Gullalderens siste storkamp

Jeg vet det er fryktelig uaktuelt å skrive om 1984 midt i Australian Open 2008, men som eneveldig blogger bryr jeg meg minimalt om det. Nylig fikk jeg hendene i et 20 minutter langt sammendrag av semifinalen i US Open 1984 mellom John McEnroe og Jimmy Connors. Det er gull.

Tennisboomen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hang sterkt sammen med Connors og McEnroes posisjoner. Da de møttes i semifinalen i 1984 hadde de delt de seks siste US Open-titlene mellom seg. Semifinalen gikk til fem sett, hvor McEnroe vant. Dagen etter slo han Lendl i finalen. Det ble McEnroes siste Grand Slam-tittel, og Connors vant heller aldri en GS-pokal igjen.

Både McEnroe og Connors var kjent for å kjefte på alt og alle, men i klippet fra semifinalen er det mer en følelse av spenning enn aggresjon. Ingen utbrudd. Connors har mye kroppsspråk, McEnroe har nesten ingenting. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroe sin spillestil. Bortsett fra servingen, ser han ut til å spille tennis med bare underarmen. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan han fikk så mye fart på ballen. Han ser heller aldri ut til å løpe mot ballen, han bare er der og pirker den tilbake med et plonk i racketen.

Og det er deilig å se en rask hardcourt-bane. Jeg synes dagens hardcourtdekker er blitt for like, for langsomme.

Flashback i tennisferien

Mange har sagt at dagens barn ikke vet hva det vil si å kjede seg, og jeg tror de har rett. Jeg skal ikke påstå at jeg så mye på tennis da jeg var liten, men noe husker jeg. Mitt klareste minne er Ivan Lendl på grusen, og Boris Becker sine kamper på midten av 80-tallet. Jeg skal ikke hevde at noen spesielle kamper er spikret i minnet, for det er de ikke.

Jeg kom nylig over et klipp fra finalen i Australian Open 1983, mellom Wilander og Lendl. Den kampen har jeg garantert aldri sett. Jeg har heller ikke sett finalen mellom de samme spillerne i US Open 1988. Likevel var det en klar følelse av flashback da jeg så klippene. Det er som om tennisen har stillestående søndag skrevet over hele seg. Jeg mener ikke at det er kjedelig tennis, men det er noe langsomt og uendelig over dem. Jeg kunne ikke tennisreglene helt da jeg var liten, og en kamp mellom Lendl og Wilander - to spillere som tok få sjanser - var garantert å inneholde mange lange games og sett. Det virket endeløst.

Tennisen har forandret seg mye siden 1983 og -88. Det er merkbart hvordan begge spillerne sliter med å drepe en ball. Utstyret har forandret seg slik at det i dag er mulig å slå vinnerslag fra alle steder på banen. Før var det mer snakk om å bygge opp et poeng før den avsluttende killermanøveren.

Marlboro som hovedsponsor. Herlig.

Australian Open 1983:

Nummer 12 for Federer

Etter Roger Federers seier over Novak Djokovic i US Open-finalen, skal du leite godt for å finne dem som tviler på om sveitseren tangerer eller går forbi Pete Sampras sine 14 Grand Slam-titler. Federer er bare to unna. Han er 26 år. Det var på denne tida i Sampras sin karriere at han sluttet å vinne andre steder enn Wimbledon (bortsett fra US Open i 2002 som avsluttet karrieren).

Federer vant i New York ved å slå både keivhendte storservere (Lopez), høyrehendte servekanoner (Isner), sin samtidige rival Roddick, nervøse Davydenko og unge Djokovic i finalen. Det er som Federer sa til resten av ATP-touren: Kom med det dere har, jeg er klar for hva som helst.

Som Eurosport-løs har jeg måttet nøye meg med noen YouTube-klipp her og der. Det som går igjen i mange diskusjonsgrupper på nettet, er at Federer ikke spilte sin beste tennis i denne turneringa. At han likevel vinner, forteller mye om hvor mye Federer får gratis av de andre spillerne, og hvordan han alltid finner en måte å vinne på. Det er ikke første gang Federer kommer seg ut av vanskelige finaler på beina: Både mot Baghdatis i 2006 (AO) og Nadal i årets Wimbledon-finale ble Federer utspilt i lange perioder.

