Ivanovic ferdig for i år

Ana Ivanovic har sine tilhengere her på bloggen, men dere må vente til 2010 for å se henne spille igjen. Hun har trukket seg fra resten av årets turneringer på grunn av sykdom.

Instead of being patient and accepting that my best form was almost impossible due to physical limitations, I was always over-thinking things, and I never dealt with it very well. The season was a continuation of going from one disappointment to another.

Reklame

Et elendig Ivanovic-år

Tennis.com har en interessant artikkel om Ana Ivanovic i siste nummer, tilgjengelig online her. (Eller er det veldig 1999 å skrive online. Det føltes sånn.)

Ivanovic vant som kjent French Open i fjor, men siden den gang har karrieren vært i fritt fall. Ivanovic er fortsatt ung nok til å snu dette, hvis hun finner den rette treneren og har viljen til å kjempe seg tilbake. Fra intervjuet:

For a chatty person, Ivanovic talks a lot about the pleasures of solitude. Sometimes I wish I could get away from everything and go somewhere where nobody knows me.

Bildet er fra French Open, da jeg i 2006 så Ivanovic tape mot Myskina (en annen som vant French Open og så forsvant fra toppen).

Wozniacki har kjølnet

Danske Caroline Wozniacki sliter med å få resultater på de amerikanske hardcourtbanene. Hun har spilt tre oppvarmingsturneringer til US Open (Los Angeles, Cincinnati, Toronto), hvor hun har vunnet to kamper og tapt tre.

Aprops nedtur, så sliter også Ana Ivanovic med å finne gammel form. Hun har ingen titler i 2009, og har tre seire og tre tap så langt på den amerikanske hardcourt-turneen. Det er vanskelig å se hvordan Ivanovic igjen skal bli en utfordrer til Grand Slam-titler, selv om nivået ikke er all verden på WTA-touren nå.

Her er et klipp fra Toronto, hvor Wozniacki og Ivanovic slo noen baller i sentrum:

Ana horribilis

Du husker Ana Ivanovic? Pen, brun, smilende, høy, sjarmerende – og en gang verdens beste spiller. I alle fall en av de beste. Ivanovic vant French Open i fjor, og det virker som en evighet siden.

Ivanovic er langt unna den formen nå. I dag tapte hun i tre sett mot Radwanska. Det er i seg selv ingen skandale, men det er alarmerende når Ivanovic kaster vekk en 4-0-ledelse og taper de siste seks gamene i siste sett.

Ivanovic har mange poeng å forsvare i Paris. Jeg er spent på hvordan hun takler situasjonen der. Bildet er Ivanovic som server i French Open 2006, i en kamp mot Myskina. Hun hadde litt flere kilo å dra på da.

En lykkelig mann: Fernando Verdasco

Fernando Verdasco må føle at noen der oppe liker ham for tiden. Han kommer aldri til å vinne noen Grand Slam-tittel, men han klarte nettopp det nest beste: Å vinne Davis Cup for sitt Spania, og det på toppen av alt på bortebane i Argentina. Med Verdasco som den avgjørende spilleren som sikret 3-1-ledelsen.

Som om ikke det var nok: Han er kjæreste med selveste Ana Ivanovic (vinner av French Open 2008, dessuten pen så det holder), som nylig kjøpte seg et greit hus på Mallorca. For å være i nærheten av «Can you hear the drums» Fernando, regner jeg med.

Finalesøndag

Roger Federer møter David Nalbandian i finalen i Basel. Det er bare sveitserens andre finale på hardcourt i år. Jeg tror han vinner, selv om Nalbandian er god på sånne raske innendørsbaner.

Andy Murray er ATP-tourens formspiller. Jeg blir meget overrasket om han taper mot Golubev i finalen i St. Petersburg, selv om russeren spiller på hjemmebane.

I Lyon møtes Söderling og min gamle venn Benneteau i finalen. De slo ut Simon og Söderling i semifinalene, to spillere som kjemper desperat for å nå ATP-sluttspillet.

Ana Ivanovic spiller sin første finale siden seieren i French Open søndag, mot Vera Zvonareva i Linz. I Luxembourg kan Caroline Wozniacki fra Danmark toppe gjennombrudssesongen med seier i finalen mot Dementieva. Det blir en god tålmodighetstest for Wozniacki.

