville vært barnemat for deg for fire år siden, men ikke nå lenger.

Kuerten har slengt armer og bein i alle retninger på tennisbanen i mange år. Sjarmerende uryddig teknikk, kraftfullt, men slett ikke bra for ledd og muskler. Hvil dine lange lemmer, Gustavo. Så kan vi heller mimre tilbake til alle dine grasiøse backhander og berømte kamper. Mine favoritter:
-kampene mot Kafelnikov i French Open 2000 og 2001
-finalen mot Norman i FO 2000

Farvel Andre, farvel Gustavo

Andre Agassi er borte for denne gang, etter tap i fem sett for Jarkko Nieminen. Med hofteskade tapte amerikaneren de to siste settene 6-1, 6-0. Han gikk tårevåt av banen, og jeg tviler på om det var på grunn av skaden.

Gustavo Kuerten (bildet, fra 2001) tapte sin førsterundekamp mot David Ferrer, en spiller han ville gitt skikkelig juling i sine glansdager.

Kuerten blir 30 neste år (i likhet med en langt mindre talentfull tennisspiller i Stavanger), og han kommer aldri til å vinne sin favoritturnering igjen. Sånn er det bare. Kuerten har vunnet to kamper i hele år.

Vinnerkandidater rundt hver sving

Akkurat da Rafael Nadal så helt uovervinnelig ut, ble han skadet. Ikke store greier, men man skal jo kalle en skade for en skade (hi-hi).

Akkurat i det Ferrero så ut til å være på vei tilbake, får han juling av Chela (i Hamburg). Hrbaty blir slått av Gasquet samme sted.

Jeg prøver bare å si at det er så mange som kan vinne på grus at det er skremmende. Sju seire på rad på grus er trolig den hardeste prøven i tennis (French Open). I farten kommer jeg på 10-20 spillere som kan klare det, og nivået er utrolig høyt:

Største favoritter: Rafael Nadal, Guillermo Coria.
Like bak: Roger Federer, Gaston Gaudio, Marat Safin (yes!), Juan Carlos Ferrero.
Dark horses: Tim Henman, Richard Gasquet, enhver spanjol, David Nalbandian, Andy Roddick (yes!), Nikolai Davydenko, Juan Ignacio Chela, Andre Agassi. Og mange som jeg sikkert har glemt.

Den eneste som neppe har noen sjanse, er Gustavo Kuerten (bildet). Den triple French Open-vinneren er et trist syn for tida, halvskadet på tampen av karrieren. Å tape et sett 6-0 mot fjollete Tommy Robredo må svi for Kuerten.

Fallert grusspesialist II: Kuerten

Dagen etter at jeg spådde Juan Carlos Ferrero som en ferdig toppspiller, er jeg fristet til å gjøre det samme for Gustavo Kuerten. Brasilianeren klarte å vinne to lusne games mot Alberto Martin nylig.

Alberto Martin, en av Spanias aller gråeste arbeidsmenn, som i en normal verden ville fått grisebank av den triple French Open-mesteren Kuerten. Men Kuerten har hatt så mange operasjoner at jeg helt har kommet ut av tellingen, og jeg tror ikke han kan reddes.

Andre Agassi var 29 da han gjorde sin fantastiske comeback-sesong i 1999. Kuerten blir 29 i år, men forskjellen var at Agassi ikke hadde noen skader da. Kuerten er et vandrende operasjonssår.

For den som vil huske Ferrero og Kuerten som noe annet enn has-beens, anbefaler jeg semifinalen fra French Open i 2000. Ferrero var 20, Kuerten 23, og grustennisen fra den kampen er noe av det beste som er vist (drit i Bjørn Borg, for en gangs skyld). Kuerten vant i fem sett.

Fantastiske slag, del 2: Kuerten sin backhand

Gustavo Kuerten sin backhand i sakte film eller bilde for bilde er et spektakulært syn:

Kuerten slår med en hånd. Den vanligste klisjeen om enhåndsbackhand er at slaget gjør det vanskelig å slå effektivt på høye baller. Sampras klarte det aldri på grus, hvor backhanden hans ble angrepet konstant.

Gustavo Kuerten har et ekstremt grep. Det vil si at han holder rackethodet omtrent parallelt med bakken når han forbereder slaget, og det gir en utrolig overskru. Slaget krever ekstrem timing for å lykkes. Feilslag betyr at ballen går i nettet, men i Kuerten sine velmaktsdager (1999-2001) var det aldri et problem.

Kuerten vant tre ganger det åpne franske mesterskapet, mye takket være backhanden. Forskjellen fra andre grusspillere med en hånd (Albert Costa og Alex Corretja, for eksempel) er at Kuerten klarte å kombinere fart og spinn. Høye baller er heller ikke noe problem for Kuerten. Kampen mot Federer i fjorårets franske mesterskap viste forskjellen på en god grusbackhand, og en fantastisk. Kuerten vant i tre strake sett.

Selv har jeg sett Kuerten live to ganger. En gang mot Karim Alami i det franske mesterskapet for fire år siden, og i 2003 i Roma mot Gaudio. Sistnevnte kamp tapte han, men rakk også å vise noen utrolige backhander. Hvis noen hadde sagt at en av dem kom til å vinne det åpne franske mesterskapet året etter, ville jeg ikke satt pengene på Gaudio, for å si det sånn.

Og FOR en trivelig type!

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja (bildet), Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.

Mens vi venter på ny sesong

Det er alltid litt merkelig når tennisspillere klager på den lange sesongen, for så å benytte den korte pausen til å gjennomføre tullekamper for god betaling. Som Williams-søstrene, som har spilt mot Kournikova nylig. De fortjener ikke særlig sympati hvis de klager over lange sesonger når de holder på sånn.

Siden det er ei stund til neste tennisturnering, hiver jeg inn et bilde fra Roma-turneringen 2003. Kuerten var alles favoritt her. Han spilte mot en ganske ukjent argentiner, Gaston Gaudio. Han hadde bare blitt en parentes i historien, hadde det ikke vært for to gudegitte uker i 2004, som endte med at han vant French Open. Finalen så jeg på en sofa i Provence, og jeg kommer aldri til å glemme den.

Men altså, Gaudio lengst fra kamera og Kuerten nærmest. Gaudio vant i tre sett, og kunne jeg slått backhand som Gaudio i den kampen, hadde jeg ikke brukt størstedelen av året i Stavanger.