De beste duellene

ATP oppsummerer tiåret på sine nettsider, og det er interessant lesning. I kåringen av de beste duellene fra de siste ti årene, er det selvsagt Federer-Nadal som troner øverst. Jeg tipper deres rivalisering kommer til å vokse seg større og større den dagen det er slutt. Saken ligger her.

Personlig synes jeg Rafter og Agassi ofte spilte gode kamper, for de var perfekt matchet mot hverandre. Rafter med sine evige nettangrep, Agassi med passeringsslagene sine.

Reklame

Agassi-anmeldelsene begynner å komme

For et par dager siden fikk jeg mail fra Amazons britiske avdeling: Mitt eksemplar av Andre Agassis selvbiografi er på vei i posten. Hurra!

I mellomtiden har jeg lest en del av anmeldelsene som kommer. Her er noen lenker:

New York Times – meget kritisk.
Guardian – mer positiv.
Washington Post – ganske kjedelig anmeldelse, for å si det som det er.
Entertainment Weekly – ekstremt positiv (og overfladisk anmeldelse).

Kanskje kommer jeg til å oppdatere denne lenkesamlingen etter hvert.

Mer om Agassi-saken

Peter Bodo har selvsagt kommentert Andre Agassis dopbruk på 90-tallet. Her er det mye interessant lesning.

Parykk!

En fantastisk ingress:

Andre Agassi forteller i sin nye bok at parykken hans forstyrret ham da han tapte French Open-finalen i 1990. (VG Nett)

Before the match he prayed «not for victory, but that my hairpiece would not fall off», siterer flere nettaviser fra boka.

Først kom avsløringen av at Andre Agassi brukte metamfetamin i karrieren. Fy og fy. Og så denne lekkasjen om…parykken. Selv millioner av dollar på kontoen og en enorm fanskare var altså ikke nok til å mildne smerten forbundet med å miste håret for Agassi. Det er mulig dette gir en dyp psykologisk innsikt i Agassi. Men akkurat nå synes jeg bare det er en utrolig underholdende historie fra livet hans, og han er tøff som tar det med.

Jeg får boka i midten av november. Gleder meg!

Utdrag fra Agassi-boka

Les her.

Et tv-program å få med seg

Du vet at en tennisnyhet er stor når den til og med blir referert på P4-nyhetene. Jeg var innom Europris på Storhaug i går (handleliste: tegneark, limstift og stoppeklokke) da kanalen kringkastet nyhetene om Andre Agassis metamfetamin-bruk på 90-tallet.

Jeg synes det er bra at Agassi forteller om hva narkotikaen gav ham. Det er en grunn til at folk bruker narkotika, selv om de kjenner alle farene:

A tidal wave of euphoria that sweeps away every negative thought in my head. I’ve never felt so alive, so hopeful—and I’ve never felt such energy.

Nyheten har helt satt WTA-sluttspillet i skyggen, men Agassi selv har ikke gitt noen uttalelser ennå. Det skal han gjøre til anerkjente 60 minutes 8.november. TV2 sender 60 minutes i Norge, så intervjuet med Agassi kommer vel uka etter på norske skjermer. Det skal jeg se! I dag bestilte jeg forresten Agassis selvbiografi fra Amazon.

Times Online har samlet en del sitater om Agassi-saken. Jeg likte dette, selv om jeg ikke er helt enig:

This is not courage. If Agassi is so honest and courageous he would have come out then and there, admit to his hard drug use, face the consequences and go on. This is like robbing a bank, then writing about it later from Brazil.

Agassi tok dop

Et raskt steg til siden for WTA-sluttspillet som pågår akkurat nå: Andre Agassis selvbiografi kommer 9.november, og det drypper allerede godbiter derfra. Agassi skriver at han brukte dopet crystal meth i 1997 (noen som har en norsk oversettelse?), og løy ATP rett i trynet da han ble tatt for doping.

Dette skjedde i 1997, Agassis svarteste år rent sportslig. Det var da han falt til 141 i verden. Ville han funnet kreftene til sitt gedigne comeback dersom han hadde blitt suspendert for doping? I think not.

