Australian Open, dag 7

– Årets dameturnering berges alene av Jelena Dokic. Hvor mange ville spådd at hun (ranket 187) skulle komme lenger i turneringen enn verdensener Jankovic og Ana Ivanovic, som også har serbisk bakgrunn? Det var herlig å se Dokic mot Kleybanova: Dokic fullt fokusert på neste poeng, men samtidig fullstendig klar over hvor overraskende situasjonen hennes er. Hun slo en del feil på forehanden her og der, og har fortsatt lite variasjon i spillet. Men som Boris Becker sa, langt ute i det avgjørende settet i Grand Slam-turneringer handler det ikke om hvem som har best teknikk, men om hvem som ønsker seieren sterkest. Møter Safina i kvartfinalen, og det blir et interessant møte mellom psyker.

– Apropos Dokic: Den rykkete servebevegelsen og det høye oppkastet hennes på serven hadde jeg helt glemt. Det er noe østeuropeisk over det. Lendl hadde jo også Himalaya-høye serveoppkast, Hrbaty har det samme. Kan ikke huske at noen av de beste amerikanerne har kastet ballen så høyt.

– På de offisielle nettsidene blir Federers seier over Berdych omtalt som winning ugly. Det er som kjent tittelen på ei bok skrevet av Brad Gilbert, sannsynligvis en av de minst talentfulle spillerne som har nådd topp ti i verden. Den handler om hvordan man vinner tenniskamper selv uten de store naturlige forutsetningene, med alle mulige lovlige midler. Etter det jeg har lest om Federers kamp, og sett selv, handlet det like mye om Berdychs gode spill. Federer vant ikke ugly, men han hang med i kampen helt til Berdych kjølnet. Federers tanker underveis i kampen vitner om en spiller som begynner å få masse rutine:

“I kind of felt after a terrible first set from my side that if I probably want to win this it’s going to go to five sets. I just felt it. I knew Tomas was dangerous, and if I played even still a great set or three great sets, it’s probably not going to happen. He would squeeze one great set in there somewhere, second, third, or fourth.»

– Og takk og pris for Marion Bartoli. På herretouren er nivået så høyt at de beste spillerne blir straffet av lavt rankede spillere dersom de har en dårlig dag. På dametouren slipper de beste oftere unna. Bartoli er tourens giant killer. Hun er veldig ujevn, men slo ut Jankovic i dag, og slo også ut Henin i Wimbledon for to år siden. Dametouren trenger sånne.

– Øverste del av herretrekningen kommer til å bli en semfinale mellom Nadal og Murray, tror jeg. Begge spiller i natt: Nadal mot Gonzalez, et revansjeoppgjør for Nadal som tapte mot Gonzalez i denne turneringen for to år siden. Murray møter Fernando Verdasco, som er i storform – men dette fikser Murray. Nadal-Murray i semifinalen blir en reprise på den fantastiske semifinalen i US Open for fem måneder siden. Og apropos revansje: Roddick møter Djokovic i kvartfinalen. De spilte også mot hverandre i US Open i fjor høst, da vant Djokovic. Når de samme spillerne går igjen i slutten av de store turneringene, er det bra for sporten.

Reklame

Yeah – yeah – yeah – Jelena!

Fantastiske greier! Jelena Dokic er videre til tredje runde, etter at hun slo 17.-seedede Anna Chakvetadze i natt australsk tid (6-4, 6-7, 6-3). Dokic har vært gjennom mye de siste årene, og det er imponerende at hun klarer dette comebacket.

Dameturneringen trenger denne historien i år. Henin har gitt seg, Clijsters har gitt seg, Mauresmo er såvidt med fortsatt og jeg klarer ikke helt å bli engasjert av russerne heller. Da står vi igjen med Willams-søstrene, serberne Ivanovic og Jankovic. Og Jelena Dokic. Jennifer Capriati, får du med deg dette?

Neste motstander: Caroline Wozniacki fra Danmark. Jeg lurer på hvordan Woz kommer til å reagere på omgivelsene, for den kampen blir garantert spilt på en av de største banene.

Party like it´s 1999

Har det allerede gått ti år? Ti år siden jeg satt på hybelen til Jarle og Trond i et snøfylt Oslo og fulgte halvt med på Australian Open? Ti år siden Amelie Mauresmo slo gjennom i Australia, da hun slo Davenport i semifinalen og tapte for Hingis i finalen?

Huttetu. Mauresmo har vunnet to Grand Slam-titler siden den gang, men etter triumfene i 2006 har hun slitt. Hun innledet 2009-sesongen med seier mot Jelena Dokic i Brisbane, også hun fikk sitt gjennombrudd for ti år siden. Mauresmo vant 7-6, 7-6 i dag. Og siden dette er internett, og jeg kan lese om den kampen allerede nå, legger jeg like godt en lenke til The Canberra Times sin dekning av kampen. Dokic etterpå:

“I had my chances. I think if I won that first set, the match would have been completely different. That first set was really difficult mentally. She came out with the better points at the right time. It was really just a lack of matches for me. And a lack of matches at this level.»

