Arkiv
Den siste finalen mellom Borg og McEnroe
Björn Borg og John McEnroes mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980, som svensken vant 8-6 i femte sett. Siste gang de møttes i en Grand Slam-finale var i US Open 1981. Tidligere den sommeren hadde Borg vunnet French Open, McEnroe vant Wimbledon.
McEnroe var best i New York, og vant i fire sett. Dette var Borgs siste store opptreden i topptennisen, han forsvant raskt ut av stadion etterpå. Dette var fjerde gang han tapte finalen i US Open – to ganger mot Connors, to ganger mot McEnroe.
Her er et klipp fra kampen. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroes grunnslag. Det virker som han bare pirker ballen tilbake med underarmen, særlig på forehanden. Hvordan får han sånn fart på ballen likevel? Timingen hans i trefføyeblikket må ha vært helt vanvittig. I flere dueller holder han helt greit følge med Borg, før han avslutter med å gå til nettet på en kort ball. Se f.eks på ballvekslingen som begynner på 1:13. Det må også nevnes at Borg var en bedre volleyspiller enn mange husker. Sjekk ballvekslingen som begynner på 08:22, lekker volley som avslutter poenget.
(Jeg tror McEnroe spiller med Dunlop Maxply Fort her, den samme racketen som jeg fant i høst. Har levert den til strenging, men ikke prøvd den ennå, for min faste makker har en kneskade…)
Sommerknask: McEnroe-Wilander, 1982
Da Mats Wilander vant French Open i 1982, var det en av tidenes sensasjoner. Han var 17 år, og slo en rekke toppspillere før han slo rutinerte Vilas i finalen. Senere den sommeren spilte Sverige mot USA på bortebane i Davis Cup. Wilander møtte John McEnroe, en av tidenes beste DC-spillere.
Jeg leste første gang om dette oppgjøret for noen år siden, i Steve Flinks bok The greatest tennis matches of the 20th century. I forrige uke kom jeg over et klipp på YouTube.
Det er lett å se at mye har skjedd med sporten på de 27 årene som er gått. Det mest åpenbare er at verken McEnroe eller Wilander går for vinnerslag med samme dødsforakt som spillerne i dag. Det har nok en sammenheng med at racketene var mindre kraftfulle enn i dag. Jeg synes Wilander slipper unna med mange korte grunnslag – de lander som regel rundt servelinjen til McEnroe, som likevel ikke prøver å hamre dem inn. I dag hadde så korte slag blitt straffet mye hardere.
Wilander var som sagt fersk Franch Open-vinner sommeren 1982, og spiller mye på samme måten her. Mye overskru og god margin til sidelinjene, og litt for mye luft i passeringsslagene mot McEnroe. De gangene Wilander prøver på noe spesielt, er når McEnroe tvinger ham til det. Likevel er det lett å se hvorfor Wilander var en vanskelig motstander, for svensken gir ikke bort noe gratis i form av upressede feil.
Kampen varte 6 timer og 22 minutter, og er den lengste i DC-sammenheng. McEnroe vant til slutt: 9–7, 6–2, 15-17, 3–6, 8–6. Legg merke til at McEnroe spiller med treracket. Jeg tror han droppet den i 1983 eller deromkring.
Kafelnikov er blitt tjukk og gammal
1996-vinner av French Open, Yevgeny Kafelnikov, var en av mine favoritter mens han spilte. Merkelig temperament, nydelig backhand, rar forehand, uforståelige tap og lekre volleyer. Jeg savner en tilsvarende raring i toppen i dag.
Det er et kort intervju med ham på de offisielle sidene for French Open. Kafelnikov er blitt tjukk siden sist, men er fortsatt veldig rar. Dette sitatet er klassisk Kafelnikov:
Tell us something that puts you in a bad mood.
My 10-year-old daughter. She always gets her own way.
Her er noen klipp fra Kafelnikovs triumf i Paris i 1996, finalen mot Stich:
Enda en glemt mann: Alberto Berasategui
Alberto Berasategui vant ingen Grand Slam-turnering. Det nærmeste han kom, var finaleplassen i French Open 1994, som han tapte mot sin landsmann Bruguera. Som de fleste spanjoler, var han best på grus. Berasategui var kjent for å ha en middelmådig backhand og en ekstrem forehand.
Her er et klipp fra kampen mot Agassi i Australian Open 1998. Agassi er en av tidenes beste i denne turneringen (fire titler), og 1998 var året da han krabbet seg tilbak til verdenstoppen. Han tok de to første settene mot Berasategui, men tapte de tre neste. Det er lett å se at Agassi er redd for forehanden, men Berasategui holder stand. Her er et klipp:
Diverse YouTube-herlighter
Ok, dette er er tennisferien, så mens vi venter på mer action på banen, serverer jeg noen godbiter fra YouTube.
