En skatt på loftet

Jeg var hjemme hos foreldrene mine sist helg. Dattera mi ville opp på loftet og leite etter puslespillene, som vi fant. Vi fant noe annet også: En Dunlop Maxply Fort. Jeg vet ikke helt hvordan den havnet der.

Rod Laver med en Dunlop Maxply Fort.

Det forteller kanskje mest om min historieløshet at jeg ikke umiddelbart hoppet i taket av glede. Jeg har lite peiling på tennisracketer, spesielt gamle. Jeg vet at Borg spilte med Donnay, at Connors hadde en stor stygg stålracket som mange mente var elendig og at Sampras spilte med en 1984-modell hele karrieren (Wilson ProStaff 6.0).

Så jeg googlet Dunlop Maxply Fort, og skjønte fort at dette var en godbit. Racketen var på tennis.coms liste over historiens 10 mest klassiske racketer. Den ble brukt av Rod Laver, Margaret Court Smith, Ilie Nastase og John McEnroe, og var i produksjon i 52 år (1931-83). Dunlop er med andre ord et klassisk merke på linje med Wilson, Head og Prince. I dag brukes Dunlop-racketer av blant annet Tommy Robredo, James Blake og Tomas Berdych.

Racketen som jeg fant på loftet var i nesten perfekt stand. Den trenger selvsagt nye strenger, men ramma var omtrent feilfri. Den hadde også en slags tre-presse rundt seg, som skal sikre at den holder fasongen når den ikke er i bruk. Racketen var tydeligvis solgt via butikken Finn de Lange i Bergen, som fortsatt eksisterer.

Jeg regner med å få underarmer som Skipper’n når jeg min Maxply den i bruk: Ifølge kjøkkenvekta mi veier den ca 400 gram. Den har balansepunktet langt nedenfor hodet (i motsetning til dagens hammer-aktige racketer), lite hode og et tjukt håndtak.

Håndtaket er av skinn, men det er akkurat som å gripe en tjukk trepinne. Grepstørrelsen av 6, som er det meste jeg har sett på noen racket. Det er lett å se at den kommer fra enhåndsbackhandens æra: Grepet er for kort til at man komfortabelt kan plassere to hender der.

Et par minutter med racketen i hånda ga meg to tanker: 1) Respekt for folk som lærte å spille tennis i gamle dager, med sånne tunge tre-ting mellom hendene. Inkludert unger! 2) Denne racketen kjennes bare så fullstendig riktig i hånda. Den er så tung at det er bare å føre den framover, så følger racketen på. Men jeg lurer på om jeg klarer å spille en full time med den.

For noen år siden fikk jeg dilla på gamle speilreflekskameraer. Hvor du må stille skarphet, blender og lukkertid helt selv, med bare en elektronisk lysmåler som hjelp. Mye vanskeligere enn dagens gjennomprogrammerte apparater, med andre ord.

Men også mer tilfredsstillende når bildene blir bra, for du vet at det er du selv som har mesteparten av æren for det. (En del av bildene mine med film og manuelt kamera ligger på nikkormat-ft2.blogspot.com.)

Jeg innbiller meg at en gammel treracket vil være tennisens svar på et manuelt speilreflekskamera: Krevende, men enormt givende dersom det blir håndtert riktig. Wish me luck. I neste uke – som belønning etter at jeg har levert inn grammatikk-hjemmeeksamen – leverer jeg min Dunlop Maxply Fort til strenging.

(Et lite apropos til racketer: Det er rart å tenke på at f.eks Borg og Lendl spilte med merker som knapt eksisterer i dag. Donnay (Borg) finnes visst fortsatt, men jeg har ikke hørt om proffspillere som bruker dem. Adidas (Lendl) har noen få modeller, men som Donnay – jeg tror ikke de brukes av proffer nå.)

Dere andre: Noen som har erfaringer med treracketer og kan gi tips?

Noen bilder:

For å vise hvor lite hode de gamle tennisracketene hadde. Har ikke funnet ut hvor mange kvadratcentimeter vi snakker om, men det er ikke mange.

Titt-tei, her kommer retro-monsteret!