Jelena Jankovic har sikret seg førsteplassen for året. Hun kommer til å være verdensener ved nyttår uansett hvordan det går i WTA-sluttspillet.

Redselen i øynene

Tennis på tv:
Julie Coin – Ana Ivanovic 6-3, 4-6, 6-3
2. runde, US Open

Jeg liker overraskelser og spillere som kommer ut av ingenting og slår de store navnene. I natt var husets yngste (tre dager gammel) lite sovevillig, og jeg ble sittende og se på Ana Ivanovic sin kamp mot Julie Coin. Ivanovic er ranket nummer én i verden. Coin er nummer 188.

Jeg hadde vært på gjenforeningskonserten til The September When i Stavanger sentrum tidligere på kvelden (merkelig tamme greier), og begynte å se Ivanovic – Coin i begynnelsen av andre. Ivanovic spilte dårlig. Hun var bakpå i de fleste duellene, og manglet en plan. I likhet med landskvinnen Jankovic kvelden før, lå hun langt under normal standard, og så ut til å håpe av 188-rankede Coin skulle slå seg bort.

Kielland ser på Abel og gjengen.

Ivanovic klorte til seg det andre settet etter et sent brudd. På 2-2 i tredje sett var jeg sikker på at hun hadde avgjort kampen, for da hadde Ivanovic tre breakballer på rad i Coins serve. Coin avverget alle, og brøt verdensenerens serve til 4-2 i neste game. Ivanovic reddet den første matchballen med en dristig forehandvinner, men to poeng senere slo hun en lignende forehand langt ut.

Som sagt, jeg liker overraskelser. Men jeg synes det er rart at Ivanovic går rundt på banen med så lite autoritet. Kvelden før så jeg deler av Andy Roddicks knusing av Fabrice Santoro. Roddick gikk rundt på banen som om det var hans egen private tennisbane, med brystkassen fire meter foran kroppen og et blikk som sa «hva er det du tror, festlige franskmann?».

Ivanovic dirret av nervøsitet, hun flakket med blikket og skuldrene var så høye at de nesten gikk opp til øverste rad på Arthur Ashe stadion. Litt senere på natten så jeg begynnelsen av Serena Williams sin kamp. Jeg håper hun, eller noen andre som liker å være verdens beste og vise det, vinner turneringen. (Apropos, les denne fine artikkelen om Serena sin sparringpartner. Høres ut som en fin jobb.)

New York Times: This qualifies as big: Top-seeded Ivanovic falls

En ny start

Vår andre datter ble født samme dag som US Open begynte, og jeg satt oppe noen timer med henne på armen den første natten vi var hjemme. Fikk sett Ivanovic og Gasquet sine kamper i halvveis søvne. Gasquet tapte i fem sett mot Haas. Tyskeren er god i kamper hvor han er en liten underdog, som da han slo Roddick på hardcourt tidligere i år.

Ivanovic ser ustabil ut. Hun gjorde mange enkle feil, og virker forknytt i spillet. Kan vanskelig se for meg at hun vinner US Open i år.

Federer er videre, det samme er Nadal. Mats Wilander om hvorfor Federer har problemer med kampene mot Nadal:

First of all, Federer’s backhand is not that bad – it’s just that Nadal has a cross-court forehand that duels with Federer’s backhand. There’s not many guys who can handle Nadal’s topspin, which gets really high. Roger, as everybody else, has a problem with it. People forget, Roger plays one guy in the whole year who plays like Rafael. That’s the worst case scenario, because he doesn’t play anybody like him at all, not even close, for six matches. It’s a nightmare scenario for Roger. All he can do is cut down the length of the rallies, and not get involved in long rallies. Once Nadal hits his ball to his backhand, that means that Federer has played one shot too many in the rally. He should rather hit the ball into the stands like Sampras used to do.

Hele intervjuet med Wilander ligger her.

Dametouren i minikrise

All oppmerksomhten er fortjent nok på Rafael Nadal denne uken, som kommer til å gjøre slutt på Federers fire og et halvt år lange regjeringstid. Det er lenger enn de fleste norske regjeringer…

Dametouren sliter. Etter at Henin la opp i vår, har ingen stått fram som en klar arvtaker. Ivanovic vant French Open, men har gjort lite etter det. Venus Williams vant Wimbledon, men kan ikke lenger slåss om førsteplassen på rankingen. Sharapova er mye skadet og Dementieva/Safina/Kuznetsova klarer ikke å ta det siste skrittet til toppen. Illustrerende nok er det ingen damespillere som har vunnet mer enn tre titler i år. Det er oppsiktsvekkende lite.