Personlig trodde jeg Federer var for gammel da han vant sin første Grand Slam-tittel til at han kunne håpe på Sampras sin rekord, men årene etter har vært helt sinnsyke. Siden gjennombruddet i Wimbledon 2003 har Federer hatt en vanvittig seiersrekke. Både i 2004, 2006 og 2007 vant han TRE AV FIRE Grand Slam-turneringer. Herretennisen har aldri sett noen dominans i nærheten av det, og det i en tid hvor teknologien og spillets utbredelse sørger for at det aldri har vært flere som kjemper om toppen.

Kommer Federer til å overgå Sampras sine 14 titler? Ja, jeg tror det. Djokovic er en seriøs utfordrer nå, og Nadal vil alltid være en trussel for Federer uansett underlag. Andy Murray har vist for lite i det siste. Gasquet ser ut til å falle inn i den klassiske “talentfull, men ustabil franskmann”-sekken. John Isner har jeg ikke sett i aksjon. Roddick er ikke god nok, det er heller ikke Davydenko, og ingen av dem blir yngre.

Jeg tipper Grand Slam nummer 14 kommer i løpet av neste sommer. Jeg tror Federer tar Australian Open og Wimbledon neste år. French Open? Ikke så lenge Nadal fortsatt spiller som nå.

Og ja: Federers fire på rad i US Open er det ingen som har klart tidligere på herresiden. Sampras og Jimmy Connors har fem titler totalt.

BBC Sport: Federer - Djokovic as it happened
Peter Bodo om kampen
CNN/Sports Illustrated: 50 things we learned at US Open

Nummer sju eller nummer to

Justine Henin kan vinne sin andre Grand Slam i år, og sjuende totalt. Svetlana Kuznetsova kan vinne sin andre Grand Slam-tittel i karrieren. Den forrige kom i US Open for tre år siden. Få med deg hele oversikten.

En slags revansje for russerne

De tapte den kalde krigen, men får en lite revansje i New York nå: Russerne har akkurat nå igjen tre av de ni spillerne i turneringen: Davydenko, Kuznetsova og Chakvetadze.

Nikolai Davydenko har ikke tapt et sett fram til semifinalemøtet med Roger Federer, men få tror likevel at han kommer videre fra det møtet. Den innbyrdes statistikken viser 9-0 til Federer. Davydenko har spilt mange jevne kamper mot Federer, ikke minst semifinalen i French Open. Det kan bli jevnt, men jeg har vanskelig for å se Federer tape tre sett mot russeren.

Moya og Ferrer spiller hver sin kvartfinale, og dersom de vinner, vil det være tre russere pluss Federer i semifinalen. Imponerende.

På damesiden er Kuznetsova fortsatt med, og møter Chakvetadze i semifinalen. Hun er også russisk, og det er godt å se et ferskt fjes. Det blir vanskelig å komme utenom Chakvetadze når årets mest forbedrede spiller skal kåres på WTA-touren. På motsatt side møtes Henin og Venus Williams i semifinalen, og det kunne like gjerne vært finalen. Jeg tror Henin slår Venus som hun slo Serena, og knuser finalemotstanderen. Samme hvilken russer det blir.

Skeiv fordeling

Dameklassen i US Open er i ferd med å bli akkurat så ubalansert som folk spådde. I øverste halvdel spilles Henin-Serena og Jankovic-Venus som kvartfinaler. Begge disse kampene hadde vært en fin finale, og kampene kunne vært fine semifinaler også.

I stedet kan bare en av dem nå finalen. I nederste del av trekningen er det Øst-Europa for full musikk: Når dette skrives har Kuznetsova, Chakvetadze, Szavay, Paszek, Peer og Radwanska sjanse til å nå finalen. Jeg måtte lese noen ganger før jeg klarte å stave navnene korrekt. Av disse har Kuznetsova vunnet US Open en gang før (2004), men siden den gang klart å etablere seg som en verdig arvtaker til Kim Cljisters´ stolte tradisjon med å svikte når det gjelder. De andre har aldri vært i nærheten av en GS-finale før.