1) Settballen fra første sett av US Open-finalen i 1995. Agassi var favoritt og hadde dominert hardcourten det året. Her har Sampras (lengst unna kamera) settball. Han vant kampen i fire sett. Litt dårlig kvalitet, men du skjønner omtrent hvor ballen går.
2) Roger Federer fikk sitt gjennombrudd i 2003, da han vant Wimbledon. Her er noen høydepunkter fra finalen i Masters Cup samme høst. Agassi virker litt passiv, mens Federer spiller utrolig fritt og skjerpet. Han har en veldig selvtillit i backhanden sin her.
3) Becker mot Sampras i finalen av ATP-sluttspillet 1996. En av tidenes beste kamper, mellom to offensive servekanoner i sin beste form. Sjekk Beckers løpende backhand på 1:34.
Federer og Sampras´ eneste oppgjør
En av tidenes mest mytifiserte tenniskamper i sin fulle lengde.
10.oktober 2007 av Åsmund Ådnøy
DVD Wimbledon Classic Matches: Federer-Sampras 2001
Roger Federer – Pete Sampras 7-6, 5-7, 6-4, 6-7, 7-5
Åttendelsfinale, Wimbledon 2001
★★★★★
Mytene om noen idrettsoppgjør vokser og vokser i årene etter. Tennisen har en håndfull slike: Finalen i WCT i 1972 mellom Rod Laver og Ken Rosewall. French Open-finalen i 1999 mellom Steffi Graf og Martina Hingis. Wimbledon-finalen i 1980 mellom Borg og McEnroe ble en liten nedtur da jeg så den på DVD. Spillet var langsomt, spillerne tok en evighet mellom hver serve, banen så ut som en potetåker og begge bommet på slag som så veldig overkommelige ut. Men også fantastiske ting, som tie-breaket i fjerde sett.
Fra de siste årene er det få oppgjør som er mer mytifisert enn Wimbledon-kampen mellom Federer og Sampras i 2001. Det var det eneste oppgjøret mellom de to mens de begge spilte profesjonelt. (De møtes til oppvisningskamp i november.) Nå har de til sammen 12 Wimbledon-titler.
På nettets tennisgrupper er det en evig debatt om hvem av spillerne som var lengst unna sin tennismessige topp da de møttes. Jeg mener det er liten tvil om at Sampras var mye nærmere sin topp enn Federer. Sampras hadde vunnet sju Wimbledon-turneringer av de åtte siste da han møtte Federer. H
an var tittelforsvarer, og vant også US Open året etter. Federer var 19 år og hadde ikke vunnet noe stort, men hadde enorme forventninger på seg fra en hel tennisverden.
Etter at jeg kjøpte DVD-en på nettet, har den stått i hylla (oppussing av hus er en tidstyv av de store). I forrige uke så jeg første sett, og her kommer beretningen om det. Jeg kommer til å oppdatere denne artikkelen etter hvert som jeg ser mer av kampen.
Første sett: Begge spillerne holder serve greit i begynnelsen. Det er knapt noen ballvekslinger, det meste avgjøres av serve. Så, på 3-2 til Federer, får sveitseren tre breakballer i Sampras sin serve. Den første og den tredje avgjør Sampras med gode server. Men den andre breakballen viser at Federer er preget av nerver. Sampras server en ganske dårlig andreserve rett til Federers forehand, hvor Federer står og venter – og slår en løs retur rett i nettet.
Spillerne holder serve helt til tie-breaket. Få dueller fra grunnlinjen. En myte blant mange Federer-fans er at han var bedre på nett før, og at han var mer en volley-spiller i Wimbledon tidligere. Det siste er nok rett. I denne kampen går Federer mye på nett. Men jeg synes han gjør det ganske hodeløst, ofte på andreserver. Volleyene til Federer har lite sting sammenlignet med Sampras. De spretter høyt nok til at Sampras får siktet seg inn med passeringsslagene.
En annen myte om Federer er at han slo flatere før, altså med mindre overskru enn i dag. Det er ikke lett å se i denne kampen.
Sampras fikk mye tyn for backhanden sin mot slutten av karrieren, men i dette første settet slår han to nydelige backhandpasseringer ned langs linjen mot Federer. Likevel er det nettopp en slik passering som koster Sampras settet. Amerikaneren kan serve for settet på 5-4 i tie-breaket, men Federer redder seg ut, blant annet med en backhandpassering på et dårlig angrep fra Sampras. På settpoeng for Federer prøver Sampras å passere ned langs linjen med backhanden, men treffer toppen av nettkanten. Ballen detter ned på amerikanerens side – og Federer tar første sett.
Andre sett:
Sampras holder til 1-0, men Federer leser Sampras sin serve godt nå og kommer til 30 i gamet.
Selv holder Federer enkelt, uten å tape poeng, så det blir 1-1.
Sampras har ingen problemer i sitt andre servegame, og tar det blankt, 2-1. Sampras var fortsatt en meget god volleyspiller på dette tidspunktet. Federer får mange server tilbake, men Sampras graver returene opp og får volleyene ut i hjørnene.
