Arkiv

Posts Tagged ‘Davenport’

Davenport tror Clijsters kommer tilbake

wtaKim Clijsters var mektig lei av tennis det siste drøye året hun spilte. Likevel har hun begynt å sysle med tanken om et comeback. Hvorfor ikke? Dagens topp er ikke avskrekkende, bortsett fra Serena og Venus, som også kan gå på overraskende tap. I motsetning til f.eks Hingis´tilfelle, var ikke Clijsters sin spillestil utgått på dato da hun sluttet.

Reklame
Kategorier:Kvinnetennis Stikkord: ,

Forvirrende førjul

18/12/2008 4 kommentarer

wtaLindsay Davenport har ikke spilt en turnering siden september, og derfor har mange de siste ukene snakket om at hun sikkert er på vei til å legge opp. For å avkrefte ryktene, meldte Davenport seg tidligere denne måneden på Australian Open. Og for et par dager siden kom meldingen om at hun er gravid, og derfor ikke kommer til å spille turneringen.

Eh, javel. Davenport visste nok at hun var gravid da hun ga beskjed om at hun skulle spille i Melbourne. Så hvorfor først meldingen om at hun kom til å spille? Kanskje for å si at graviditeten ikke er slutten på karrieren, bare en pause? Jeg kan ikke tro at en så reflektert spiller som Davenport tror det finnes et tennisliv i toppen når hun er 33 år gammel.

De fleste damespillerne gjør sine beste resultater i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene, inkludert Davenport, som vant sine tre Grand Slam-titler 1998-2000. Da var hun 22-24 år.

Kategorier:Kvinnetennis Stikkord:

3 x 2 titler

Mens vi sov, vant tre spillere sine andre titler for året: Nicolas Almagro, Flavia Pennetta og Lindsay Davenport. Sjekk listene over årets turneringsvinnere for menn og kvinner.

Kategorier:Herretennis, Kvinnetennis Stikkord: ,

Mor ordner opp

Lindsay Davenport er en klar outsider til tittelen i Australian Open, som begynner om en drøy uke. Hun vant årets første turnering i Auckland, en seier som tar henne til 54 titler totalt i karrieren. Davenport er dermed på åttendeplass over tidenes mestvinnende spillere på damesiden.

Davenports store problem har alltid vært de store turneringene. Hun har bare tre Grand Slam-titler (US Open 1998, Wimbledon 1999 og Australian Open 2000). Det er åtte år siden hun sist vant en GS-tittel, og jeg kommer ikke på noen damespillere som har hatt et tilsvarende gap mellom Grand Slam-titler – dersom Davenport skulle vinne i Melbourne senere denne måneden. Eller på herresiden, for den saks skyld. Marat Safins fire og et halvt år mellom sine første og andre GS-tittel er det nærmeste jeg kommer på.

Bare en ting: Hvorfor skal Davenport fotograferes med sønnen sin i armene etter hver stor seier?

Kategorier:Kvinnetennis Stikkord: ,

Et merkelig amerikansk fenomen

05/10/2007 1 kommentar

Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush – listen er lang.

Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.

Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame.

Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.

Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.

Et svakhetstegn for WTA-touren

Lindsay Davenport vant sin første turnering etter fødselspermisjonen. På veien slo hun verdenstreer Jelena Janovic og Daniela Hantuchova. Det er imponerende og gledelig for Davenport, men for dametennisen er det ikke noe godt tegn. Riktig nok er de fleste trøtte etter en sesong som begynner å gå mot slutten, men likevel;: Hva tar mest på, en fødsel eller en tennissesong?

Dametennis er noe helt annet enn herretennis. Kunne en mann gjort noe lignende som Davenport? Menn føder ikke, så spørsmålet blir litt søkt. Likevel tør jeg påstå at ingen vil kunne komme tilbake og vinne på samme måte. Det er veldig stor avstand mellom de beste og de halvgode på damesiden. De som slår hardt, vil alltid ha en sjanse på damesiden. Det er nok å se på årets Grand Slam-titler til Venus og Serena. Ingen av dem var høyt ranket da de vant, men de vil alltid kunne være outsidere fordi de har så mye mer tennis i seg (kall det gjerne talent) enn de andre på touren.

Samme med Davenport. Hun er treg, men hun server bra og slår hardt. Det er nok på damesiden, men det holder ikke i herretennis.