Finalen kan bli like ensporet som de tre foregående på damesiden i år:
Serena - Sharapova 6-1, 6-2 (Australian Open)
Henin - Ivanovic 6-1, 6-2 (French Open)
Venus - Bartoli 6-4, 6-1 (Wimbledon)

Ett sett og bort med Berdych

Andy Roddick kan ikke skylde på kondisen dersom han skulle tape kvartfinalen, hvor han sannsynligvis møter Roger Federer. Roddick har spilt fire kamper og ennå ikke tapt et sett. Jeg hadde trodd at Tomas Berdych kunne gitt ham kamp i åttendelsfinalen, men tsjekkere trakk seg med skade på 0-2 i andre sett, etter å ha tapt det første 6-7.

Berdych kom også til åttendelsfinalen uten å ha tapt et sett, likevel leser jeg på debattsider at Berdych trakk seg fra kampen mot Roddick på grunn av trøtthet (eller hvordan man nå oversetter det engelske ordet fatigue).

Roddick har spilt på seg en del selvtillit så langt. Men motstanden har ikke vært så sprek. En gammel amerikaner (Gimelstob), en søramerikaner (altså grusspesialist, Acasuso), en gammal svenske (Johansson) og nå Berdych som bare spilte et drøyt sett.

Halvskadet Nadal, helaftens Djokovic

Roger Federer må like det han ser. Rafael Nadal brukte fire sett i sin førsterundekamp, og er ikke på topp fysisk. Novak Djokovic spilte i fire timer og førti minutter mot Radek Stepanek før han vant 6-7, 7-6, 5-7, 7-5, 7-6.

Hvis Djokovic har tenkt å vinne Grand Slam-titler, må han spille kortere kamper i innledningen av turneringene. Stepanek er en hard motstander, men likevel. Djokovic må finne et gir hvor han vinner, uten å bruke alle kreftene han har.

Se for eksempel på Wimbledon og French Open i år.

French først:
First Round Santiago Giraldo W 6-3, 7-6 (7-3), 6-4
Second Round Laurent Recouderc W 6-3, 3-6, 6-3, 6-1
Third Round Olivier Patience W 7-6 (7-2), 2-6, 3-6, 7-6 (7-4), 6-3
Fourth Round Fernando Verdasco W 6-3, 6-3, 7-6 (7-1)
Quarterfinals Igor Andreev W 6-3, 6-3, 6-3
Semifinals Rafael Nadal (2) L 5-7, 4-6, 2-6

Fire sett mot Recouderc og så fem mot Patience. Ingenting galt om franskmennene, men ingen av dem aspirerer til topp 10 i verden. Grei seier mot Verdasco og Andreev, men han hadde trengt enda mer oppladede batterier mot Nadal.

Så Wimbledon, hvor han igjen tapte for Nadal i semifinalen. Jeg mener Djokovic sitt spill er mye bedre egnet for gras enn Nadal, men etter denne maratonturneringen er det ikke rart han ga opp kampen mot Nadal:

First Round Potito Starace W 6-0, 6-3, 6-4
Second Round Amer Delic W 6-3, 3-6, 6-3, 7-6 (7-4)
Third Round Nicolas Kiefer W 7-6 (7-4), 6-7 (6-8), 6-2, 7-6 (7-5)
Fourth Round Lleyton Hewitt (16) W 7-6 (10-8), 7-6 (7-2), 4-6, 7-6 (7-5)
Quarterfinals Marcos Baghdatis (10) W 7-6 (7-4), 7-6 (11-9), 6-7 (3-7), 4-6, 7-5
Semifinals Rafael Nadal (2) L 6-3, 1-6, 1-4 ret.

Fire sett mot Delic, fire tette mot Kiefer og Hewitt og så et maraton mot Baghdatis.

Tilbake til US Open. I motsetning til de andre Grand Slam-turneringene, spilles det tie-break i femte sett. Det kan med andre ord ikke ende 20-18, slik det i teorien kan i de andre GS-turneringene. Det er i det minste en trøst for Djokovic. Men flere slike femsettere, og jeg kan ikke ser for meg at han vinner i New York i år. Neste motstander er Juan Martin del Potro, som så langt har tapt 14 games. Djokovic: 37 tapte til nå.

