Nada problem for Nadal

Rafael Nadal ble olympisk mester i dag, med 6-3, 7-6, 6-3 over Fernando Gonzalez på det raske dekket i Beijing. Det var hans åttende tittel for året. Nå mangler han bare to store titler på CV-en: US Open og Australian Open. Han kan vinne begge i løpet av fem måneder. Det er ingen umulighet, og Nadal vil fortsatt bare være 22 år om et halvt år. Be afraid, very afraid.

Hvem skal stanse Nadal? Hver dominant verdensener bringer noe nytt til spillet. I Nadals tilfelle er det en kombinasjon av skru og tyngde i slagene som ingen har sett før. Hvor mange baller setter Nadal i nettet i løpet av en kamp? Jeg har ikke prøvd å telle, men tviler på om det er mer enn fem. I motsetning til tidligere overskru-konger som Corretja og Costa, har Nadal så mye kraft i slagene at det er vanskelig å slå dem effektivt tilbake.

Dessuten springer Nadal mindre enn tidligere år. Han holder seg langt framme i banen, tett på grunnlinjen, og styrer duellene mer enn før. Backhanden hans er undervurdert, og han slår kanongode passeringsslag med god klaringsmargin. Serven er ikke spesielt hard, men lur og utrolig stabil – han har mye overskru i den også, uten å ofre kraften.

Den siste veggen i Festung Federer er US Open, som han har vunnet fire år på rad. Jeg tror Nadal vinner den også.

Reklame

Karriereslutt-o-rama: Costa også!

Albert Costa er foreløpig siste spiller som takker for seg. Han klager på skader og utbrenthet, men la oss kalle en spade for en spade: Etter at Costa vant French Open i 2002, har han ikke hatt mer å utrette på en tennisbane.

Spanjolen var alltid best på grus. Spanjoler er gjerne det. Men han var ikke bare en hjernedød forehandmaskin, Costa hadde betydelige mengder eleganse i spillet sitt. Hans supersmidige enhåndsbackhand kommer i alle fall jeg til å savne.

Det han manglet var den siste dosen med kraft. Og en giftig serve. (Når jeg sitter og skriver dette, kommer jeg på at jeg omtalte Costa sin karriere i denne artikkelen.)

You can call him Al

Her er en lakmustest: Hvis du kjenner navnet Albert Costa, er du en svoren tennisfan.

Det er egentlig ingen grunn til å vite så mye om spanjolen. Han vant French Open i 2002, og kommer alltid til å bli husket som en one slam wonder.

Nå vurderer Costa å legge opp. Han har to unger, sliten kropp og penger nok herfra til den evige siesta. Han er ranket under 100, og ser ikke den store gleden ved sporten lenger. Han er ingen damenes mann, ikke særlig pen og ikke så veldig sprudlende. Men en sliter med noen elegante sider, som gjør at han fortjener en oppsummering av

mine beste Albert Costa-øyeblikk:

Kitzbühl 1999. Jeg tror i alle fall det. Costa spiller en ubetydelig grusturnering i de østerrikske fjellene, og backhanden hans er helt på viddene. Han hyler og hoier, parodierer seg selv og spiller på publikums latter. Backhanden kommer faktisk tilbake igjen, og jeg tror han vant kampen.

French Open 2002. Juan Carlos Ferrero trodde han kunne møte opp i finalen (han var storfavoritt) og vente på at Costa skulle knekke sammen. Han gjorde ikke det. Costa spilte ut Ferrero i fire sett, hvor Ferrero til slutt knakk under vekten av egen psyke.
Sjekk denne rekka av spillere Costa slo ut i 2002, her er det, med unntak av Gaudenzi, bare kremspillere fra ulike generasjoner:
Gasquet – Davydenko – Gaudenzi – Kuerten – Canas – Corretja – Ferrero.

Backhanden. Costa hadde en suveren backhand, særlig på grus. En hånd, ingen problemer. Litt lite kraft til å skremme på hardcourt.

Born to play on clay

Roma i dag: Andy Roddick mot en tidligere French Open-mester, Andre Agassi mot en ung gruskomet og Tim Henman mot hissig chilener: Tre britisk/amerikanske tap, ikke sant?

Niks. Alle de engelskspråklige vant:
Agassi mot Gasquet 6-2, 6-3
Roddick mot Costa 6-4, 7-5
Henman mot Massu 6-3, 6-2

Det er imponerende, og viser at du ikke trenger snakke español for å vinne på grus. Ikke ett eneste sett tapt! Agassi etter kampen:

As young as he [Gasquet] is, he has a lot to look forward to. There was a lot of unforced errors that he had and some important double faults. That’s free points. I did this, too, a long time ago.

Hva dagens engelske/amerikanske seire sier om sjansene deres i French Open, er mer usikkert:

Roddick har en sterk serve, skremmende forehand og grei backhand som han kan holde poengene gående med. Det kan holde noen runder i French Open, men han har også klare svakheter. Han beveger seg dårlig på grus, og er ikke særlig god til å forsvare seg. Jeg tviler også på om den energikrevende stilen hans holder i sju femsettere på grus.

Agassi er en morsom skrue. Han spiller hardcourt-tennis enten det dreier seg om gras eller grus. Stabil, men ikke like rask lenger, og har ikke kropp til å vinne French Open. Men ingen vil møte Agassi i Paris, hvor han har hele publikum bak seg.

Henman er en av de smarteste spillerne, og nådde semifinalen i French Open i fjor. Det var i overkant, men understreker at serve- og volleyspill duger også på grus. Kan komme langt hvis det blir varmt, og dermed raskt dekke. Det samme kan forresten Roddick også.

Spanjolene i kortform

Når det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

• Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
• Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
• Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
• David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
• Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
• Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
• Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
• Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
• Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
• Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
• Albert Montanes (74): Se Verdasco.
• Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
• Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
• Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
• Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
• Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.