McEnroe og Djokovic

Novak Djokovic syntes det gikk vel fort å slå Stepanek i går natt, så han ba John McEnroe komme ned for å slå litt. Det gjorde han selvsagt:

Sommerknask: McEnroe-Wilander, 1982

Da Mats Wilander vant French Open i 1982, var det en av tidenes sensasjoner. Han var 17 år, og slo en rekke toppspillere før han slo rutinerte Vilas i finalen. Senere den sommeren spilte Sverige mot USA på bortebane i Davis Cup. Wilander møtte John McEnroe, en av tidenes beste DC-spillere.

Jeg leste første gang om dette oppgjøret for noen år siden, i Steve Flinks bok The greatest tennis matches of the 20th century. I forrige uke kom jeg over et klipp på YouTube.

Det er lett å se at mye har skjedd med sporten på de 27 årene som er gått. Det mest åpenbare er at verken McEnroe eller Wilander går for vinnerslag med samme dødsforakt som spillerne i dag. Det har nok en sammenheng med at racketene var mindre kraftfulle enn i dag. Jeg synes Wilander slipper unna med mange korte grunnslag – de lander som regel rundt servelinjen til McEnroe, som likevel ikke prøver å hamre dem inn. I dag hadde så korte slag blitt straffet mye hardere.

Wilander var som sagt fersk Franch Open-vinner sommeren 1982, og spiller mye på samme måten her. Mye overskru og god margin til sidelinjene, og litt for mye luft i passeringsslagene mot McEnroe. De gangene Wilander prøver på noe spesielt, er når McEnroe tvinger ham til det. Likevel er det lett å se hvorfor Wilander var en vanskelig motstander, for svensken gir ikke bort noe gratis i form av upressede feil.

Kampen varte 6 timer og 22 minutter, og er den lengste i DC-sammenheng. McEnroe vant til slutt: 9–7, 6–2, 15-17, 3–6, 8–6. Legg merke til at McEnroe spiller med treracket. Jeg tror han droppet den i 1983 eller deromkring.

Stakkars Robin Söderling

Svensken er klar for tredje runde, og møter sin gamle erkefiende Rafael Nadal der. De spilte i Roma nylig, og da fikk Söderling ett game til sammen.

Etter den kampen blir det litt mer interessant. Davydenko eller Verdasco møter Nadal i fjerde runde. En annen spennende kamp på den siden av trekningen er Cilic-Murray. John McEnroe holdt fram Cilic som en kommende storspiller da han var gjest i Game, sete & Mats i dag.

Morsomt øyeblikk der: McEnroe avsluttet omtalen av Cilic med å si at han likte det når de snille fyrene gjorde det bra, et utsagn som fikk Wilander til å fnise, før McEnroe i godt humør lurte på hvorfor det utsagnet var merkelig. Så ut som de likte hverandre godt. Wilander og McEnroe har begge 7 Grand Slam-titler.

Spillerne som formet tennisen

About.com har en ganske bra tennisseksjon. For noen dager siden kom artikkelen The players who made today’s tennis. Før vi går til navnene, kan det være greit å finne ut hva som er today´s tennis. Jeg vil koke det ned til tohåndsbackhander og grunnlinjespill, mot mer enhåndsbackhander og nettspill fram til ca 1975. For å si det veldig enkelt.

I artikkelen trekkes fire spillere fram som sterke påvirkningskrefter: Rod Laver (toppspinn, allsisdighet), Ivan Lendl (treningsviljen), Martina Navratilova (treningsviljen) og Chris Evert (tohåndsbackhand).

Sånne kåringer innbyr til debatt. Jeg savner Boris Becker, som for alvor viste hvor langt du kommer med en god serve. Becker var god til mye, men det er serven hans som blir husket. Eller hva med Connors, som brakte inn en ny aggressivitet i servereturene?