Fun fact: Kampen ble spilt på Pat Rafter Arena. Patrick Rafter har altså en større tennisbane oppkalt etter seg. Ikke verst, og jeg kan ikke huske å ha hørt om Pete Sampras Arena noen gang.

Her er slutten av semifinalen for ti år siden, hvor Mauresmo var helt ukjent. Davenport var verdensener, hun vant første sett og hun ledet 4-3 med egen serve i tredje sett. Sjekk den nydelige backhanden på matchballen.

Dokic får spille Australian Open

Før serberne Ivanovic og Jankovic, het det store håpet Jelena Dokic. Hun ble kjent da hun som kvalifiseringsspiller i 1999 slo verdensener Martina Hingis ut av Wimbledon. På sitt beste var hun nummer fire i verden, men etter mye utenomsportslige ting (les: hennes klin galne far) stupte rankingen brutalt.

Nå er hun tilbake så smått. På tampen av året sikret hun seg en plass i Australian Open i januar. Dokic kommer neppe tilbake i verdenstoppen, men det er prisverdig at hun fortsetter å prøve. Her er et bilde jeg tok av henne i 2000 i Paris, og noen klipp fra kampen mot Hingis i 1999.

Dokic prøver på nytt i Australia

Husker du noe fra 1999? Det gjør du helt sikkert. Millenniumsangsten, Y2K, Britney Spears og Christina Aguileras gjennombrudd, Solskjærs vinnermål i Champions League.

1999 ble et turbulent år i kvinnetennisen. Steffi Graf vant sin siste Grand Slam-tittel, og Amelie Mauresmo og Kim Clijsters fikk sine gjennombrudd. Det ble også året hvor en del unge jenter presenterte seg som framtidige storspillere, for så å forsvinne nesten like kjapt. Alexandra Stevenson og Mirjana Lucic spilte semifinaler i Wimbledon. Jelena Dokic fikk sitt gjennombrudd i samme turnering da hun slo Martina Hingis, og hadde også noen fine resultater de neste årene.

Men Dokic hadde personlige problemer nok til et kobbel psykologer (det største: pappa Dokic), og har de siste årene vært helt ute av bildet. Nå skal hun kjempe om en av gratisbillettene til Australian Open, som forresten har fått fine nye nettsider.

Party like it’s 1999

Jeg tillater meg å rappe tittelen fra Prince.

Martina Hingis gjør comeback. Hennes storhetstid markerer en overgangsperiode i dametennisen. Steffi Graf vant tre av fire Grand Slam-turneringer i 1996. Hingis vant tre av fire året etter, og i finalen av den siste av disse, US Open, slo hun Venus Williams. Som fortsatt er en toppspiller.

Hingis har allerede fått wild card til Australian Open i januar, hvor hun har spilt seks finaler. Jeg gleder meg vilt. Her er noen minneverdigheter fra Hingis sin første del av karrieren:

• Finale French Open 1999: Hingis server for kampen, men blir brutt av Steffi Graf. Det blir opptakten til en bisarr batalje, hvor Hingis tirrer på seg hele det franske publikum, går gråtende av banen og kommer tilbake i armene til mor. Jeg så kampen på tv, og har aldri opplevd noe lignende.
• Australian Open 1999: Hingis vinner sin siste slam-tittel, mot Amelie Mauresmo, som hun kalte «half a man» tidligere i turneringen.
• Semifinalen mot Monica Seles, French Open 1998: I ettertid et klart varsel om det som skulle komme. Seles trampet på Hingis som elefanten på et sprellende insekt.

Som om ikke Hingis-nyheten var nok: Jelena Dokic (over) rører også på seg. Hun har store planer for neste år, etter å ha befunnet seg i en tennismessig hengemyr en stund nå. Herlig.

Linken mellom Hingis, Dokic og 1999? I 1999 ble verdensener Hingis slått ut i første runde av Wimbledon mot da ukjente Jelena Dokic.

Hvor er Dokic?

Jelena Dokic er forsvunnet, meldte tennisorganet VG nylig. Det er neppe så dramatisk som det høres ut på tabloidsk. Dokic er neppe utsatt for noe kriminelt (Gud forby!), men på tennisbanen har hun vært helt ute av form lenge.

Dokic slo gjennom med seieren over Martina Hingis i Wimbledon 1999. Det ble starten på noen fine år for Dokic. Hennes kraftfulle, men endimensjonale spill var godt nok mot de fleste motstandere, selv om hun aldri vant noen Grand Slam-tittel.

Samtidig slet hun med sin ustabile trener/far (en klassisk katastrofe-oppskrift i dametennis). Dokic så ut til å takle alle utbruddene hans. Men det må selvsagt ha vært en stor påkjenning for en så ung spiller å bruke hver pressekonferanse på å forklare pappas siste sprell.

Hvor er Dokic nå? Ingen vet. Denne gode fansiden oppsummerer godt de siste årene hennes.

Bildet: Jeg så Dokic trene før French Open 2000. Intens jente som kler trange tennisdrakter bedre enn alle.