Jeg er forresten overrasket over at dette ikke kom ut i media da det skjedde. Ganske mange i ATP-systemet må ha visst om dette. Det er også overraskende at Agassi hadde en assistent som brukte dopet jevnlig.

En dristig spådom

Andre Agassi mener at Federer/Nadal-æraen går mot slutten, og at Andy Murray er arvtakeren. Det er en dristig spådom. Federer og Nadal har vunnet rubbel, bit, smitt og smule de siste årene, tre av fire Grand Slam-titler i år.

«Now we have possibly the changing of the guard. You have those top two who are now losing ground to the likes of [Novak] Djokovic and Murray and [Juan Martin] del Potro,» Agassi told reporters in Hong Kong by phone from Las Vegas.

Jeg vet ikke hvordan Agassi definerer losing ground, men det er en litt lettvint konklusjon. Federer slo Djokovic uten problemer i den største kampen de spilte i år, semifinalen i US Open. Han slo Del Potro i French Open og grisebanket ham i Australian Open, før han tapte finalen i US Open i fem sett. Så får tiden vise om det var unntaket fra regelen, eller om Del Potro kommer til å slå Federer jevnlig framover.

Nadal har vunnet fire av fem kamper mot Djokovic i 2009, og to av tre mot Murray. Nadal tapte tre av fire kamper mot Del Potro i 2009, alle gangene på hardcourt.

Federer er 28 og Nadal 23. Federers tilbakegang har blitt spådd i noen år nå, men det ser ut som han ender 2009 også som ummer én i verden. Nadal er nummer to, til tross for at han gikk glipp av Wimbledon og tapte tidlig i French Open. Hvis dette er nedturer, tror jeg alle verdens spillere skulle likt å delt deres skjebne. Nadal har vært mye skadet i år. Dersom han er skadefri, er han verdens absolutt beste på grus, og kanskje den beste på hardcourt også. Nadal kan tape på hardcourt, men få har jevnere resultater enn Nadal på det dekket.

Andy Murray henger fortsatt med i toppen, men klarte heller ikke i år å ta steget inn i sirkelen av Grand Slam-vinnere. Det gjorde til gjengjeld Del Potro. Med sine 22 år er ikke Murray gammel, men dersom han ikke vinner noen GS-tittel neste år heller, tviler jeg på om han kommer til å gå inn i tennishistorien med gullskrift. De fleste store spillere begynte å sanke GS-trofeer i begynnelsen av 20-årene. Federer var nesten 22 da han vant Wimbledon første gang, og det er faktisk ganske seint sammenlignet med andre (Sampras, Borg, Nadal, Becker, Edberg, McEnroe).

Murray skuffet i alle Grand Slam-turneringene i år. Murray kan ikke tillate seg å tape mot folk som Verdasco og Cilic på hardcourt, dersom han skal ha håp om å vinne de store turneringene. I Wimbledon tapte han for Andy Roddick, som tok større sjanser og ble belønnet for det.

Mens vi venter på den varslede nedturen for Nadal, er han fortsatt med i Shanghai Masters, og spiller semifinale mot Lopez senere i dag. Har han arvet en av de gamle shortsene til Andrei Medvedev? (bildet nederst)

[picapp src=»1/7/7/8/2009_Shanghai_ATP_749c.jpg?adImageId=5937445&imageId=6807565″ width=»380″ height=»253″ /]

Andrei Medvedev

Agassi i bokhyllene fra november

Andre Agassis selvbiografi har vært varslet en stund. 9. november kommer den i butikkene (eller Amazon, for oss her på berget). Tittelen blir Open, så får vi håpe at boka lever opp til navnet.

Jeg har lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og Sampras, og forventningene til Agassis bok er ikke så store. Selv om Agassis karriere og privatliv har hatt langt større svingninger enn Sampras.

I skryteteksten på Amazon er det i alle fall tett mellom de luftige adjektivene:

A stunning memoir by one of the world’s most beloved athletes—a nuanced self-portrait, an intensely candid account of a remarkable life, and a thrilling inside view of the pro tennis tour.