Jeg er litt skeptisk til å inkludere Navratilova og Lendl på grunn av treningsdisiplinen deres. I alle idretter har de beste trent mer og mer, og det ville skjedd også uten Lendl og Navratilova. Men de skal ha mye av æren for dagens østeuropeiske tennisboom, mener jeg. Lendl blir holdt fram som et eksempel på en spiller som gjorde det godt selv med begrenset talent, men at About.com nevner Kafelnikov som en spiller i denne sjangeren, er for meg et mysterium. Man kan si mye om Kafelnikov, men han var et stort balltalent.

På damesiden ville jeg kanskje inkludert Williams-søstrene, for de brakte en ny råskap inn i tennisen, og de erobret verden selv med et dårlig utgangspunkt.

Det morsomme med tennishistorien er at spillestilen til de beste ofte er helt unik, og lar seg vanskelig kopiere. Hvor mange har spilt som McEnroe, Nadal, Graf eller Seles?

Det som ikke nevnes i artikkelen, er at teknologien minst like mye som spillerne påvirker måten tennis spilles på. Dagens strenger og racketer gir spillerne større trygghet i returspillet og grunnlinjeslagene enn for bare få år siden. Det i seg selv har bidratt til å drive serve- og volleyspillerne ut av tennisen, selv om Sampras sopte inn Grand Slam-titler på den måten aldri så mye.

Nok babling. Hva mener dere?

Jeg tar med en film. Denne kampen kan ses som et vannskille i tennishistorien. Den gamle gentleman Rosewall møter den nye tid i form av en ung og sulten Jimmy Connors i finalen av US Open 1974, og taper 6-1, 6-0, 6-1.

McEnroe-bøker til nedsatt Mammut-pris

Som tidligere nevnt er John McEnroe-biografien Å være John McEnroe blant titlene på årets Mammut-salg i bokhandlene. Noen av dere har fortalt om problemer med å finne den. Jeg var innom Norli i Stavanger i dag, og der hadde de to.

De koster 51 kroner per stk. Hvis noen vil ha dem, kan jeg kjøpe neste gang jeg er i byen. Meld dere i kommentarfeltet.

Bra McEnroe-sitat

Jon Wertheim i Sports Illustrated har snakket med John McEnroe om det å bli 50. Livet tar noen rare vendinger etter hvert som årene går, har Mac funnet ut:

Who would have thought that between me and Ivan Lendl – and I hear he’s trying to get back into shape – I’d be the fitter guy?

Spretten gammel gubbe

John McEnroe slo nettopp Jim Courier i en gamlis-kamp, og nå vil han spille mot Gustavo Kuerten. Kuerten var halvskadet i mange år før han la opp, men jeg vil tro Kuertens ekstremt overskrudde spill er en plage for McEnroe sine klassiske racketgrep. Kuerten i strake sett, sier denne karen.

69 kroner for OK McEnroe-bok

På Mammut-salget selges nå Å være John McEnroe for 69 kroner, og det er den verdt. Jeg leste den på originalspråket for tre-fire år siden (coveret var også annerledes enn den norske utgaven).

Det oversettes få tennisbøker til norsk, og det sier noe om McEnroes posisjon i sporten at det var nettopp denne boken som kom på norsk – 23 år etter at han vant sin siste Grand Slam-turnering (1984 – boken kom på norsk i 2007).

Forfatter Tim Adams´prosjekt er å fortelle historien om 80-tallet, kommersialiseringen av toppidretten og mye annet gjennom et psykologisk portrett av McEnroe. Han lykkes sånn passelig. Personlig synes jeg han overanalyserer McEnroe og tillegger amerikaneren et mer spennende sjelsliv enn jeg tror han er i bestittelse av.

Men for all del. 69 kroner er den verdt, og du leser den kjapt ut.

Anmeldt: Dagbladet, NRK, Aftenposten, Klassekampen.

McEnroe og Pernfors, 19 år etter

Alt av vesentlig tennis denne uken skjer i den kaliforniske ørkenen, nærmere bestemt Indian Wells. Jeg tillater meg et lite sidesprang: Gamlingene spiller veterantennis i Rio, Brasil, denne uken. Hovedattraksjonen der er selvsagt John McEnroe, som nylig bikket 50 år.