Federer får en andreserve knallet tilbake i neste game, og går ned 0-15. Deretter setter Sampras en overkommelig forehandpassering like utenfor – Federer sine volleyer er ikke spesielt gode. Federer slår en dobbeltfeil på 30-30, og Sampras har breakball. Men Federer slår tre førsteserver etter det, og holder til 2-2.
Sampras havner i trøbbel igjen i neste game, hvor Federer slår to nydelige backhander som Sampras ikke klarer å sette bort ved nettet. Federer får to breakballer etter nok en fantastisk diagonal backhand, men Sampras redder seg ut når Federer bommer på en backhand-retur ned langs linjen. Sampras holder til 3-2, og Federer holder igjen enkelt til 3-3.
Sampras havner igjen under i neste game, og får 0-30 når Federer slår en ekkel underskrudd backhand som Sampras setter i nettet. Federer får tre nye breakballer etter at han setter en reaksjons-forehand ned langs linjen etter en dårlig smash av Sampras. Sampras svarer med to ess og en volley som såvidt treffer linjen, og er tilbake på deuce. Federer får en ny breakball – hans fjerde i gamet – når han lurer Sampras med en inside-out-passering med forehanden. Sampras redder seg ut av det med en god andreserve og tilsvarende effektiv volley. Nytt ess fra Sampras og en smash og et brøl fra amerikaneren – 4-3 for Sampras. Men Federer hadde mange sjanser til å bryte – til nå i kampen har han hatt ni breakballer og ikke klart å omsette noen av dem.
Federer holder problemfritt til 4-4, og Sampras server godt til 5-4.
Federer holder igjen uten problemer til 5-5, og har ikke vist noen svakheter i egne servegames så langt. Federer leser Sampras sin serve godt igjen i neste game, og Sampras ser noen ganger litt treg ut ved nettet. Men det blir 6-5 til Sampras – alt ligger an til et nytt tiebreak.
Men så: Federer slår to dobbeltfeil, og Sampras lukter blod. En velkjent diagonal forehand fra Sampras er mer enn Federer klarer å returnere, og det gir tre breakballer for Sampras. Den første blir dømt ut, den neste setter Sampras utenfor med backhanden, og den tredje avverger Federer med et ess ned langs linjen – imponerende. Sampras får en ny settball når Federer setter en løs backhand fra Sampras utenfor med en diagonal forehand. Sampras tar settet når Federer slår en enkel volley langt utenfor – og amerikaneren jubler. Men dette var et sett Federer skulle tatt.
Tredje sett: Begge spillerne klarer å rive til seg poeng i motstanderens servegame i begynnelsen. Federer slår en nydelig løpende forehand-passering (sin sjuende passeringsvinner i kampen) på 1-1, og får 30-30 i Sampras sin serve, og like etter får Federer sin tiende breakball – og nok en gang bommer han. Sampras slår nok en dobbeltfeil, og gir Federer en tiende breakball. En dårlig andreserve mot Federer sin backhand gir sveitseren en enkel oppgave, og han dytter den enkelt ned langs linjen. Breaket er et faktum, og det står 2-1 til Federer.
I neste game er Federer litt sløv, og på 15-30 får Sampras en enkel ball på backhandsiden mot en feilplassert Federer, men slår den i nettet. Sampras får en breakball da han vrir en forehand-passering ned langs linjen forbi Federer på nettet. Federer sine volleyer mangler mye i forhold til Sampras. De er for korte, og de spretter for høyt. Sampras bryter etter at Federer slår en backhand langt ut – 2-2.
Sampras holder lett i neste game til 3-2, og Federer igjen til 3-3.
Sampras dominerer igjen i sitt neste game, til 4-3, og er utilnærmelig i egne server nå. Kampens beste ballveksling kommer i neste game. Federer kommer til nettet og slår en vanskelig volley til Sampras sin backhand, og Sampras lobber mot Federer sin backhand. Federer slår en backhand-smash som ikke er hard nok mot Sampras sin backhand, og Sampras slår en backhand diagonalt forbi Federer. Sampras kommer til 30-30 i Federer, og får en god mulighet til å passere med forehanden, men bommer.
Federer holder til 4-4. I neste game cruiser Sampras til 40-15. Federer får en serve tilbake igjen, og Sampras bommer ved nettet. Så lurer Federer igjen Sampras ved nettet, og det er plutselig 40-40. Sampras slår en god førsteserve mot Federer sin backhand, men får den i retur og bommer ved nettet. Det gir Federer en tolvte breakball, og jeg tror nok Sampras fortsatt tenker på den: Sampras slår en kanongod førsteserve rett i kroppen, og får en lompe tilbake. Han har god tid på nettet til å dunke vekk smashen, men bommer med timingen og slår den to meter ut.