For dere som ikke orker å lese Agassi sin selvbiografi, kommer en subjektiv hurtiugguide til mannens karriere – sidestilt med Sampras:

	Agassi	Sampras
Født	29/4-70	12/8-71
Proffkarriere	1986-2006	1988-2002
Grand Slam-titler	8	14
Høydepunkt	French Open-seieren i 1999, som kompletterte Agassis samling Grand Slam-trofeer	Grand Slam-tittel nummer 14 i US Open 2002, Sampras´ siste proffkamp
Lavmål	141 på ATP-rankingen, november 1997	Tapte andre runde i Wimbledon 2002 mot George Bastl (145 i verden)
Legende-forbindelser	Gift med Steffi Graf (22 GS-titler)	SMS-er og trener tidvis med Roger Federer (15 GS-titler)
Glam-faktor	Gift med skuespillerinne Brooke Shields 1997-99	Gift med skuespillerinne Bridgette Wilson
Beste slag	Backhand, serveretur	Forehand, serve
Sønn av…	En tennisgal, utvandret iraner	En avslappet, andregenerasjons greker

Sampras om Federer og Nadal

Roger Federer gikk forbi Pete Sampras på lista over Grand Slam-vinnere da han tok nummer 15 i Wimbledon. Nå har Sampras gitt et lengre intervju, hvor han blant annet snakker om Federers posisjon i tennishistorien. Sampras mener at Federer må slå Nadal mer i de store turneringene for å kunne kalles den største. Sampras trekker paralleller til sitt eget forhold til Andre Agassi:

It would have bothered me if I had a losing record against Andre in majors. It wouldn’t have sat well with me. Did it mean I was the greatest or not the greatest? I don’t know. It’s the debate of greatest of all time. We so badly want to pin it on someone.  With the numbers you have to give it to Roger.  His record against Nadal, okay, you might not give it to him.

Jeg forstår Sampras sitt poeng, men mener samtidig at han tar feil. Både Agassi og Sampras var spillere som trivdes best på raske dekker, og med serven sin, hadde Sampras en fordel mot Agassi der. (Det er heller ikke sant at Sampras slo Agassi hver gang de møttes på raske dekker. Sampras klarte aldri å slå Agassi i Australian Open, ikke i finalen i 1995 og heller ikke på det superraske dekket i 2000. Og Agassi vant den eneste gangen de møttes i French Open.)

Federers «problem» er at han spiller så stabilt i de store turneringene at han ender opp med å møte Nadal. Og Nadal er mye bedre enn Federer på grus, og vinner kampene de spiller i French Open. Dersom man skal følge Sampras´ logikk, burde Federer spredt tapene utover mot mange motstandere, slik at han unngår å møte Nadal, og får en dårlig innbyrdes statistikk mot sin hardeste motstander. Jeg synes det er en rar tankegang; at det styrker posisjonen din i tennishistorien dersom du taper tidlig i turneringer.

I Sampras sine velmaktsdager var ingen i nærheten av Nadals nivå på grusen, men det spilte ingen rolle, for Sampras tapte i øst og vest i French Open likevel. Federer er etter min mening den nest beste grusspilleren de siste fem årene, og det blir feil å holde dette mot ham. Sampras var aldri i nærheten av den posisjonen i sin tid.

Nadal har også slått Federer i finalene i Wimbledon og Australian Open, men Nadal er også kjempegod på hardcourt.

Det er vanskelig å si hvordan Nadal ville klart seg mot Sampras, for de tilhører to ulike epoker. Sampras sin serve ville selvsagt plaget Nadal også, men Nadal blir sjelden servet av banen. I Sampras´ tid var det ingen som spilte med samme kombinasjon av overskru og fart som Nadal gjør i dag. Jeg skulle likt å se Sampras gjøre noe meningsfullt med Nadals keivhendte forehand ut av banen til Sampras´ backhandhjørne.

Agassi-boka kommer i høst

Jim Courier er en flittig Twitter-bruker. Denne meldingen kom nylig:

Had lunch w/Andre in nyc yesterday. He’s pumped about his autobiography coming out in fall. I’ve seen some it. Going to be a must read.

Agassis selvbiografi kommer altså til høsten. Jeg er ikke førstemann til å bestille den fra Amazon, men skal selvsagt lese den.