Davenport captures Bali crown

Gimelstob om Davenport

Les Justin Gimesltobs blogg om Lindsay Davenport sitt comeback – han er som vanlig reflektert og velskrivende.

Kategorier:Herretennis Stikkord: ,

Davenport spiller single i september

Som jeg tidligere, med begrenset entusiasme, har meldt, vender Lindsay Davenport tilbake til dametennisen i høst, etter å ha fått en sønn, hennes første, tidligere i år. (Det er gøy å leke med leddsetninger av og til.)  Nok en gang vil WTA-touren få nyte godt av Davenports hengende hode, himlende øyne og velutviklede evne til å tape kamper som hun har alle forutsetninger for å vinne. Første turnering i single blir Bali i september.

Jeg regner med at det er ektemannen Jon Leach som tar nattevåkene med lille Jagger.

Fox Sports: Davenport to return in Bali

Kategorier:Kvinnetennis Stikkord:

Uforståelige comebackplaner

WTALindsay Davenport sysler med tanken på å gjøre comeback. Sysler er forresten feil ord, hun har allerede sagt at hun skal spille double sammen med Lisa Raymond i Pilot Pen-turneringen i august. Davenport fikk en sønn 10.juni.

Davenport var en av de beste doublespillerne i verden, og hun kan sikkert vinne noen kamper når hun nå prøver seg igjen. Likevel er det overraskende at hun kommer tilbake. Davenports siste sesonger var en sammenhengende oppvisning i bortkastede muligheter, ekstremt negativt kropsspråk og lange pressekonferanser hvor hun fortalte hvor sterkt hun vurderte å legge opp.

Og nå skal hun altså tilbake, til sporten hun så gjerne ville bort fra de siste tre-fire årene av karrieren. Jeg skjønner det ikke. Hvorfor kunne hun ikke heller brukt all sin energi mens hun hadde tid til det – og ingen barn – og gitt 100 prosent, og så sagt takk for seg og lagt opp?

Kim Clijsters kunne ikke bli fort nok ferdig med proffkarrieren i vår, og er nå både gift og gravid, etter å ha sutret seg gjennom sitt siste år som proff. Jeg håper virkelig ikke at hun kommer tilbake. Først klage og syte i det endeløse, og så komme diltende tilbake? Ingen liker sånne folk.

Og jenter: Comeback i tennis er ikke så lett som dere tror, selv ikke på damesiden. Hingis har klart seg greit, men heller ikke mer. Hun slår ikke de beste spillerne nå heller. Björn Borg fikk juling da han prøvde seg våren 1991. John McEnroe tok litt pause midt på 80-tallet, og nådde aldri en Grand Slam-finale igjen.

Det eneste comebacket som har vært virkelig vellykket, var Monica Seles sitt. Hun var til gjengjeld ingen sytekopp som vendte tilbake fordi livet som førtidspensjonert tennismillionær ble for kjedelig. Hun ble knivstukket av en fanatisk Steffi Graf-fan i 1993, da Seles var verdens desidert beste spiller. Seles jobbet seg tilbake til verdenstoppen, og jeg har en mistanke om at hennes motivasjon var en del sterkere enn den som driver Lindsay Davenport.

Kategorier:Kvinnetennis Stikkord: , , ,

Davenport lister seg ut

Denne saken handler om dametennisLindsay Davenport klarte å vinne tre Grand Slam-turneringer og 51 singletitler i karrieren. Nå legger hun opp, siden hun er gravid. Og likevel trøtt av tennis, legger jeg til for egen regning.

Davenport så aldri ut som hun elsket duellene på tennisbanen. Hennes karriere kan deles i tre:
1: Ung og lovende, men feit og svak psykisk
2: Gullalderen, med en GS i både 1998, 99 og 2000
3: Avslutningen, hvor en rekke titler gikk fløyten på grunn av manglende killerinstinkt

Punkt 3 er ikke så ille som jeg påstår. Davenport rasket inn titler gjennom hele karrieren, det var Grand Slam-titlene som glapp. De tre gangene Davenport vant en GS, tapte hun ikke et eneste sett. Det er imponerende, og det forteller litt om henne: Davenport var ikke den som kvernet seg gjennom turneringene som en Kuerten eller Venus Williams. Alt eller ingenting. WTA sin profil om Davenport er imponerende lesning.