Hardt for Henin

Justine Henin har havnet i den desidert hardeste siden av US Open-trekningen. Etter å ha avgitt 3, 4 og 2 game i sine tre første kamper, begynner alvoret: Først møter hun Dinara Safina i åttendelsfinalen, seedet 15 og ingen kasteball. Så møter hun sannsynligvis Serena Williams. Henin slo Williams i både French Open og Wimbledon. Foran et oppgiret hjemmepublikum har Serena en større sjanse. Vinner Henin kvartfinalen, spiller hun sannsynligvis mot Ivanovic eller Venus Williams i semifinalen.

Store John mot store Federer

Det har vært få bomber og få kontroverser så langt i US Open. Derfor prøver amerikanerne å pumpe opp den kommende tredjerundekampen mellom Roger Federer og John Isner til noe stort.

Isner er en helt fersk amerikaner med en enorm serve. Roger Federer er verdensener. I utgangspunktet helt uspennende, med andre ord. Jeg kan ikke huske sist Federer ble servet av banen. Han får ofte racketen på ballen, og er god til å sende tilbake lave, underskrudde baller. Jeg kan ikke tro at Isner liker det, lang som han er.

Isner lever av serven sin, og hvis den ikke funker, kommer han til å tape med stygge sifre. Han kan håpe på at han selv holder serven sin greit, og klarer å ta Federer til noen tie-breaks. Kan han vinne et sett? Ja, han kan vel det. Men stort mer tror jeg ikke han kan håpe på. Jeg tipper Federer-seier 7-6, 6-3, 6-1 eller noe i den duren.

Gode punchingbager for Roddick

Andy Roddick er spådd å møte Federer i kvartfinalen, og slik trekningen er nå, bør begge være fornøyd med utviklingen. Federer får trolig prøvd seg mot servefenomenet John Isner i tredje runde, og elegante, men tannløse Richard Gasquet i åttendelsfinalen.

Roddick kommer til å slå Gimelstob som han gjorde det i Wimbledon, før han møter en argentinsk grusspesialist og så gamlingene Clement eller Johansson. Berdych i fjerde runde bør bli en skikkelig testosteron-fest. Ivo Karlovic tapte mot Clement, og jeg synes det er på tide å droppe de faste spekulasjonene om Karlovic som en outsider i Grand Slam-sammenheng. Etter at han servet Hewitt av banen i Wimbledon 2003, har det vært en del oppmerksomhet om kroaten. Men i de 12 siste Grand Slam-turneringene har han ikke kommet lenger enn andre runde.

En ustø analyse

Jeg pleier å lenke til Justin Gimelstob sin blogg med mine varmeste anbefalinger. Men det siste innlegget hans synes jeg er temmelig tullete.

Det dreier seg, som så ofte i tennisverden, om Roger Federer. Han har ingen trener, og Gimelstob mener, som så mange andre, at Federer trenger det. Gimelstob begrunner det med at Federer må gjøre endringer i spillet sitt som følge av at Novak Djokovic og Rafael Nadal er blitt bedre. “The gap is undoubtedly closing”, skriver han med gammeltestamentelig sikkerhet.

Tja. Djokovic har spilt fem ganger mot Federer det siste halvannet året. Djokovic vant den siste av dem. De fire andre vant Federer. Da de møttes i Montreal, vant Djokovic to tie-breaks (7-6, 2-6, 7-6), etter at Federer hadde settballer i egen serve i første sett. Betyr det at gapet mellom dem blir mindre, eller bare at Federer kommer til å tape kamper som alle andre? Jeg tror det siste.

Nadal tok Federer til fem sett i Wimbledon, men han vant ikke. Nadal vinner som regel når de møtes på grus, og Federer på de andre dekkene. Er det noen endring i styrkeforholdet mellom dem? Ikke som jeg kan se. Nadal spilte sin livs graskamp i Wimbledon og tapte. Federer spilte sin livs gruskamp mot Nadal i Roma i fjor, og tapte.

Men ok, la oss si at Djokovic og Nadal er blitt bedre, og at Federer må gjøre noe. Gimelstobs svar er at Federer må komme mer til nettet og avgjøre poengene der, noe han må gjøre før eller senere uansett, mener Gimelstob. Sampras ble en mer serve og volley-spiller mot slutten av karrieren. Men han hadde en bedre serve enn Federer, og grunnslagene hans ble mindre pålitelige mot slutten av karrieren. Kanskje kommer Federer også til å stole mer på serven sin i siste halvdel av karrieren. Men at han skal vinne sine framtidige Grand Slam-titler ved å pile til nettet ved alle anledninger, tror jeg ikke er svaret.