I sin første kamp slo McEnroe svensken Mikael Pernfors 6-2, 6-4. Pernfors hadde en solid karriere på 80-tallet, med finaleplassen i French Open 1986 som høydepunkt.

Pernfors er likevel mest kjent for kampen mot John McEnroe i Australian Open 1990. Årsak: Det var den første kampen hvor McEnroe ble disket på grunn av utbruddene sine. Her er et klipp:

McEnroe fyller 50

John McEnroe fyller 50 år i dag, og nettet er fullt av artikler i den forbindelse. Og masse YouTube-kavalkader over mannens beste raseriutbrudd, selvsagt.

Hvis du vil lese mer om McEnroe, anbefaler jeg under tvil selvbiografien hans, og Tim Adams´ Being John McEnroe.

McEnroe spilte mot de aller fleste av storhetene fra de siste 30 årene i  tennis: Ashe, Borg, Connors, Lendl, Edberg, Becker, Sampras og Agassi. Han vant Wimbledon tre ganger og US Open fire ganger i single, og vant 77 titler i både single og double. Han var/er et ballgeni med en unik spillestil og et unikt temperament, leverte en av tidenes beste sesonger for en herrespiller (i 1984), og vant sin siste Grand Slam-tittel som 25-åring.

Gratulerer med dagen, John, løft din venstre arm i en skål for deg selv og ditt eget bidrag til å få tennisen i rampelyset. Verden kommer aldri til å se en sånn spiller dominere igjen.

Påvirker spillestilen en spillers karriereforløp?

Jeg hadde et par ledige timer midt på dagen i dag, og svingte innom Stavangers eminente bibliotek. Tennis-seksjonen der er ganske utdatert, og de gamle bøkene som faktisk finnes der, er ikke så interessante. Likevel ble jeg sittende å ble i en dansk instruksjonsbok. Jeg husker ikke tittelen.

Jeg bladde fram til kaptittlet om taktikk. Der var det mange gode, og velkjente råd: Prøv å utnytte motstanderens svakhet, vær tålmodig, spill som regel diagonalt pga lavere nett og bedre sikkerhetsmarginer osv.

I et avsnitt kom jeg over en interessant teori: Boken trekker fram Björn Borg og Mats Wilander som to spillere som baserte seg på sikkerhet, slå mange baller over nettet og basere seg på motstanderens feil. Det er for så vidt en observasjon jeg er enig i. Videre hevdet boken at nettopp denne spillestilen var en grunn til at Wilander og Borg ga seg med topptennis tidlig – de var mentalt utslitt av å spille kamp etter kamp med denne krevende taktikken. (Borg ha seg i 1982 som 26-åring, mens Wilander logget ut mentalt etter 1988, da han vant tre av fire Grand Slam-turneringer som 24-åring).

Boken peker på McEnroe som et eksempel i motsatt retning: Han spilte lenge fordi han hadde en spillestil som var mer basert på kreativitet og mindre på metodisk prosenttennis. Spillestilen kjedet ham ikke over tid, slik boken mener var tilfellet med Borg og Wilander.

Hvor riktig er denne teorien? Jeg tror nok det kan være noe i den. Samtidig var jo Wilander og Borg spillere som slo gjenom veldig tidlig, og ble tidligere mentalt utbrent av den grunn. Jeg tror begge var 18 da de vant sine første Grand Slam-titler.

Bok: A champion’s mind

Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.

I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket. Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.

Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.

Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.

Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:

• Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
• US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
• Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
• French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).

Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson. Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.

Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.

En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest: Michael Stich.

En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?

Første sett av Federer-Sampras

Har akkurat kikket gjennom første sett av oppvisningen mellom Federer og Sampras. Lett å se at de ikke tar det så alvorlig. Sampras sin forehand var et fabelaktig slag. Han slår fortsatt utrolig hardt og flatt fra den siden.

John McEnroe er en knallgod kommentator. Etter at Sampras bommer på en tilsynelatende enkel backhand, sier McEnroe at det skjedde fordi Sampras var i ubalanse fordi han tok et for langt skritt til ballen. Reprisen viser at han har helt rett. På 4-2 til Federer i første sett sier McEnroe at Sampras bare er nervøs. “Han kommer ikke til å bli dårligere, han kommer til å bli bedre utover”, sier McEnroe. De to neste settene ender begge i tie-break.