Hvor god kunne Lindsay Davenport blitt med litt større motivasjon og bedre trening? Ganske mye bedre. Hun hadde nemlig nydelig reaksjonsevne ved nettet, noe hennes statistikk i double (36 titler) forteller alt om.

Og grunnslagene til Davenport er en nytelse – var en nytelse – uansett hvor treg hun så ut på vei til posisjon. Noen stønner. Noen puster og peser. Noen ser ut som de forbrenner 1000 kalorier for hver gang de slår ballen. Davenport hadde noen av de tyngste grunnslagene i dametennis.

Timingen var fenomenal. Det så knapt nok ut til at hun brukte kraft når hun slo, racketen bare traff ballen med stor, forbløffende kraft. Davenport spilte med lite overskru, noe som gjorde henne spesielt farlig på raske dekker. Jeg husker finalen i Australian Open 2000, hvor hun spilte mot Hingis. Den omgangen juling Hingis fikk (helt til Davenport skulle serve hjem kampen og fikk litt nerver) er verre enn noe av det Williams-søstrene utførte.

Så Lindsay, vel blåst. Du er blant 1976-generasjonens største spillere. Jeg kommer ikke til å savne deg stort, men det bryr vel du med dine millioner deg lite om. Du blir sikkert en super, avslappet mor.

Peter Bodo sier det som alltid bedre enn meg.

Kategorier:Kvinnetennis Stikkord:

M-, eller noe sånt

Denne saken handler om dametennisJeg lurer på hva Martina Hingis tenker nå. Hun er ferdig med sin mye omtalte comeback-sesong, og bekreftet at hun trolig er det største balltalentet innen dametennis de siste 20 årene.

Men hun bekreftet også at hun ikke klarer å henge med helt i toppen. Nå skal jeg ikke være surmaget, for Hingis kvalifiserte seg for WTA-sluttspillet, endte året som nummer sju og vant to titler. Det finnes millioner av tennisspillere som ville ofret kroppsdeler for en sånn sesong.

Jeg så Hingis noen ganger i år, både live i Paris og på tv. Som før hun la opp, satt jeg hele tiden med en følelse av at kampen var i motstanderens hender. Hingis gjør få feil og spiller oppfinnsomt. Men hun har ikke så mye i verktøykassa dersom motstanderen finner formen.

Da Hingis la opp, var Capriati, Davenport og Williams-søstrene de farligste, i tillegg til Clijsters og Henin. Nå er det det mye russerne som dominerer. Hingis tok et par seire mot dem (blant annet Sharapova og Kuznetsova). Problemet hennes er at det er så mange gode spillere nå, at Hingis må slå flere av samme kaliber for å nå vinne turneringer. I Grand Slam-sammenheng blir det nesten umulig.

Det må svi litt at Amelie Mauresmo er verdens beste nå, hun hadde i alle fall den beste sesongen i 2006. Mauresmo var motstander da Hingis vant sin siste Grand Slam-tittel for snart åtte år siden (Australian Open 1999). Mauresmo har utviklet seg mye siden den gang. Det samme kan ikke sies om Hingis.

Men 2006 ble mye kjekkere enn det kunne blitt på damesiden takket være Hingis. Jeg tenker vi sier M- i karakterboka.

The plot thickens

Denne saken handler om US OpenJeg er motstander av for mye engelsk på norsk, men jeg unner meg en anglofil utskeielse etter dette resultatet: Lindsay Davenport slo ut Amelie Mauresmo fra Pilot Pen-turneringen. Mauresmo er verdensener og har to Grand Slam-titler i år. Davenport har vært ute nesten hele sesongen med skader.

Dette var Mauresmos første turnering etter Wimbledon-seieren. Hun ser ikke ut som noen vinnerkandidat til US Open akkurat nå.

Kategorier:Kvinnetennis Stikkord: ,

Sterke damer ute av dansen

Denne saken handler om dametennisTre av de store navnene på damesiden har allerede trukket seg fra Wimbledon: Serena Williams, Lindsay Davenport og Mary Pierce. De to førstnevnte har vunnet turneringen før, men jeg tror ingen av dem kommer til å dominere sporten igjen.