Denne uken var det faktisk så ille at Jelena Jankovic kunne blitt verdensener dersom hun hadde nådd finalen i Montreal. Ingenting galt om Jankovic (hun er vittig og sjarmerende og forbløffende ærlig), men hun har aldri spilt en Grand Slam-finale. Sjansen til å bli verdensener glapp i Montreal da hun tapte for Dominika Cibulkova. Nei, jeg har heller aldri hørt om henne før.

Jeg lurer på hva Henin tenker nå. Selv i utbrent tilstand ville hun hatt en meget god sjanse til å vinne US Open og OL.

Fransk uflaks

Tennis på tv:
Ana Ivanovic – Natalie Dechy 6-7, 7-6, 10-8
2. runde, Wimbledon
Bortsett fra Oslo, er Paris den hovedstaden jeg har vært i flest ganger. En gang på interrail, en gang på klassetur, to ganger på partur og tre ganger på tennistur. Jeg holder alltid litt med de franske spillerne. Særlig fordi de aldri het slår til.

Alle franske spillere mangler et eller annet. Gasquet er for svak mentalt. Tsonga er for mye skadet. Grosjean og Clement er for små. Mauresmo er for mentalt ustabil. Pierce (fransk statsborger) er for ustabil og mye skadet. Pioline manglet det siste ekstra i hodet og kroppen for å slå de beste. Leconte var elegant, men ukonsentrert. Jeg kunne fortsatt.

Natalie Dechy har lite av den franske elegansen. Hun spiller en ganske mekanisk tennis, se for eksempel på serven hennes, som er en stilstudie verdt. Helt fint utført, men ganske uten personlighet. Men Dechy er, i motsetning til mange andre franske spillere, ei jente som har fått maksimalt ut av karrieren. I dag hadde hun fortjent å slå ut verdensener Ana Ivanovic, som så rådvill og rusten ut på banen. Jeg kom inn i kampen i begynnelsen av tredje sett, og Ivanovic vant gamene bare på viljen. I andre sett hadde hun reddet matchball mot seg med en forehand som traff nettkanten og datt ned to centimeter inne på Dechys banehalvdel.

Ivanovic ser absolut ikke ut som en Wimbledon-vinner. Hun kan i alle fall ikke klage på trekningen. Hvis hun kommer opp mot normal standard i de neste kampene, tipper jeg hun kommer til semifinale mot Serena Williams i neste uke.

En litt lang post om French Open

Første uke av French Open nærmer seg slutten. Jeg har vært på båttur, på Bob Dylan-konsert, ute i sola og i det hele tatt brukt finværet. Det er mye lettere å benke seg foran skjermen når det høljer ute. Men da er det samtidig mange andre som vil gjøre krav på tv-en.

Dessuten er det enklere å se på tennis når man har de rette kanalene. Det eneste som står mellom meg og Eurosport er en murvegg fra 1946. Det er full av murstein, så jeg lånte et bor av naboen. Det virker som det er jern midt i veggen, for tre centimeter før gjennombruddet er det full stopp, og når jeg driller, høres det ut som huset skal rase sammen. Jeg får høre om det finnes noe rimelig dynamitt i Stavanger, så blir det fart på kablingen.

Federer/Nadal/Djokovic er alle videre til åttendelsfinalene, og virker sterke. Federer møter Julien Benneteau i åttendelsfinalen, og det er en enkel oppgave. Deretter følger Ginepri (hei, en amerikaner!) eller Gonzalez, som også er løvemat for Federer. Slik jeg ser det, får han ingen store tester før sannsynligvis Ferrer eller Stepanek i semifinalen. Stepanek slo Robredo 3,2 og 1 i dag. Det er sterkt, selv om jeg aldri har hatt særlig respekt for Robredo. En spanjol på grus er tross alt en spanjol på grus.