Mens vi er inne på Twitter og tennisspillere, her er en oversikt over feeder:

Bob/Mike Bryan – twitter.com/Bryanbros
Jim Courier – twitter.com/jimcourier
Amer Delic – twitter.com/AmerDelic
Grigor Dimitrov – twitter.com/GrigorDimitrov
Justin Gimelstob -twitter.com/justingimelstob
Tim Henman – twitter.com/Tim_Henman
Sabine Lisicki – twitter.com/sabinelisicki
Andy Murray – twitter.com/andy_murray
Andy Roddick – twitter.com/andyroddick
Jon Wertheim (journalist Sports Illustrated) – twitter.com/jonstennistweet
Serena Williams – twitter.com/serenajwilliams

Sjekk også http://www.tennistweets.com.

Rykter om Federer og Cahill

Darren Cahill har trukket seg som Davis Cup-kaptein for Australia, og dermed er spekulasjonene i gang: Blir han den neste treneren for Roger Federer?

Ryktene er særdeles tynne så langt, etter det jeg har sett. Cahill trekker seg fra jobben sin. Kanskje skal han være sammen med familien, begynne som kommentator, starte eget tennisakademi, ta seg en lang ferie eller gjøre noe helt annet, men likevel tolker altså mange det slik at han kommer til å bli Federers neste trener. Eh, javel.

Federer trenger en trener, og han hadde stor suksess med både Peter Lundgren og Tony Roche. Cahill (43 år fra Australia, to singletitler i karrieren) har trent både Lleyton Hewitt og Andre Agassi, så han har erfaringen.

Men Hewitt og Agassi er helt andre spillere enn Federer. De er arbeidshester som fikk maksimalt ut av talentene sine (Agassi mer talentfull enn Hewitt, men på det tidspunktet Cahill kom inn, handlet Agassis spillestil mest om å kverne motstanderne i stykker). Federer har et annet temperament og en annen måte å vinne kamper på. Og jeg vet ikke hvor mye Federer har å gå på rent fysisk. Han pleier å holde godt fysisk selv i lange kamper. Dersom Cahill skal overta, må han ha en klar plan for hvordan Federer skal bli bedre.

Tidenes beste kamp?

Det er mange meninger om hva som er tidenes beste tenniskamp: Borg-McEnroe i Wimbledon 1980, fjorårets finale der mellom Nadal og Federer, Becker og Sampras i ATP-sluttspillet 1996, Graf mot Seles i French Open 1992. Etter å ha sett høydepunktene fra kvarfinalen mellom Sampras og Agassi i US Open 2001 på nytt, holder jeg en knapp på den.

Kampen endte 6-7, 7-6, 7-6, 7-6 til Sampras. Det var ingen servegjennombrudd, og det er lett å merke hvor mye kampen betyr for spillerne. Agassi hadde aldri slått Sampras i US Open (og han klarte det heller aldri), og Sampras var på jakt etter en Grand Slam-tittel etter at han tapte mot Federer i Wimbledon samme sommer.

Det mest slående med høydepunktene er hvor allsidige spillerne er. Sampras slår rene vinnere på backhandreturer. Agassi prøver seg på nettet. Jeg hadde glemt hvor fantastisk Sampras var til å grave opp lave baller ved nettet og sende dem ekkelt og lavt tilbake, helt ut til linjene. Og jeg slutter aldri bli fascinert av Sampras sin forehand, som må være en av historiens 2-3 beste. Agassi er god til det meste i denne kampen, og kunne like gjerne vunnet.

Her er fjerde og siste tiebreak, hvor Agassi faktisk ledet 3-1. Sjekk Sampras sin backhand etter 4:57.

Enda en glemt mann: Alberto Berasategui

Alberto Berasategui vant ingen Grand Slam-turnering. Det nærmeste han kom, var finaleplassen i French Open 1994, som han tapte mot sin landsmann Bruguera. Som de fleste spanjoler, var han best på grus. Berasategui var kjent for å ha en middelmådig backhand og en ekstrem forehand.

Her er et klipp fra kampen mot Agassi i Australian Open 1998. Agassi er en av tidenes beste i denne turneringen (fire titler), og 1998 var året da han krabbet seg tilbak til verdenstoppen. Han tok de to første settene mot Berasategui, men tapte de tre neste. Det er lett å se at Agassi er redd for forehanden, men Berasategui holder stand. Her er et klipp:

Diverse YouTube-herlighter

Ok, dette er er tennisferien, så mens vi venter på mer action på banen, serverer jeg noen godbiter fra YouTube.