Gullalderens siste storkamp

Jeg vet det er fryktelig uaktuelt å skrive om 1984 midt i Australian Open 2008, men som eneveldig blogger bryr jeg meg minimalt om det. Nylig fikk jeg hendene i et 20 minutter langt sammendrag av semifinalen i US Open 1984 mellom John McEnroe og Jimmy Connors. Det er gull.

Tennisboomen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hang sterkt sammen med Connors og McEnroes posisjoner. Da de møttes i semifinalen i 1984 hadde de delt de seks siste US Open-titlene mellom seg. Semifinalen gikk til fem sett, hvor McEnroe vant. Dagen etter slo han Lendl i finalen. Det ble McEnroes siste Grand Slam-tittel, og Connors vant heller aldri en GS-pokal igjen.

Både McEnroe og Connors var kjent for å kjefte på alt og alle, men i klippet fra semifinalen er det mer en følelse av spenning enn aggresjon. Ingen utbrudd. Connors har mye kroppsspråk, McEnroe har nesten ingenting. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroe sin spillestil. Bortsett fra servingen, ser han ut til å spille tennis med bare underarmen. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan han fikk så mye fart på ballen. Han ser heller aldri ut til å løpe mot ballen, han bare er der og pirker den tilbake med et plonk i racketen.

Og det er deilig å se en rask hardcourt-bane. Jeg synes dagens hardcourtdekker er blitt for like, for langsomme.

De beste slagene

Tennis.com bruker ferien til å kåre de beste slagene i profftennisen siden 1968, den såkalte åpne æraen, perioden etter at Grand Slam-turneringene ble åpnet for proffspillere. (Derfor er det rart at noen av de nest beste slagene som nevnes, kommer fra spillere før denne perioden.)

Si hva du vil, men kåringer er gøy. Så langt har nettstedet kåret beste serve (Sampras), forehand (Federer), serveretur (Connors) og backhand (Rosewall). Ganske ukontroversielle valg så langt, synes jeg. Men det virker som de har vurdert menn og kvinner under ett, og da synes jeg at beste forehand utvilsomt bør gå til Steffi Graf. Hennes forehand er det mest fryktede slaget de siste 20 årene, etter min mening. At hun klarte å slå den så hardt, så godt, så ofte og med så rar teknikk, er beundringsverdig.

Federer sin forehand er et våpen, men den har en tendens til å bryte sammen i enkelte kamper, særlig på grus. Men på alle dekker sett under ett kan Federers forehand være et ok valg. Personlig synes jeg Sampras hadde mer punch på raske dekker, for han slo så utrolig flatt. Til gjengjeld var Sampras sin forehand mindre effektiv på grus.

Kommende kategorier er vel beste volley (jeg tipper den går til McEnroe) og beste smash (Sampras).

Uansett hjelper det lite å ha de beste slagene dersom spilleren ikke klarer å bruke dem når de trengs. Beste psyke? Da er det bare å telle Grand Slam-titler og skrive ned folkene på topp: Sampras, Federer, Graf.

Bare en liten ting: At Kafelnikov verken nevnes på den lange listen over folk med gode returer eller god backhand, er latterlig.

Sampras vant tredje kamp

Google definerer det engelske ordet stun på blant annet denne måten:

overcome as with astonishment or disbelief; “The news stunned her”.

Yahoo brukte ordet i sin omtale av Sampras sin seier i den tredje kampen mot Federer i deres Østen-turné (Sampras stuns Federer in straight sets in exhibition). Etter at han først tapte klart, deretter såvidt i den andre kampen, tok Sampras den tredje i to sett. Oppvisningskamper er akkurat det, oppvisninger. Sampras er ti år eldre enn Federer og har ikke spilt i konkurranser på fem år, mens Federer har dominert akkurat den perioden. Hvis Federer ville slå Sampras i tredje kamp også, ville han gjort det.

Federer sa blant annet dette om Sampras:

Federer said he thought Sampras could still beat the world’s top five players on a fast surface.