Det står 5-4 til Federer, som kan serve hjem settet. Det gjør han uten problemer, og brøler av glede. Uten tvil det mest underholdende settet så langt.
Fjerde sett: Sampras holder enkelt til 1-0. Federer har litt mer problemer, men holder også serven sin til 1-1.
I neste game server Sampras tre gode server til 40-0, og slipper bare ett poeng i settet. Federer holder igjen blankt. Sampras sin backhand er lite effektiv på returene. Merkbart hvordan Federer også har endret taktikk på backhand-returene siden 2001. Nå slicer han de aller fleste av dem, det gjør han ikke i denne kampen.
På 2-2 og 0-15 slår Sampras en imponerende forehand fra en dårlig posisjon midt på banen. Han må rygge rett før slaget, men hamrer den likevel utagbart til Federers forehandside.
På 40-15 i gamet kommer et realt frampek på ting som skal komme: Federer slår en nydelig forehandpassering ned langs linjen på en god andreserve. Sampras holder likevel til 3-2. Federer er uangripelig i sitt neste servegame, og holder til 3-3. Ingen av dem er i nærheten av et break.
Sampras får 15-30 i neste game med en vakker backhandpassering, og får breakball på en god retur. Federer avverger breakballen med en god serve mot Sampras´ backhand og setter volleyen i den åpne banen. Sampras får en ny breakball da Federer treffer med rammen av racketen, men Federer setter en god førsteserve og deretter et ess – hans 16. i kampen. Sampras setter en retur like utenfor, og Federer holder til 4-4.
Sampras slipper bare ett poeng i sitt neste game til 5-4, og han har definitivt vært den beste i dette settet. Sampras er to poeng unna å ta settet i neste game, da han setter først en lekker lobb, og deretter bommer Federer på grunnlinjen. Federer svarer med to ess og en sterk førsteserve til 40-30, og et nytt ess til å ta gamet – 5-5. Roger Federer var ingen mental gigant på dette stadiet av karrieren, men dette var hint om hvordan han senere i karrieren skulle spille best i trengte situasjoner.
Sampras tar et nytt servegame uten problemer (6-5), og Federer må igjen serve for å holde seg i settet. Publikummerne er ganske avmålte, selv etter Wimbledon-standard. Så, på 30-15 til Federer i neste game, setter Sampras en fantastisk løpende forehand som Federer ikke får tilbake. Men Federer holder til tie-break.
Slik går det: 1-0 Sampras: Federer bommer med en backhandpassering. 1-1: Federer setter en fin backhandvolley ved nettet. 2-1 Sampras: Sampras setter en dårlig retur og gir opp poenget, men Federer setter sitt slag midt i nettet. Tabbe. 3-1 Sampras: Ess ut av banen. 4-1 Sampras: Hard serve ned langs linjen, som Federer ikke klarer å returnere. 5-1 Sampras: Federer slår nervøst en enkel backhand langt ut. 5-2 Sampras: Federer slår en fin volley mot backhandhjørnet til Sampras, hvor det er tomt. 6-2 Sampras: Hardt press fra Sampras, og Federer slår en lobb altfor langt. 7-2 Sampras: Førsteserve av Sampras, og han setter Federer ut av spill med en kort volley. Kanonsterkt tie-break av den regjerende mesteren, og fullt fortjent sett. Kampen har vart i tre timer nøyaktig, og Sampras tar en do-pause.
Femte sett: Federer begynner å serve. Han virker konsentrert, ikke oppgitt, etter forrige sett, og holder blankt til 1-0.
Federer slår en Sampras-aktig, løpende forehandpassering i neste game, men Sampras tar gamet enkelt. Når Sampras i dag blir spurt om hvordan han ville spilt mot Federer dersom han var aktiv, er svaret at han ville tatt vekk tiden fra Federer, altså å stresse ham. Jeg tror det er en riktig taktikk. I denne kampen slår Federer mange feil når han får dårlig tid og Sampras angriper nettet.
Federer holder uten problemer til 2-1. Han slår to lekre forehandpasseringer i neste game, men Sampras redder seg ut med en god førsteserve og påfølgende drepende volley ut av banen. Nytt enkelt game for Federer, og det står 3-2. Kamera fikserer stadig på noen sveitsere jeg aldri har sett senere.
Begge spillerne fortsetter å dominere i sine servegame, og Sampras holder til 3-3, og Federer blankt til 4-3. Det er ikke tie-break i femte sett i Wimbledon, det spilles til en av spillerne bryter. Sampras slår sitt 25.ess for kampen i neste game, og utligner dermed Federers antall. En god retur og en dobbeltfeil av Sampras (hans niende) gir 30-30 og en liten sjanse for Federer, som Sampras redder med en god førsteserve og deretter en følsom volley.