Nicolas Almagro er den eneste mulige fartshumpen for Nadal før semifinalen. Djokovic har det litt tøffere, med uberegnelige Mathieu i neste kamp og så kanskje nykommeren Gulbis fra Latvia. (Latvia! Hvis de klarer å få fram en toppspiller, må vel Norge også klare det?)

De russiske damene dominerer dameklassen, men de skal spille mot hverandre i åttendelsfinalene: Sharapova-Safina (reprise på en fantastisk kamp fra 2006 som jeg så live), og Dementieva-Zvonareva. En av disse fire kommer sannsynligvis til å møte Kuznetsova (også russisk) i semifinalen. Med andre ord: Mye rart skal skje om russerne ikke skal få en finalist. På motsatt side har Ivanovic og Jankovic klar bane til en helserbisk semifinale.

Ivanovic sin serve bit for bit

Veldig bra grafikk av serven hennes i New York Times. Sjekk her.

Drømmen om Monica

Alle idretter har sine spennende kontrafaktiske scenarier, altså spekulasjoner om hvordan historien ville sett ut dersom avgjørende hendelser hadde vært annerledes. Ville Dæhlie og Ulvang dominert like kraftig dersom Gunde Svan hadde fortsatt etter 90/91-sesongen? Ville det norske fotballandslaget gjort det godt i OL-sluttspillet i 1980 dersom vi ikke hadde boikottet Moskva-lekene?

Tennisen har også sine kontrafaktiske spørsmål: Hvor mange Grand Slam-titler ville Björn Borg samlet dersom han ikke hadde gitt seg som 26-åring? Ville Andre Agassi fått en strålende avslutning på karrieren dersom han hadde tapt finalen av French Open i 1999 – han ble utspilt i to og et halvt sett – i stedet for å vinne den?

(For mer om kontrafaktisk historie, les Øystein Sørensens bok.)

Men ingen ubesvarte spørsmål i tennishistorien overgår dette: Hvordan ville Monica Seles sin karriere sett ut dersom hun ikke hadde blitt knivstukket? I april 1993 ble Seles angrepet av en tysk tilskuer som var rasende sjalu på at Seles hadde skjøvet Steffi Graf ned fra førsteplassen på rankingen. Seles overlevde og kom tilbake igjen på banen to år senere, og vant Australian Open i 1996. Men hun ble aldri den samme spilleren igjen. I hennes fravær overtok Graf tronen igjen.

Monica Seles sin karriere mellom 1990 og knivstikkingen i 1993 er blant de sterkeste periodene noen spiller har hatt i tennishistorien. Hun vant French Open i 1990, 91 og 92. Hun vant US Open i 1991 og 1992. Hun vant Australian Open i 1991, 92 og 93. Fra 1990 til knivstikkingen vant hun åtte av ni Grand Slam-turneringer hun spilte i – hun tapte finalen i Wimbledon 1992 mot Graf. Fra januar 1991 til knivstikkingen to år senere kom Seles til finalen i 33 av 34 turneringer hun spilte, og vant 22 titler.

Seles var bare drøyt 19 år da hun ble knivstukket. Kunne hun blitt tidenes største spiller? Kanskje. Seles kompenserte for litt dårlig fart, svake volleyer og smasher med utrolig presisjon fra både forehand- og backhand-siden, kanongode servereturer, og hun var sterk mentalt. Seles tok ballen tidlig, og var en mester til å vinkle grunnslagene sine ut av banen. Ingen estetisk tennisnytelse, men sykt effektiv i sine beste dager. Seles var et produkt av Bolletieri-akademiet i Florida, i likhet med Agassi og Courier. Men mest var det faren Karolys fortjeneste at hun ble verdens beste. Han døde i 1998.

Det er snart fem år siden Monica Seles spilte sin siste kamp på WTA-touren, og det var ingen overraskelse at hun denne uken offisielt la opp som spiller. Lenge før Novak Djokovic og Ana Ivanovic var det Monica Seles som satte Serbia (den gang Jugoslavia) på tenniskartet, og hun satte en ny standard for hvor hardt jenter kunne slå en tennisball. Eller stønne.

Jeg lette en stund for å finne et brukbart klipp av Seles, og fant dette fra kampen mot Jennifer Capriati i 1991, semifinalen av US Open. Selses var 17 og Capriati 15, og de slår like harde og enda mer presise grunnslag enn dagens spillere. Capriati har ikke lagt opp ennå, men har heller ikke spilt kamp siden 2004. Det går vel mot slutten for hennes karriere også.