Godt formulert av Federer. Sampras kunne kanskje vunnet mot en av de fem beste i en isolert kamp, takket være sin gode serve. Men det er langt fra dette til å kunne konkurrere jevnlig mot verdens beste. John McEnroe kan spille jevnt med ti år yngre spillere enn ham selv i enkeltkamper, men ville selvsagt vært hakkemat dersom han måtte spilt en turnering med flere tette kamper.

Langt intervju med McEnroe

Intervjuformen spørsmål-svar-spørsmål-svar kan være fruktbar, men også litt slitsom å lese i lengden. Paul Kimmage i The Times er oppført som sports interviewer of the year, og har snakket med John McEnroe.

Det virker litt som han bare har digitalisert notatene sine. Uansett får det fram noen fakta om McEnroe som var ukjente for meg. Les intervjuet The Madness of King John.

McEnroe sier blant annet dette om Federers personlighet kontra Sampras:

There’s no doubt Roger Federer is a genius and he actually seems to enjoy it. I’m amazed at that. How the hell is this guy enjoying this so much? I really respect that. Unlike Pete [Sampras] for example, who didn’t want to be around anybody or talk to anybody and who walked around between points like this [he stands and walks across the floor staring at his shoes], Federer is around the locker rooms for hours talking to everybody. He’s in the NBC production truck and there’s a special on. ‘Oh, can I see it?’ I don’t know how you do that, but it’s very impressive.

For statistikkfansen

Her er en oversikt over herrespillerne med flest singletitler i karrieren, sortert etter spillernes karrierer. Alder mot høyre, antall titler oppover.

De fleste spillerne gjør et byks rundt 20-årsalderen. Sampras og Federer var saktere i starten, for ikke å snakke om Nastase. Til tross for Agassi sitt rykte som en ustabil spiller, har han den jevneste kurven av alle. Legg også merke til at Borg (den lilla kurven lengst til venstre) hadde vunnet mer enn Connors hadde da han var på samme alder. Hadde svensken spilt lenger, ville han garantert ha passert i alle fall McEnroe.

ATP-titler (pdf)

Can´t beat the feeling (nei, det var visst Cola, det)

ATP begynt en ny kampanje for å spre tennisen til folket. Merkelappen denne gang er Feel it. For noen år siden prøvde de seg med New balls please, som ikke var spesielt vellykket. (Vedkommende som bestemte at Jan-Michael Gambill og Nicolas Lapentti passet godt på samme plakat som Roger Federer og Lleyton Hewitt, føler seg nok ikke så lur i dag.)

Et av bildene viser Roger Federer som server, med tegninger av gamle helter som en del av slagbevegelsen. Det skal kanskje være sånn, men for meg ligner Borg og Lendl mer på noe fra Buffy the Vampire Slayer enn seg selv. Døm selv.

På et annet bilde kommer det flammer bak Novak Djokovic, og en okse bak Nadal (ah, spansk okse, meget fikst). En annen plakat har hester bak Andy Roddick og ei ildkule rundt Marat Safin. Jeg synes ikke det er særlig stilig. Safin er forresten altfor dårlig til å bruke i reklameplakater. Hvis ATP må dra fram den ustabile russeren for å markedsføre passion om sporten, er de helt på tur. Safin er underholdende, men bare måtelig interessert i tennis.

Mer stor tennis i Sverige

Svenskene spilte nylig Davis Cup mot USA i Göteborg. Denne uken er det ATP-turnering i Stockholm. Ah, den som hadde vært svenske. Eller bodd på motsatt side av landet.

Regjerende mester er James Blake, og han er klar for kvartfinale mot Nieminen. De andre kvartfinalene er: Björkman-Mirnyi, Karlovic-Clement og Johansson-Ancic. Gode spillere alle mann, men de aller beste mangler. Turneringen kommer litt for sent på året, og har litt for liten prestisje til at Federer og Nadal gidder ta turen.

Listen over tidligere vinner viser litt av hva som har skjedd med Stockholm-turneringen. Ingenting galt med Srichaphan, Fish og Schalken, men de er i en klasse under Becker, Edberg, Lendl, McEnroe og Wilander.