Det står 4-4. Dette siste settet er mest nerve og få åpninger, men så får plutselig Sampras også 30-30 i Federers serve, og mulighet på en andreserve, og plutselig sitter en backhandretur ned langs linjen. Federer avverger breakballen med et dristig nettangrep, der han redder seg ut med en refleksvolley mot Sampras´ backhandhjørne. Sampras får en ny breaksjanse da han slår en kontrollert forehandretur ned langs linjen. Federer redder seg ut med en overskrudd andreserve og påfølgende forehand som Sampras ikke klarer å returnere.
Federer holder til 5-4 da Sampras slår en forehand i nettet, og amerikaneren skal serve for å holde seg i kampen. Hadde Sampras tatt noen av de to breakballene i forrige game, ville han servet for kampen. Tennis er herlig to-egget.
Sampras får inn to gode førsteserver til 30-0, og holder blankt. Det står 5-5. Kampens stiligste poeng kommer på 15-15, da Federer putter en kort volley etter at ballen fra Sampras spretter på nettkanten. Federer holder greit til 6-5, og Sampras skal igjen serve for å holde seg i kampen.
Kampens siste game går slik: Federer setter en retur på andreserve forbi Sampras med backhanden til 0-15. Sampras setter en ganske enkel forehand-volley langt ut, og Federer er to poeng unna kampen. Sampras slår en god førsteserve som Federer ikke får tilbake, 15-30. Federer slår en god retur som Sampras setter i nettet, 15-40. To matchballer, og Federer setter den første: Sampras slår en førsteserve ut av banen mot Federer sin forehand, men serven er ikke spesielt vanskelig, og Federer slår den ned lags linjen, langt utenfor Sampras´rekkevidde.
Denne kampen var Sampras´ første tap i en femsetter i Wimbledon. Spillerne går av banen til enorm jubel, og kommentatorene sier at en stjerne er født. Kampen må ha tappet Federer for mye energi, for han tapte i neste runde for Tim Henman.
En klassiker? Ja, udiskutabelt. På dette tidspunktet i karrieren hadde de ganske like spillestiler. Federer var bedre fra grunnlinjen og Sampras bedre ved nettet. Sampras servet litt bedre, men Federer returnerte best. Samtidig synes jeg Federer leste Sampras-serven godt. Dersom kampen hadde blitt spilt på dagens trege Wimbledon-gras, tror jeg Federer ville vunnet klarere.
This hReview brought to you by the hReview Creator.
Krempoeng
Mer YouTube: Her er noen av de beste poengene i ATP-sammenheng.
Postkassegleder
DVD-ene som jeg omtalte for noen dager siden, er kommet i posten. Forvent fyldig omtale i løpet av høsten.
(Vi snakker om Sampras – Federer (åttendelsfinale 2001) og Rafter-Agassi (semifinale 2000), begge fra Wimbledon-turneringens arkiver.)
Sjekk denne høykvaliteten!
Jeg har ikke sett så mange klipp av Jimmy Connors og Guillermo Vilas. Dessuten synes jeg at 30 år gamle klipp som regel ser ganske trege ut. Men så fant jeg dette på YouTube, fra finalen i US Open 1977 mellom de to herrene. Eller, herrer er vel feil begrep, Connors var kanskje tidenes største konkurransemann, og Vilas ser ut som en argentinsk midtstopper.
Det er nydelig å se hvordan de driver hverandre rundt, og se alt de fikk til med sine antikvariske racketer. Ja, og at begge ønsker å komme til nettet og avgjøre poengene der. Vilas sin backhand er drepende til tider. Good stuff.
Jeg venter på to pakker i posten
Wimbledon-turneringen har hatt flere klassiske kamper enn noen andre. Nå har jeg bestilt to av dem på dvd.
Det var mye snakk om duellen mellom Sampras og Agassi mens de spilte. Men sannheten er at det var få av kampene mellom dem som helt levde opp til forventningene. Sampras vant de fleste viktige kampene, og nesten ingen av dem gikk til fem sett. Agassi vant i Australian Open 1995, i fire sett. Når Sampras var på sitt beste, var det lite Agassi kunne gjøre.
Duellene mellom Patrick Rafter og Agassi er mindre omtalt, men kampene mellom dem var minst like spennende som dem mellom Sampras og Agassi. Kontrastene mellom Rafter og Agassi er store på alle områder: Agassi var barnestjerne og naturtalent, Rafter blomstret seint og var ikke av de mest slepne spillerne teknisk sett. I begynnelsen av karrieren tok Agassi seg lett av Rafter, som for første gang slo Agassi i US Open 1997. Det virker som Agassi fikk mer respekt for Rafter mot slutten av karrierene deres.
Gras var et perfekt underlag for kampene mellom de to. Rafter hadde en hard og god serve, men mest av alt var han god til å plassere den og slå den med mye overskru, slik at han kom seg til nettet, hvor han dekket mye med sin enorme rekkevidde. (En taktikk som Stefan Edberg også brukte.) Agassi på sin side hadde de beste servereturene i verden – noen gang? – og kontrasten mellom den evig angripende Rafter og Agassi sine presisjonspasseringer gjorde semifinalene mellom dem i Wimbledon til klassikere.