Nummer tre for Sharapova

Maria Sharapova vant sin tredje Grand Slam-tittel da hun slo Ana Ivanovic 7-5, 6-3 i natt. Dermed har hun både Wimbledon, US Open og Australian Open så langt i karrieren, og mangler bare French Open for å ha vunnet de fire store.

Sharapova har med andre ord de samme tre titlene som Lindsay Davenport. Det er sterkt å gå gjennom en hel turnering uten å tape sett, og Sharapovas motstandere har vært gode folk: Tosic, Davenport, Vesnina, Dementieva, Henin, Jankovic, Ivanovic.

Klarer hun French Open også? Jeg tviler på det, for Henin er i en egen klasse på grus. Men når folk som Dementieva og Kuznetsova har spilt finale i Paris, er det ikke håpløst for Sharapova heller. Og hun er fortsatt ung.

Dette var selvsagt årets første Grand Slam-turnering, og årets første turneringsseier for Maria Sharapova.

Les Jon Wertheims kommentarer til finalen, og BBCs game for game-artikkel.

Vidåpen herreturnering

Dette er et fantastisk Australian Open! Det har den rette miksen av nye fjes og favoritter, og de viktigste spillerne er med helt til slutt.

Den store storyen for min del er Serbia. Ja, jeg vet at Ivanovic, Jankovic og Djokovic slo gjennom i 2007, men jeg hadde ikke trodd at de skulle klare å følge opp i 2008. Jankovic og Djokovic avsluttet 2007 som to slitne tennisspillere. Nå er begge i semifinalen, og det er Ivanovic også. Djokovic har jeg ikke sett noe av, men han har knust alle sine motstandere så langt. Djokovic har, i likhet med Rafael Nadal, til gode å tape et sett så langt i årets turnering.

Semifinalen mellom Djokovic og Federer vil avgjøre hvem som vinner årets herreturnering, slik jeg ser det. Jeg anser begge som klart bedre enn Nadal på dette dekket. Blir det en kort kamp mellom Federer og Djokovic, vil vinneren ha mye krefter igjen til finalen. Blir det en utmattende femsetter, gir det en klar fordel for Nadal. Selv om Tsonga har slått spillere som Murray, Gasquet og Youzhny, har jeg vanskelig for å se ham ta TRE sett mot Nadal i en Grand Slam-semifinale. Nadal og Federer har begge den egenskapen at de klarer å klore seg fast i kamper hvor de spiller under sitt beste nivå. Jeg tror Tsonga vil få rikelig med tid til å tenke over anledningen når han møter Nadal. Spådom: Nadal i tre eller fire sett.

Når det gjelder Federer mot Djokovic, er den kampen etter min mening helt åpen. Djokovic har imponert dem som har sett ham, og han ga rådene til Janko Tipsarevic (nok en serber!) før Tipsarevics heltemodige kamp mot Federer. Djokovic er med andre ord en luring, og han har flate, solide grunnslag  fra begge sider, med mye fart. Federer kan slås på den måten, slik Safin gjorde det for tre år siden akkurat i semifinalen av Australian Open.

Men samtidig møter Djokovic en Federer som server ekstremt godt i denne turneringen. På fem kamper har Federer nesten dobbelt så mange serveess som Djokovic (81-43). Det henger litt sammen med at Federer har spilt flere games enn Djokovic. Jeg gir Djokovic fordelen i de lange grunlinjeduellene, men tror han skal slite med å bryte Federers serve. Spådom: Federer i fire tette sett.

Med andre ord tror jeg det blir en ny finale mellom Federer og Nadal, og der har Federer en fordel. Det blir i så fall den tredje finalen mellom de to i de fire siste Grand Slam-turneringene. Det er vel det som kalles dominans?

Semifinalister for fotografene

Pressefotografene i Madrid er nok fornøyde med at Maria Sharapova og Ana Ivanovic er klare for semifinale i WTA-sluttspillet. Begge har vunnet sine to første kamper i gruppespillet, og møter hverandre i siste kamp for å bestemme gruppevinneren. Begge vil vinne det oppgjøret, for taperen møter Henin i semifinale.