1) Settballen fra første sett av US Open-finalen i 1995. Agassi var favoritt og hadde dominert hardcourten det året. Her har Sampras (lengst unna kamera) settball. Han vant kampen i fire sett. Litt dårlig kvalitet, men du skjønner omtrent hvor ballen går.

2) Roger Federer fikk sitt gjennombrudd i 2003, da han vant Wimbledon. Her er noen høydepunkter fra finalen i Masters Cup samme høst. Agassi virker litt passiv, mens Federer spiller utrolig fritt og skjerpet. Han har en veldig selvtillit i backhanden sin her.

3) Becker mot Sampras i finalen av ATP-sluttspillet 1996. En av tidenes beste kamper, mellom to offensive servekanoner i sin beste form. Sjekk Beckers løpende backhand på 1:34.

Søkeordet: «herretennis-turneringen 2000 wimbledon»

I admin-pakken til WordPress kan jeg se hvilke søkeord/-uttrykk som folk brukte på veien til denne bloggen. Det er ofte ganske rare ting. Som en leserservice skal jeg av og til ta et søkeuttrykk og skrive en artikkel basert på det, sånn at jeg gir folk nøyaktig det de ønsker. Artikkel 1: «herretennis-turneringen 2000 wimbledon»:

Wimbledon 2000 ble den siste Pete Sampras vant. Han ble skadet tidlig i turneringen (noe greier i foten), men servet seg gjennom en trekning som var meget heldig. I semifinalen slo han Vladimir Voltchkov, som ingen har om før eller seinere. I finalen slo han Partick Rafter i fire sett. Rafter tok det første settet og hadde en klar ledelse i tiebreaket i andre, før han kastet bort settet og slapp Sampras tilbake. Sampras sine foreldre var på tribunen og så sønnen vinne sin Grand Slam-tittel nummer 13, som var rekord.

Turneringens beste kamp var sannsynligvis semfinalen mellom Rafter og en formsterk Andre Agassi, som hadde vunnet Australian Open tidligere samme vinter. Rafter vant semifinalen i Wimbledon, og fikk dermed revansje for tapet mot Agassi i 1999. Han slo Agassi i semifinalen igjen året etter, også det i en klassiker.

Sånn, nysgjerrige leser, det var det viktigste om «herretennis-turneringen 2000 wimbledon».

1-1, nesten

Roger Federer slo Pete Sampras 7-6, 7-6 i den andre oppvisningskampen mellom dem. De var nok enige om å gjøre det mer spennende enn i det første møtet deres, men jeg tror ikke Federer uansett ønsker å tape mot en ti år eldre motstander. Så to tie-breaks er et perfekt resultat for dem begge. Ikke helt 1-1 i innbyrdes oppgjør (Federer vant også det første), men nesten.

Steve Tignor har som vanlig noe innsiktfullt å si om saken. Han merket seg stilen til Sampras, som er ulik de fleste andre som møter Federer: Sampras tvinger kampen inn i sitt spor, akkurat som han gjorde det i sin aktive karriere. Jeg syntes alltid det var fascinerende å se Sampras spille mot Andre Agassi på raske dekker, for eksempel US Open i 2001 og 2002. Sampras var litt tregere på den tiden enn i sine beste dager, og visste at Agassi kunne passere ham ved nettet. Så Sampras holdt seg til grunnlinjen i mange av sine games, og spilte høyrisiko-tennis derfra. Han hadde dagen i begge de klassiske oppgjørene fra 01 og 02, og nektet å spille med den sikerheten i grunnslagene som ville gitt Agassi en fin rytme på hans grunnslag. Gambling, men det virket.

Tignor hadde følgende gullkorn om Sampras sin spillestil:

Sampras was less a classic serve-and-volleyer in the
Edberg-Rafter vein than he was a server who also volleyed

En server som også slo volleyer. Nydelig formulering.