Agassi vant i tre strake sett i 1999, før de møttes igjen i 2000. Den kampen gikk til fem sett, og det gjorde kampen i 2001 også. Jeg er ganske sikker på at Agassi ville vunnet finalen de to siste årene dersom han hadde slått Rafter, men det gjorde han altså ikke. Rafter tapte for en halvskadet Sampras i 2000 – det tror jeg ikke Agassi hadde gjort. Rafter tapte igjen for Ivanisevic i 2001. Det er kampen mellom Rafter og Agassi fra 2000 jeg venter på i posten.
Den andre kampen jeg har bestilt på dvd er Federer-Sampras i 2001. Nok en femsetter, som Federer vant. Jeg har sett høydepunktene fra den i lite YouTube-format, og gleder meg til å se hele. Det var den eneste gangen de møttes i ATP-sammenheng.
En ung og frustrert Federer
Jeg fant nylig dette klippet på Youtube, av kampen mellom Kafelnikov og Federer i 2000. Kafelnikov er i fint driv, og kjører Federer rundt på banen. Det er som han ikke bryr seg om at Federer slår noen fantastiske vinnere til tider, for Federer gjør også mye rart: Han springer til nettet på alle slags rare baller, sparker racketen og posisjonerer seg ikke særlig godt. En skikkelig godbit.
En utdødd duellform
Verden kommer aldri til å se en rivalisering som den mellom Boris Becker og Stefan Edberg igjen. De møttes i Wimbledon-finalene i 1988, 89 og 90. Edberg vant den første og siste.
Begge spillerne gjorde hva som helst for å komme til nettet og avgjøre poengene der. Becker ved hjelp av en monsterhard serve, Edberg med en ikke så hard, men smartere og mer overskrudd serve. Filmingen fra bakkeplan bak Becker sin rygg viser tydelig hvor mye overskru det er i Edberg sine server, noe som ga ham ekstra god tid til å løpe til nettet.
Serve og volley er omtrent utryddet fra topptennisen nå. Derfor gjør det ekstra godt å se igjen dette klippet fra Wimbledon-finalen i 1988. Legg merke til at gresset er mye raskere enn i dagens Wimbledon-turnering. Edberg sin forehand har fått mye tyn opp gjennom årene. Den kan ikke ha vært helt elendig. Edberg var klar over sine begrensninger på den siden, og prøvde sjelden på noe ekstraordinært med forehanden.
Få kler forresten hockeysveis bedre enn Stefan Edberg!
Film fra finalen
YouTube er en fin ting. Ni minutter av Federers kverking av Blake finner du her.
Skuffende av Woody Allen
Film:
Match point
Regi: Woody Allen
★★☆☆☆ Jeg hadde gledet meg til Woody Allens nyeste film Match point i lang tid. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at filmen er en treningkast to-film.
Det er ikke nødvendig å like hovedpersonen i en film. Men det er en fordel om man forstår personenes motiver for å reagere som de gjør i en film – det skaper gjenkjennelse og ekthet. I Match point spiller Jonathan Rhys-Meyers (bildet under) en fyr som kommer seg opp og fram i verden, selv om han ikke har gode forutsetninger. Absolutt alle som kommer i kontakt med ham, synes at han er en strålende kar.
Og det er jo greit nok, hadde det ikke vært for at han ikke har et sympatisk gen i kroppen. Hvordan hele London faller for den sure, fullstendig sjarmløse, ikke særlig pene og totalt umorsomme psykopaten, er mer enn jeg forstår. Allens eget manus gir ingen forklaringer, og Rhys-Meyers i hovedrollen er fullstendig feilplassert og feilregissert.
Persontegningene av resten er også tynne. Den rike britiske familien ses på med kikkert, ikke med lupe, og spesielt kvinnerollene er noe av det veikeste Allen har skrevet på lenge. Og så han som er så god med kvinneroller til vanlig. Resten av tiden snakker folk uinteressert med hverandre i fancy boliger (bildet under).
Det varer og rekker, i over to timer, som kunne vært kuttet med en halvtime. Scarlett Johansson er nok bedt om å spille mystisk og sexy (ikke særlig vanskelig), men også hennes figur (ikke bokstavelig ment!) er totalt uengasjerende. Når det går henne ille til slutt, var jeg mest interessert i å bli ferdig med filmen, som likevel hakket seg framover ennå en stund.
Konklusjon: Sterkt oppskrytt, uengasjerende og langt under vanlig Allen-standard. Ingen vits i å skille lag med dine hardt tjente kroner for denne filmen.
Men hvorfor skriver jeg om film på tennisweben min? Jo, fordi den tar utgangspunkt i et tennismiljø.