I den andre gruppen er Henin og Chakvetadze klar for semifinale. Serena Williams trakk seg etter å ha skadet seg i første kamp mot Chakvetadze, og dermed kom reserven Marion Bartoli inn i stedet. Hennes første kamp: Mot Justine Henin. Årets sureste tap, og desidert største bombe, var da Bartoli slo Henin i Wimbledon.

Denne gang var det juling i to samfulle sett fra Henin: 6-0, 6-0 forteller alt om revansjelysten. Henin går til semifinale med tre seire og seks strake sett. Hvem kan slå henne? Ingen, sier jeg.

Ellers må det sies at WTA-sluttspillet er en stor skuffelse for Jelena Jankovic. Hun er ranket nummer tre i verden, men tapte sine to første kamper og er ute av turneringen. Hun har mer rutine enn Chakvetadze, men klarte likevel ikke å vinne oppgjøret mellom dem. Jeg regner med at Jankovic spiller mindre neste år. Hun har vært overalt i år –

(Bildet: Maria Sharapova mot Dinara Safina i French Open 2006, fotografert fra tribunen av undertegnede.)

Det var det jeg sa

«En litt trist kamp, som kunne fått et annet utfall dersom Ivanovic hadde brukt mer tid på kondisjonstreningen sin. Når hun allerede med dagens form er nummer 21 i verden, lurer jeg på hvor høyt hun kunne klatret i mer veltrent utgave.»

Det var min dom etter å ha sett Ana Ivanovic med egne øyne i fjorårets French Open, hvor hun tapte mot Anastasia Myskina. Du kan lese min kamprapport her.

Ett år senere har Ivanovic gjort det jeg (og i ærlighetens navn: sikkert hun selv også) så som et åpenbart problem: Vekta og kondisjonen hennes. Den gedigne seieren mot Maria Sharapova (6-2, 6-1) har etablert henne som en toppspiller.

Har hun en sjanse mot Justine Henin i finalen? Jeg tviler på det. Men det er alltid bra med nye navn som kommer fram, og jeg tror ikke Ivanovic har gjort sitt med denne gode turneringen.

Merkelig tap for Hingis

Etter mine begreper er Ana Ivanovic en type spiller som skal passe Martina Hingis perfekt. Ivanovic er treig, leser spillet dårlig, men slår hardt hvis hun er rett plassert. For en smarting som Hingis burde det være enkelt å utmanøvrere Ivanovic.

Men så leser jeg altså at Ivanovic slo Hingis i finalen i Montreal. Overbervisende også: 6-2, 6-3. Reuters sin rapport avslørte ikke mye om hvordan dette kunne skje, annet enn av Hingis sin serve ble brutt fire ganger. Ouch.

En annen kamprapport sier at Hingis ikke klarte å få en eneste break-mulighet. Et tydeligere tegn på overkjøring finnes ikke. For meg høres det ut som Ivanovic spilte en prikkfri kamp, og med hennes tunge skyts har Hingis lite å stille opp med på slike dager.

Hingis har blitt meget sympatisk i sin «andre» karriere. Dette sa hun etter kampen:

I can only compliment Ana. She played extraordinarily well.

Lynglimt av Hantuchova og Ivanovic

Det er ikke ofte jeg sperrer opp øynene når jeg ser på TV2 sine reklamer, men torsdag kveld skjedde det. En ny mobiltelefon flashet på skjermen, en sånn en som visstnok var god å ta bilder med. (Mobiltelefoner interesserer meg minimalt.)

Jeg syntes det lignet på Ana Ivanovic og Daniela Hantuchova i reklamen, men det var vanskelig å se fordi de forsvant så fort fra hver scene. Et kjapt Google-søk ga meg rett: Jentene reklamerte for Sony Ericsson sin nyeste modell. Ikke så rart, siden Sony Ericsson er hovedsponsor for WTA-touren.

Tøff reklame, som du garantert får se igjen. Egen hjemmeside har reklamekampanjen også, for spesielt interesserte.

Sterk, men sein

Tennis LIVE:
Anastasia Myskina – Ana Ivanovic 6-2, 6-3
3.runde, French Open
Court 1, Roland Garros

Noen problemer er så enkle å sette fingeren på at det er vanskelig å skjønne at ingen gjør noe med dem. Som barnehagedekningen i Stavanger, eller Ana Ivanovic sin vekt.