Årets Wimbledon for damer har ingen klar favoritt. Venus Williams vant i fjor, men jeg tror det var mer et siste livstegn enn signalet om gjenvunnet storhet. Clijsters ser ut til å bry seg minimalt om tennis for tiden. Spesielt sjokkerende var hvor likegyldig hun svarte etter å ha tapt semifinalen i French Open. Sharapova vant i 2004, og ligger på høyt på rankingen. Likevel har hun manglet gutsen til å avgjøre de viktige kampene i tiden etter Wimbledon-triumfen. Resten av russerne? Tja, jeg har alltid sans for Kuznetsova.

Justine Henin er den beste tennisspilleren på damesiden, samme hva rankingen sier. Spørsmålet er hvor mye French Open-seieren har slitt henne ut. Fysisk er hun neppe preget av turneringen (hun vant alle kampene i strake sett). Har hun klart å nullstille seg i hodet (hvilken herlig sportsklisje!), skal de andre få problemer. Da kan Henin bli den første side Steffi Graf som vinner French Open og Wimbledon i samme sesong.

Knallseier for Hingis

Martina Hingis – Lindsay Davenport 6-3, 1-6, 6-2. Smak litt på den. Hvis du plutselig fikk en sein 90-tallsfølelse nå, forstår jeg deg godt.

Davenport er ranket nummer fire i verden, og blant verdens aller beste på amerikansk hardcourt. Hingis har spilt i to måneder etter tre års pause, og sleit med Davenport i de siste 3-4 årene av karrierens første del.

Davenport var litt preget av skaden, sier rapportene. Likevel: For en vitamininjeksjon for Hingis! Hun har allerede meldt seg på i kampen om French Open-tittelen, og med litt flaks kan hun vinne i Indian Wells også. Hun må slå Safina og sannsynligvis Sharapova for å komme til finalen.

Hingis er en av de mest reflekterte spillerne i verden, så pressekonferansene hennes inneholder alltid gode sitater. Her snakker hun om ninvået nå i forhold til da hun la opp:

Q. During this incredible comeback run you’re going through now, has it ever crossed your mind, «Why did I leave in the first place?»

MARTINA HINGIS: Well, I knew the reason why I left the game. Like I said already in some of the interviews previously, I had to face players like Serena, Lindsay, the sisters all the time, then probably I wouldn’t give myself this question.

But looking at the game from the outside and commentating, looking at the players, how they did, maybe four or five years ago everyone was really determined and hungry. It was like 20 players out there who could win the tournament.
Now really somehow it feels like it narrowed down to five, maybe 10 sometimes. It’s always a different Russian who is really hungry and determined.

I mean, sometimes it felt like they all had their run. Now they’re trying to bounce back. But it’s not as intense as it used to be.

Med andre ord: Williams-søstrene og Lindsay er ikke så gode som før, og de nye spillerne er hun ikke så redd for. Og hennes gamle nemesis Jennifer Capriati er fortsett ute med skade.

Kategorier:Kvinnetennis Stikkord: ,

Bli ferdig med dette tullet

Sesongen for damene avsluttes i natt, med Mary Pierce mot Amelie Mauresmo i Los Angeles. Det blir et passende punktum for en turnering som blir mer tullete for hvert år.

Både Davenport og Clijsters kunne tatt nummer 1-rankingen med stil her, men har forsvunnet lenge før det som kunne blitt en spennende finale. Davenport får toppen av rankingen «by default», etter at Clijsters tapte sine to første kamper. Så tapte Davenport mot Pierce i semifinalen, og Pierce er den som kommer best fra denne turneringen.

Pierce har blitt kalt mye stygt (joda, av meg også), men viser igjen at hun er en av verdens beste spillere når kroppen fungerer. Da er en kamp mot Pierce som å løpe inn i en vegg. Jeg håper hun slår Mauresmo, og det hadde vært helt fortjent om hun vant Australian Open om to måneder også.

Men la oss først bli ferdig med denne, i rettferdighetens navn, middelmådige WTA-sesongen.

Sur slutt på sesongen

Jeg har ikke klart å gire meg opp til ATP-sluttspillet i Shanghai, og har bare såvidt nevnt årets siste dameturnering, som spilles i L.A. nå.

Der deltar bare en av Grand Slam-vinnerne, nemlig Kim Clijsters. Hun har vært høstens formspiller, og jeg hadde håpet at hun kunne vinne turneringen, for å vise at ikke hele tennisuniverset har gått av hengslene.

I stedet har Clijsters tapt både mot Pierce og Mauresmo, ingen av dem akkurat noen ruvende mentale kjemper. Bare syltynn teori kan gi Kim førsteplassen for sesongen nå, den plassen blir nok okkupert av den evige underachiever Lindsay Davenport.