Det spilles litt tennis. Den ene scenen er fornøyelig. «Jeg skjønte raskt at jeg aldri kom til å bli en Rusedski eller Agassi», sier tennistreneren. Her er det tydeligvis lagt til rette for et britisk publikum. Det er som en fotballtrener skulle si: «Jeg skjønte tidlig at jeg aldri kom til å bli en Zinedine Zidane eller en Tore Krogstad».
Mer britisk tennisonani: En av tenniselevene spør treneren: «Hvem var vanskeligst å spille mot, Henman eller Agassi?». Søtt. Det er som en fotballspiller hadde spurt: «Du, hvem var vanskeligst å spille mot, Real Madrid eller Bodø/Glimt?».
This hReview brought to you by the hReview Creator.
Pompøs kos i fire timer
Film:
Wimbledon: A history of the Championships
★★★★☆Wimbledon-turneringen heter ikke Wimbledon. Nei, den kaller seg The Championships. Det er så herlig arrogant, som for å fortelle at det finnes jo bare ett mesterskap som er verdt å vite om.
Wimbledon er et av de eldste idrettsarrangementene som fortsatt lever (første gang spilt i 1877). Det er lenge siden tennis ble spilt hovedsakelig på gras, men mange mener Wimbledon fortsatt er den ypperste turneringen å vinne. Ikke minst britene selv, noe denne filmen understreker. Alle som er med her, snakker ustanselig om hvor viktig og storartet Wimbledon er, på grensen til det smiskete.
Fantastisk nok fant jeg denne på biblioteket. Hele fire timer med Wimbledon-høydepunkter er knask. De tidligste bildene er 100 år gamle, de siste er fra 2000-turneringen. Mellom ytterpunktene følges turneringens store profiler temmelig kronologisk.
Filmen drepte et par myter for min del. Tennisen i dag er raskere enn før, men forskjellen er ikke enorm fra f.eks 1984. McEnroe sitt spill da hadde slått de fleste i dag også. Dametennisen har derimot tatt store steg de siste 20 årene. De sagnomsuste kampene mellom Evert og Navratilova ser forferdelig trege ut, og Evert sin serve får Martina Hingis sin variant til å se ut som Pete Sampras. Klippene fra Sampras sin kamp mot Agassi i 1999 er også her, et fantastisk syn.
De fleste Wimbledon-vinnerne som fortsatt lever, er intervjuet. De mest verbale av dem er Agassi, Navratilova og Billie Jean King. Men hvor er Bjørn Borg? Fem ganger Wimbledon-vinner, og ingen intervju? Og hva med Jimmy Connors, som preget turneringen i 15 år? Klippet fra finalen i 1974, hvor en 22 år gammel Connors smadrer stakkars Ken Rosewall, er brutalt å se på.
Fire timer er mye, og det er smart å dele det opp i flere bolker. Hvis du ikke gjør det, blir du etter hvert litt lei av denne scenen: Sakte film, en mester som gråter og faller til bakken, mens det ropes i bakgrunnen: Game, set, match…
(Mer om Wimbledon på Wikipedia.)
This hReview brought to you by the hReview Creator.
Bortkastet time foran skjermen
Film:
Legends of tennis
OVC Media
Tennisavdelingen på norske biblioteker er et sørgelig syn. Selv på gode Stavanger bibliotek består den bare av en biografi om Andre Agassi (skrevet da han var i begynnelsen av 20-årene, og derfor ganske verdiløs), en bok om Martina Navaratilova og noen instruksjonsbøker fra 70-årene.
Likevel kikker jeg innom av og til, for å se om det har skjedd noe med utvalget siden sist. Og det hadde det denne uken. Filmen Legends of tennis så lovende ut. På coveret lokkes det med Borg, Agassi og Lendl, og jeg gledet meg stort til å putte disken i DVD-spilleren.
Det ble kjapt klart at filmen heller burde blitt kalt Gamle gubber mimrer om hvor bra alt var før. Filmen følger Roy Emerson, Rod Laver, Ilie Nastase og andre gamle storheter (du kan google dem hvis navnene er ukjente for deg) under Canadian Open 1989, hvor de spiller kosetennis ved siden av den ordentlige turneringen. De mener selvsagt at alt var mye bedre før, de var kamerater alle mann, det var mindre penger og prestisje, spillerne hadde det mer gøy med sporten sin osv.
I 1989 var Lendl, Agassi, Becker og Edberg de største stjernene. Lendl får vi bare se i glimt på trening (!), og Agassi gir ett svar mens han går på vei til trening. Borg og McEnroe dukker opp i 20 sekunder hver. Forhåndsreklamen er med andre ord bare vås.
Det meste av tiden går med til intervjuer med de pensjonerte spillerne. Jeg skulle gjerne sett flere klipp som viser hvor gode folk som Laver og Lew Hoad var, men det er vanskelig å få noe inntrykk av det når vi nesten bare får se dem som 60-åringer.