Jeg er ikke særlig opptatt av hvordan folk ser ut eller hvor mye de veier, men i toppidrett er riktig vekt og kondisjon en nødvendighet. Ana Ivanovic har for mange kilo på kroppen, og de bidro til at hun ikke klarte å henge med på Myskina sitt tempo. Og Myskina er ingen slugger, jeg lurer på hvordan det hadde gått dersom f.eks Henin hadde spilt mot Ivanovic.

Ivanovic sin lite mobile kropp hindret henne i nå tilsynelatende enkle baller. Synd, for når hun står riktig i forhold til ballen, har Ana Ivanovic et av de reneste treffene på WTA-touren. I stedet ble hun stadig dratt ut av posisjon av Myskina, som er ei smart dame.

En litt trist kamp, som kunne fått et annet utfall dersom Ivanovic hadde brukt mer tid på kondisjonstreningen sin. Når hun allerede med dagens form er nummer 21 i verden, lurer jeg på hvor høyt hun kunne klatret i mer veltrent utgave.

Underholdende damekamp

Tennis på tv:
Elena Dementieva – Ana Ivanovic 2-6, 6-4, 6-2
Kvartfinale, Indian Wells

Det tok halvannet sett, så fant jeg ut hvem Ivanovic minner meg så sterkt om: Jennifer Capriati. Begge er ganske, eh, tette i kroppsbygningen. Ingen av dem er spesielt elegante, men slår uanstrengt og hardt. Dessverre er Ivanovic for dårlig trent.

Brutalt sagt, men samtidig helt åpenlyst for alle som så kampen. Hun var stadig for seint ute i hjørnene. Det resulterte i noen heldige slicer mot Dementieva, som hadde blandet lykke ved nettet, men i lengden holdt ikke Ivanovic mål. Synd, for jeg synes hun skylder talentet sitt å komme i litt bedre form. Flommen av vinnerslag fra hennes racket i det første settet var imponerende.

Dementieva slo 14 dobbeltfeil. Vant likevel. Det hadde ikke skjedd i herretennis, for å si det sånn.

Dagens søsken-dobbel

Tennis på tv:
Dinara Safina – Ana Ivanovic 6-1, 6-4
1. runde, German Open

Dinara Safin vant i Berlin, og broder Marat i Roma. En god dag for Safinene, med andre ord.

Eurosport sender dameturneringen, og for andre gang på kort tid fikk jeg se «sensasjonen» Ana Ivanovic. Safina stakk enkelt hull på den ballongen, med tunge grunnslag og stabilt humør.

Ivanovic virket ikke særlig ille berørt, og tok initiativet til en god klem etter kampen. Bra med gode holdninger, men hun kunne da i det minste late som om tapet var surt?

Safina blir sjelden regnet med blant russermafiaen på damesiden. Hun har mindre glam-faktor enn Sharapova og Dementieva, og har brukt lenger tid på å bli god. Safina minner mye om Marat i kroppsspråket, men virker fri for hengehode-tendensene til storebror.

Slagene deres er også ganske ulike. Dinara kaster dobbelt så høyt opp på serven. Marat er mye bedre på volley, tipper jeg, det er vel en grunn til at Dinara var limt fast til grunnlinjen gjennom hele kampen. Men basisen er den samme: Sugende grunnslag med moderat overskru, med en sunn miks av sikkerhet og aggressivitet.

Hype, hype, hurra?

Tennis på tv:
Ana Ivanovic – Natalie Dechy 7-6, 6-4
Kvartfinale, J&S Cup

Ana Ivanovic fra Serbia har vært blant de mest omtalte nykommerne i år, og endelig fikk jeg sjansen til å se henne spille.

Hva skal jeg si? Hun imponerte ikke meg, men virker som en soliid spiller som klarer det meste helt greit. Bortsett fra volley-spillet, som var lite å skryte av.

Natalie Dechy (bildet) har vært med i årevis, og ser ut som hun har lært tennis ved intensivt brevskolestudium. Absolutt alt ser tillært ut, selv om hun selvsagt har mer talent enn 99 prosent av befolkningen. Det forteller litt om hvor høyt nivået er.