Ny rekordjakt

Det var mye snakk om Björn Borgs fem Wimbledon-titler på rad, og Roger Federers mulighet til å kopiere bragden, tidligere i sommer. Nå har sveitseren sjansen til å ta sin fjerde US Open-tittel på rad. Det har ingen mann gjort før ham i moderne tid.

Tre på rad har Federer, Lendl (85-87) og McEnroe (79-81). Connors og Sampras har fem titler hver, men ingen av dem vant mer enn to på rad. Sampras klarte bare å forsvare tittelen én gang, i 1996, en turnering som inkluderte den berømte spy-kampen mot Alex Corretja. (Mer om den en annen gang. I rettferdighetens navn prøvde ikke Sampras å forsvare tittelen sin i 2003.)

Det har gått fire år siden Federer tapte i turneringen. Jeg satt oppe til langt på natt og så Federer bli frustrert og sur mot David Nalbandian. Dagen etter skulle jeg kjøre til Oslo i barnedåp, og jeg burde nok overlatt rattet til kona. Hvem andre har slått Federer i US Open? Max Mirnyi i 2002 og Juan Carlos Ferrero i 2000. Og ikke minst: Andre Agassi i 2001.

Spesielt oppgjørene mot Agassi får mange til å trekke i tvil Federer sine evner på hardcourt, sammenlignet med f.eks Sampras. Federer slo Agassi de to siste gangene de møttes i US Open (2004 og 2005), men han trengte fem sett i 2004 og fire sett i 2005. Når Federer måtte slite såpass mot en gammel Agassi, hvordan ville han da klart seg mot en ti år yngre variant, som Sampras på sin side slo ganske enkelt hver gang de møttes?

Jeg venter på to pakker i posten

Wimbledon-turneringen har hatt flere klassiske kamper enn noen andre. Nå har jeg bestilt to av dem på dvd.

Det var mye snakk om duellen mellom Sampras og Agassi mens de spilte. Men sannheten er at det var få av kampene mellom dem som helt levde opp til forventningene. Sampras vant de fleste viktige kampene, og nesten ingen av dem gikk til fem sett. Agassi vant i Australian Open 1995, i fire sett. Når Sampras var på sitt beste, var det lite Agassi kunne gjøre.

Duellene mellom Patrick Rafter og Agassi er mindre omtalt, men kampene mellom dem var minst like spennende som dem mellom Sampras og Agassi. Kontrastene mellom Rafter og Agassi er store på alle områder: Agassi var barnestjerne og naturtalent, Rafter blomstret seint og var ikke av de mest slepne spillerne teknisk sett. I begynnelsen av karrieren tok Agassi seg lett av Rafter, som for første gang slo Agassi i US Open 1997. Det virker som Agassi fikk mer respekt for Rafter mot slutten av karrierene deres.

Gras var et perfekt underlag for kampene mellom de to. Rafter hadde en hard og god serve, men mest av alt var han god til å plassere den og slå den med mye overskru, slik at han kom seg til nettet, hvor han dekket mye med sin enorme rekkevidde. (En taktikk som Stefan Edberg også brukte.) Agassi på sin side hadde de beste servereturene i verden – noen gang? – og kontrasten mellom den evig angripende Rafter og Agassi sine presisjonspasseringer gjorde semifinalene mellom dem i Wimbledon til klassikere.

Agassi vant i tre strake sett i 1999, før de møttes igjen i 2000. Den kampen gikk til fem sett, og det gjorde kampen i 2001 også. Jeg er ganske sikker på at Agassi ville vunnet finalen de to siste årene dersom han hadde slått Rafter, men det gjorde han altså ikke. Rafter tapte for en halvskadet Sampras i 2000 – det tror jeg ikke Agassi hadde gjort. Rafter tapte igjen for Ivanisevic i 2001. Det er kampen mellom Rafter og Agassi fra 2000 jeg venter på i posten.

Den andre kampen jeg har bestilt på dvd er Federer-Sampras i 2001. Nok en femsetter, som Federer vant. Jeg har sett høydepunktene fra den i lite YouTube-format, og gleder meg til å se hele. Det var den eneste gangen de møttes i ATP-sammenheng.