Dette sa Kim etter kampen mot Mauresmo (legg merke til at hun ikke sier «you know», altså en klar forbedring):

Compared to the past, she played a little bit more aggressive. Maybe eighty percent of the break points were either unreturnables or I gave her like an easier shot and she just finished it off. And she played that really well. Especially these last two days I haven’t been feeling like I have been hitting the ball very clean.

Davenport i 50 – zzzz

Jeg tviler på om noen kommer til å grine den dagen Lindsay Davenport legger opp. Hun har vært i toppen i ti år, uten å få noen større fanskare. Ikke så rart, når hun konsekvent ser ut som hun befinner seg i fjerde strake time av et slektsstevne – Davenport ser ut som hun lider seg gjennom hver kamp.

Jeg tror aldri jeg har sett henne smile i en kamp. Nå vil jo noen si at ikke alle er klovner og tøysekopper, men det må da for svarte være lov å vise noen følelser. Sinne. Frustrasjon. Opphisselse. Glede. Innbitthet. Nervøsitet. Jeg tror Davenport har alt dette inni seg, men jeg har aldri sett det på banen.

Noen får fans selv om de er ganske grå i uttrykksregisteret, som Sampras og Federer. Men de har til gjengjeld et så fargesprakende spill at det ikke betyr noe. Davenport er lite mobil, men fyrer av når hun står rett plassert. Hun server mekanisk, men godt. Hun har ok volleyspill. Davenport kommer aldri til å trekke nye fans til tennisen.

I helga vant hun sin tittel nummer 50. Jeg har ikke statistikken foran meg, men jeg innbiller meg at det er få som har vunnet så mange turneringer og bare tre Grand Slam-turneringer.

Kategorier:Kvinnetennis Stikkord:

Kvalitetstegn

Damenes semifinaler er klare: Davenport mot Mauresmo, Venus Williams mot Sharapova. Davenport vant turneringen i 1999, Venus i 2000 og 2001, Sharapova i 2004. Mauresmo har vært en konstant trussel i seks år.

Med andre ord: Det er fire verdige semifinalister, som alle kan vinne. Fornuften sier at det blir en finale mellom Sharapova og Davenport. Sharapova har vært helt sjef så langt, og Davenport sitt konstante trykk vil bli for mye for Mauresmo, som pleier å bli nervøs på denne tiden av enhver turnering.

En finale mellom Davenport og Sharapova blir spennende. Davenport vant 6-0, 6-0 da de møttes i mars. Det eneste sikre, er at det ikke kommer til å skje i en Wimbledon-finale.

Snadder-dueller i fleng

Wimbledon går inn i sin andre uke, og dermed kommer kremkampene tettere. Her er høydepunktene i åttendelsfinalene:

Menn:
Mirnyi – Johansson: Svensken er erfaren på gras. Han server godt, og har god backhand og mye rutine. Rutinen har Mirnyi også, men han er avhengig av å serve på sitt beste for å ha en sjanse. Mye avhenger av hvor rask banen er. Tips: Johansson i fire sett.

Nalbandian – Gasquet: Denne skulle jeg gjerne sett. Nalby har spilt finale i Wimbledon (2002), men er mye bedre nå. Han har et meget ufortjent stempel som kjedelig, det er bare tull. Nalbandian sitt forehand/backhand-par er blant de fem beste på touren. Jeg tror det er nok til å kverne Gasquet i stykker dersom kampen blir lang.

Coria – Roddick: Denne kampen kommer til å bli forutsigbar. Mer enn tre ballvekslinger: Coria vinner poenget. Tre ballvekslinger eller mindre: Roddick vinner poenget. Hvis Coria klarer å nøytralisere serven til Roddick, har han en meget god sjanse, og Roddick har vært langt unna sitt beste. Mulig skrell her!

Federer – Ferrero: Sistnevnte har en brukbar statistikk mot verdenseneren, men mye rart skal skje om han vinner på gras. Likevel bør Federer skjerpe seg, for Ferrero er en sulten spiller i sin beste alder, på vei tilbake fra skyggenes dal. Jeg gir Ferrero en liten sjanse, men tror Federer klarer det i fire sett.