Av aktive spillere i 1989 er det Yannick Noah og Tim Mayotte (hvem?) som snakker mest. Det er tydelig at produsentene ikke har fått de store navnene til å snakke, og etter å ha sett filmen, kan jeg ikke klandre Agassi & co. Filmen henger ikke sammen, og plages av konstant 80-tallsmuzak som ligger konstant i bakgrunnen.
Konklusjon: Dropp denne.
Gasquets syke matchball
For noen uker siden skrev jeg om fjorårets beste ballveksling, da Gasquet slo Federer med en matchball for evigheten. En kar har lagt det ut på nettet, klikk deg hit.
Den beste filmen med tennis
Jeg misliker idrettsfilmer. De fleste følger samme plott, enten filmen heter Wimbledon, Rocky, Karate Kid, A league of their own, For love of the game eller noe annet.
Gode filmer med tennis i hovedrollen finnes ikke. Den beste filmen jeg har sett med tennis som en ingrediens, er Strangers on a train.
Hovedpersonen, en tennisspiller, havner ved siden av en annen mann på toget. Det viser seg at begge har mye imot en person i livet sitt, og de begynner å leke med tanken på å bytte mord. Altså skal de drepe den andres problem, og det vil bli to perfekte mord. Ingen poeng til den som tror at dette skjærer seg.
Filmen er regissert av Alfred Hitchcock, som sørger for mye guffen spenning. Slutten er en klassiker, og kan gjøre de fleste skeptiske til barnekarusellene på tivoli.
Tennissekvensene er troverdige. Filmen ble laget ca 40 år før data-animasjonens inntog, og derfor skjer det ingen latterlige opphentinger og mirakuløse slag som i Wimbledon. (Som ellers var en sympatisk film.)
Strangers on a train finnes stadig på tilbud, f.eks på play.com. Vel verdt å ha i samlingen, også for den med minimal tennisinteresse.
Woodys tennisfilm – traileren
Traileren til Woody Allens kommende film Match point ligger ute nå:
http://www.apple.com/trailers/
dreamworks/match_point/trailer/
I det ene lille klippet er Scarlett Johansson innsmurt med olje. Ja, jeg kommer nok til å se filmen.
Scarlett og Woody, jeg gleder meg
Noen få ting får det til å kile i magen. Kombinasjonen av Scarlett Johansson (smekker og smart), Woody Allen (morsom og smart) og tennis (en av livets grunnsøyler) blir til filmen Match point, som kommer på kino om ikke så lenge. Håper jeg, da.
Anyway, her er noen produksjonsbilder fra filmen:
Hei du slask med dress! Hold leppene unna Scarlett! (Scarlett Johansson og Jonathan Rhys-Meyers)
Ah, godt å få bekreftet at tennis faktisk er en snobbesport, til tross for alle forsøk på å motbevise det. (Matthew Goode og Jonathan Rhys-Meyers)
«Men du…var det nødvendig å slice den serven mot backhanden når du vet det er hans sterkeste slag?» (Jonathan Rhys-Meyers og Emily Mortimer)
Se disse filmene!!!!!!!
Jeg lover å ikke gjøre dette mer enn en gang i året, men her kommer et innlegg som ikke har noen verdens ting med tennis å gjøre.
I 1995 kom filmen Before sunrise, om en amerikaner og ei fransk jente som tilfeldigvis er sammen et knapt døgn i Wien før de skilles. Uten å utveksle telefonnummer. De bestemmer seg for å møtes et halvt år senere.
De gjør ikke det, men møtes tilfeldigvis igjen ni år senere. Filmen kom i 2004, og heter naturlig nok Before sunset.
Hvis du har den minste interesse for film, og er i alderen 20 til 40, er dette obligatorisk dvd-kjøp. Jeg skulle sikkert sagt noe meningsfullt og smart om filmene. Jeg kommer ikke på annet enn at det er to filmer som treffer midt i hjertet, hjernen og magen på en gang. Se dem.
Alle ønskene oppfylt
Jeg elsker film. Jeg elsker tennis. Jeg digger Woody Allen og ser alt som Scarlett Johansson spiller i.
Som ved et Guds mirakel har alt dette blitt forent i Woody Allens nyeste film, Match Point. Den handler om strebere i Londons finere sirkler (jeg tipper det er her tennisen kommer inn), og ble nylig vist på festivalen i Cannes. De som så den, mener den ville vært en klar Gullpalme-kandidat hvis den hadde vært i konkurranseprogrammet.
Anmeldelser:
Jeg aner ikke når den kommer på kino. Dette bildet av Scarlett (sukk!) er omtrent det eneste fotoet fra filmen på nettet. Jeg kommer sterkt tilbake til den når den kommer til Norge.
Den er ganske sikkert bedre enn Wimbledon. Det skal ikke så mye til, selv om Wimbledon var grei tidtrøyte.
Denne bloggen har flyttet! 