To bøker å glede seg til

De siste dagene har det blitt klart at både Andre Agassi og Pete Sampras skal skrive sine selvbiografier. Jeg er mest spent på Sampras sin bok, selv om Agassi får det største honoraret for å skrive, og selv om Agassi har hatt flere spennende vendinger i livet sitt.

Likevel, Agassi har blitt analysert i fillebiter av alt fra kjendispresse til sportsreportere, siden han var så mye for så mange. Barnestjerne, tenårsingsrebell, Wimbledon-vinner, kjæreste med Barbra Streisand, gift og skilt fra Brooke Shields, den store nedturen (nr. 141 i verden), rivaliseringen med Sampras og Becker, den store oppturen i 1999 og seieren i French Open, ekteskapet med Steffi Graf og til slutt en elsket ambassadør for sporten.

Dersom Agassi ikke hadde eksistert, og noen hadde levert en sånn historie til Hollywood, tror jeg manuset ville blitt avskrevet som urealistisk. Men det skjedde, og Agassi er trolig den mest kjente spilleren i verden de siste 20 årene. Det sier ikke lite om hans appell, særlig når han ikke engang er den beste spilleren i denne perioden.

Det var Sampras, og hans bok skal skrives i samarbeid med eminente Peter Bodo, som lakk nyheten på sin egen blogg. Bodo lover at det ikke blir en bok om Pete Sampras – kjendisen, men om tennisspilleren. Det er smart, for Sampras ble aldri noe mediefenomen på linje med Agassi. Fans av Sampras er folk som er hardcore interessert i tennis, tør jeg påstå. Agassi var en fantastisk spiller som hadde et større nedslagsfelt.

Uansett kan bøkene neppe bli dårligere enn Boris Beckers elendige selvbiografi, eller John McEnroes skuffende livsberetning. Jeg vil ha svar på et par ting: Hvorfor vant aldri Sampras French Open? Hvorfor var Agassi så hjelpeløs på nettet, når han er så silkemyk fra grunnlinjen? Og please, skriv om tennisen, ikke alt mulig annet vas.

Fortsatt konge

Roger Federer sin seier 6-4, 6-0, 6-2 over Andy Roddick minner meg litt om Wimbledon-finalen i 1999. Da hadde Pete Sampras spilt en lunken semifinale mot Tim Henman, mens Andre Agassi hadde valset over Patrick Rafter. Det var mange som snakket om Agassi som en favoritt til tittelen. Sampras svarte med det som mange mener er tidenes beste oppvisning i en Wimbledon-finale, 6-3, 6-4, 7-5.

For alle oss som ikke så kampen, ligger det et klipp her. Det er noe av det sjukeste jeg har sett. Federer spiller ut av en annen verden god tennis. Det har vært snakket mye om at Jimmy Connors har hatt en fin innvirkning på Andy Roddick. I klippene jeg så fra kampen, var det åpenbart at det var Federer som hadde den beste taktikken. To ting:
– dra Roddick til nettet
– spill med mye underskru

Roddick måtte slå veldig mange baller nedenfra og opp, som man må mot ekstremt underskrudde slag. Federer har den beste backhand-slicen i verden, og Roddick klarte ikke å gjøre noe med de ballene. Slagene var ofte så korte at Roddick var tvunget til å gå til nettet, og han har middelmådige volleyer. I den grad han klarte å sette den første volleyen, fikk Federer som regel sjansen til å sette inn ball nummer to. Roddick er ganske dårlig til å sette bort volleyer.

Samtidig må jeg si at Roddick gjorde mye dumt. Det er barnelærdom at det er temmelig teit å angripe diagonalt, altså slå fra forehand-hjørne til forehand-hjørne (eller tilsvarende for backhand) og deretter gå til nettet. Det gir motstanderen allverdens tid til å forberede motangrepet, og det åpner for store rom for passeringsslag. Bare rene serve- og volleyspillere som Edberg og Rafter holdt på sånn. Og Roddick i denne kampen.

Roger Federer har ennå ikke tapt et sett i Australia. I finalen spiller han mot Tommy «Can you hear me» Haas eller «Can you hear the drums» Fernando Gonzalez. De skal først spille semifinale, en kamp som jeg mener er ganske åpen. Gonzalez har vært knallgod så langt, og Haas imponerte meg da han kom tilbake mot Davydenko og vant i fem sett.