Å knekke Federer-koden

Mens Martin Kolberg og resten av norsk venstreside prøver å knekke Frp-koden før høstens valg, skal 127 spillere prøve på noe nesten like vanskelig i New York: Å knekke Roger Federer-koden.

Sist gang han tapte en Grand Slam-turnering på hardcourt var i januar 2005. Det var i fem harde sett mot en Marat Safin i fantastisk form, i en kamp hvor Federer hadde matchballer. Jim Courier oppsummerte det ganske presist da han sa at han heller ville sette pengene sine på Federer enn på alle de andre 127 spillerne.

Time.com gir sine råd i en artikkel med den presise tittelen Five ways to beat Roger Federer. De fem er:
1. Godt forsvarsspill (se: Canas, Nadal).
2. Mal på Federers backhand.
3. Vis følelser.
4. Gjør det til en kjedelig kamp.
5. Tenk positivt.

Det er mye smart i disse rådene, men det er ikke nok å lykkes med bare ett av dem. En kombinasjon av godt forsvar, kverning mot Federers backhand og god innstilling er en god start. Hvem kan alt dette? Rafael Nadal, som Federer hater å spille mot.

Jeg ville lagt til et punkt 6: Spill mot Federers på av hans dårlige dager. Det er ikke så mange av dem.

Ny rekordjakt

Det var mye snakk om Björn Borgs fem Wimbledon-titler på rad, og Roger Federers mulighet til å kopiere bragden, tidligere i sommer. Nå har sveitseren sjansen til å ta sin fjerde US Open-tittel på rad. Det har ingen mann gjort før ham i moderne tid.

Tre på rad har Federer, Lendl (85-87) og McEnroe (79-81). Connors og Sampras har fem titler hver, men ingen av dem vant mer enn to på rad. Sampras klarte bare å forsvare tittelen én gang, i 1996, en turnering som inkluderte den berømte spy-kampen mot Alex Corretja. (Mer om den en annen gang. I rettferdighetens navn prøvde ikke Sampras å forsvare tittelen sin i 2003.)

Det har gått fire år siden Federer tapte i turneringen. Jeg satt oppe til langt på natt og så Federer bli frustrert og sur mot David Nalbandian. Dagen etter skulle jeg kjøre til Oslo i barnedåp, og jeg burde nok overlatt rattet til kona. Hvem andre har slått Federer i US Open? Max Mirnyi i 2002 og Juan Carlos Ferrero i 2000. Og ikke minst: Andre Agassi i 2001.

Spesielt oppgjørene mot Agassi får mange til å trekke i tvil Federer sine evner på hardcourt, sammenlignet med f.eks Sampras. Federer slo Agassi de to siste gangene de møttes i US Open (2004 og 2005), men han trengte fem sett i 2004 og fire sett i 2005. Når Federer måtte slite såpass mot en gammel Agassi, hvordan ville han da klart seg mot en ti år yngre variant, som Sampras på sin side slo ganske enkelt hver gang de møttes?

En vanvittig backhand

Diskusjonen om hvem som er best - Sampras eller Federer - fikk et nytt innspill denne uka. Gustavo Kuerten mente at Sampras er best, siden Federer spiller mot mye dårligere motstand.

Som alltid er det vanskelig å dømme på tvers av generasjoner. Både Federer og Sampras har spilt mot middelmådigheter i sine Grand Slam-finaler. Men jeg tror begge hadde klart seg godt også på slutten av 80-tallet, da titlene ble fordelt mellom et knippe spillere som var jevngode (Lendl, Edberg, Becker, Wilander).

Anyway. Den største svakheten i Sampras sitt spill var, mot slutten av karrieren, backhanden. Han dyttet den tilbake med en ganske stiv og krøkkete teknikk, med underskru.

Det var et helt annet våpen i begynnelsen av karrieren. Da var han løs og ledig på backhanden. Sjekk dette klippet fra 1990, Sampras mot McEnroe i US Open. Dette var Sampras sin gjennombruddsturnering. Han vant hele skiten, etter å ha slått Lendl, McEnroe og Agassi på veien.