Damer:
Davenport – Clijsters: Oh yes. Revansjetid etter Clijsters sitt flaue tap i Paris for fire uker siden. Davenport kan virkelig spille på gras (vinner 1999, finale 2000). Clijsters kan spille overalt hun også – underlag betyr generelt mindre på damesiden – og vil være maks tent for å slå ut den gretne amerikaneren. Clijsters i tre sugende sett.

Myskina – Dementieva: Finalemotstandere i Paris 2004, hvor Dementieva servet enda verre enn vanlig. Umulig å spå utfallet her, jeg har en følelse av at Dementieva får sin revansje.

French Open, første dag

Anastasia Myskina tapte sin førsterundekamp mot Maria Sanchez Lorenzo, og jeg kan ikke tenke meg noen som er lei seg for det. Myskina har slitt med skader og personlige problemer i år, og hadde nok tankene et helt annet sted. Moren hennes er alvorlig syk.

Nadal, Federer og Gasquet vant enkelt sine kamper. Fikk sett Gasquet for første gang, og skjønner ikke helt hypen. En fattigmanns Gustavo Kuerten, spør du meg. Backhanden hans har fått mye skryt, men virket litt blaut i mine øyne. Kan ikke se for meg at noe stort er på gang. Det samme sa jeg om Nadal for ett år siden…

Venus Williams, eget foto fra 2000Venus Williams vant greit, det samme gjorde Davenport, Dementieva og Clijsters. Dameturneringene blir sjelden interessante før kvartfinalene.

Finaletipset mitt gikk i vasken allerede første dag, da Dinara Safina tapte sin åpningskamp. Ja, ja.

Clijsters! Yeah!

Tennis på tv:
Kim Clijsters – Lindsay Davenport 6-4, 4-6, 6-2
Finale, Indian Wells

Jeg har vært fan av Kim Clijsters siden jeg så henne spille mot Steffi Graf i Wimbledon 1999. Clijsters var bare 16 år da. Jeg så kampen på storskjerm i Nürnberg, på togstasjonen.

I kveldens finale mot Lindsay Davenport så ting dårlig ut i begynnelsen. Davenport ledet 4-0, og hadde tre breakballer til 5-0. Clijsters holdt serve, og tok Davenports servegame. Clijsters klorte seg tilbake i kampen, og tok settet.

Davenport vant andre sett, før Clijsters dominerte det siste fullstendig. Clijsters har et kampansikt som få andre på dametouren, uten å bli så masete som f.eks extypen Lleyton Hewitt. Davenport på sin side ser ut som hun lider seg gjennom en hver tenniskamp hun spiller.

Seieren til Clijsters minnet meg på hvor mye sporten trenger henne. Hun er uten tvil den mest sympatiske toppspilleren. Spillestilen hennes er en smakfull miks der ingenting stikker seg spesielt fram. Hun er like god til å forsvare seg som Elena Dementieva. Hun slår ikke like hardt som Kuznetsova, men har atskillig mer presisjon. Hun server ikke like hardt som Davenport, men varierer bedre.

Dette blir en åpen tennissesong på damesiden. For første gang på flere år kan sju-åtte spillere vinne Grand Slam-turneringer. Deriblant Clijsters, som venter på sin første. Jeg håper den kommer i år.

Før damefinalen

Finalene i Australian Open ødelegger nattesøvnen som ingen andre arrangementer. Kampstart i natt er 03.30. Så hva skal en stakkar gjøre? Jeg kunne jo lagt meg, men aldri i livet om jeg hadde kommet til å stå opp når klokka ringer.

Får se om jeg orker å holde meg våken fram til kampen begynner. Serena mot Davenport. Har aldri hatt særlig sans for noen av dem.

Davenport fordi hun symboliserer hvor lite som kreves i dametennis i forhold til herreklassen. Hun er treig, beveger seg dårlig og er svak på defensiven. Men hun er høy, server bra og hvis hun får de ballene hun ønsker, har hun det reneste treffet på dametouren.

Serena fordi hun spiller ganske uten eleganse, med en hjemmelaget teknikk som faktisk fungerer fordi hun er så fysisk overlegen sine motstandere. Talentet er der, merkelig at hun bare har seks slam-titler. Med så mange skader spørs det vel om hun klarer mer enn 10-12 til sammen.

Får gjøre litt husarbeid, se første sett og legge meg hvis det ser kjedelig ut. Jeg tipper Serena vinner i to enkle sett.