Gonzalez har mest krefter igjen, og spiller best av de to akkurat nå. Likevel, jeg tror Haas kommer til å ta minst ett sett. Vinneren av den kampen har et døgns mindre hvile før finalen enn Federer. Verken Gonzalez eller Haas er helt unge lenger, og jeg tror de vet at dette er den ene sjansen de får til en Grand Slam-tittel. Begge vil heller miste en fot enn å gå glipp av sin første Grand Slam-finale. Men jeg kan ikke se hvordan de skal kunne slå Federer.

En liten ting til om kampen: I klippet som jeg lenket til, inntreffer en av disse ville ballene fra Federer eter 07:20. Roddick har overtaket i en duell, og Federer må sprinte til sitt eget backhand-hjørne. Han rekker bare å slenge inn en litt sein slice, som klistrer seg ned langs linjen og forbi Roddick. Magisk.

Roddick sine imitasjoner

Det er tennisferie, og tid for avkobling. Ta en kikk på dette klippet av Andy Roddick, som imiterer McEnroe, Agassi og Hewitt. Spesielt Agassi-parodien er nydelig. Skal se om jeg finner noen av Jonas Björkman sine sketsjer også, han er enda morsommere.

Århundrets siste storkamp

I 1999 møttes Andre Agassi og Pete Sampras i finalen av ATP-sluttspillet. Agassi hadde vunnet to Grand Slams det året, Sampras én. Agassi hadde allerede sikret seg førsteplassen på rankingen før finalen. Sampras tapte mot Agassi i gruppespillet i turneringen, og hadde vært ute med skade nesten hele høsten.

Kampen endte 6-1, 7-5, 6-4 til Sampras. Noen av høydepunktene ligger her, og det er temmelig imponerende.

90-tallets mest berømte poeng

Andre Agassi sin karriere er slutt. For at han ikke skal bli husket som den gamle og langsomme mannen han har vært denne sesongen, vender jeg oppmerksomheten mot finalen i US Open 1995.

I ettertid er det lett å si at dette var 90-tallets største kamp. Agassi og Sampras hadde dominert touren i året som ledet opp til finalen. Agassi vant US Open 1994 og påfølgende Australian Open 1995, hvor han slo Sampras i finalen. Sampras hadde i ´95 vunnet Wimbledon. Den som vant finalen i US Open, ville etter all sannsynlighet slutte som verdensener det året.

Agassi hadde slått Sampras solid gjennom hele sesongen, også på Sampras sine elskede hardcourt-baner i USA. Begge hadde gått problemfritt til finalen på hjemmebane i New York.

Her kommer settballen i første sett, Sampras vinner settet dersom han tar dette poenget. – Det er tidenes beste poeng, kom det gispende fra kommentatorbua der John McEnroe sat. Bedøm selv (som så ofte er ballen vanskelig å se på disse små skjermbildene, men du får et inntrykk av hva som skjer). Agassi nærmest kamera.

Slutt for Agassi

Tennis på tv:
Benjamin Becker – Andre Agassi 7-5, 6-7, 6-4, 7-5
3.runde, US Open

Ikke hør på meg. Jeg spådde en enkel seier for Agassi. Til mitt forsvar skal jeg si at Agassi ikke var fysisk i stand til å spille denne kampen. Hadde det vært en hvilken som helst annen turnering, tror jeg ikke Agassi hadde stilt.

Men han gjorde det. Da jeg slo på og kom inn i kampen på fjerde game i første sett, sprang han knapt etter ballen. I slutten av tredje sett kom jeg inn igjen (mat må man ha). Da var Agassi enda mindre mobil. Det fjerde settet ble en serie enkle servegame for begge spillerne. Agassi hadde settball på 5-4 i Beckers serve, men gjorde en tullete feil.

Becker holdt serven sin, brøt Agassi og servet hjem kampen blankt. Han hadde ingenting spesielt, bortsett fra en hard serve som jeg nok tror bedre folk enn gamle Agassi vil få taket på.

Så. Andre Agassi sin karriere er over. Han var aldri blant mine favoritter, men likevel er det litt vemodig. For endeløse hyllester til mannen, gjør et Google-søk.