2006 James Blake USA
2005 James Blake USA
2004 Thomas Johansson Sweden
2003  Mardy Fish USA
2002  Paradorn Srichaphan  Thailand
2001  Sjeng Schalken  The Netherlands
2000  Thomas Johansson  Sweden
1999  Thomas Enqvist  Sweden
1998  Todd Martin  USA
1997  Jonas Björkman  Sweden
1996  Thomas Enqvist  Sweden
1995  Thomas Enqvist  Sweden
1994  Boris Becker  Germany
1993  Michael Stich  Germany
1992  Goran Ivanisevic  Croatia
1991  Boris Becker  Germany
1990  Boris Becker  Germany
1989  Ivan Lendl  Czechoslovakia
1988  Boris Becker  Germany
1987  Stefan Edberg  Sweden
1986  Stefan Edberg  Sweden
1985  John McEnroe  USA
1984  John McEnroe  USA
1983  Mats Wilander  Sweden
1982  Henri Leconte  France
1981  Gene Mayer  USA
1980  Björn Borg  Sweden
1979  John McEnroe  USA
1978  John McEnroe  USA
1977  Sandy Mayer  USA
1976  Mark Cox  Great Britain
1975  Adriano Panatta  Italy
1974  Arthur Ashe  USA
1973  Tom Gorman  USA
1972  Stan Smith  USA
1971  Arthur Ashe  USA
1970  Stan Smith  USA
1969  Nicola Pilic  Yugoslavia

1984-turneringen var forresten arena for en av John McEnroes mest berømte utblåsinger, hvor han gikk løs på inventaret etter at en elendig dommer hadde ødelagt for ham. Merkelig det der, at McEnroe alltid fikk de dårligste dommerne på sine kamper. SVT intervjuet motstander Anders Järryd om episoden i fjor.

Enda en McEnroe-reklame

Før fikk John McEnroe bøter for å være bølle, nå får han betalt:

Kul reklame

Björn Borg og John McEnroe møtes igjen på supermarkedet. Herlige greier:

Ny rekordjakt

Det var mye snakk om Björn Borgs fem Wimbledon-titler på rad, og Roger Federers mulighet til å kopiere bragden, tidligere i sommer. Nå har sveitseren sjansen til å ta sin fjerde US Open-tittel på rad. Det har ingen mann gjort før ham i moderne tid.

Tre på rad har Federer, Lendl (85-87) og McEnroe (79-81). Connors og Sampras har fem titler hver, men ingen av dem vant mer enn to på rad. Sampras klarte bare å forsvare tittelen én gang, i 1996, en turnering som inkluderte den berømte spy-kampen mot Alex Corretja. (Mer om den en annen gang. I rettferdighetens navn prøvde ikke Sampras å forsvare tittelen sin i 2003.)

Det har gått fire år siden Federer tapte i turneringen. Jeg satt oppe til langt på natt og så Federer bli frustrert og sur mot David Nalbandian. Dagen etter skulle jeg kjøre til Oslo i barnedåp, og jeg burde nok overlatt rattet til kona. Hvem andre har slått Federer i US Open? Max Mirnyi i 2002 og Juan Carlos Ferrero i 2000. Og ikke minst: Andre Agassi i 2001.

Spesielt oppgjørene mot Agassi får mange til å trekke i tvil Federer sine evner på hardcourt, sammenlignet med f.eks Sampras. Federer slo Agassi de to siste gangene de møttes i US Open (2004 og 2005), men han trengte fem sett i 2004 og fire sett i 2005. Når Federer måtte slite såpass mot en gammel Agassi, hvordan ville han da klart seg mot en ti år yngre variant, som Sampras på sin side slo ganske enkelt hver gang de møttes?

50

Roger Federer vant sin 50.tittel i helga, og har selvtillit før US Open. En rekord han aldri kommer til å slå, er Jimmy Connors sine 109 turneringsseire.

Slik er lista over flest titler gjennom tidene for menn:

109: Jimmy Connors
94: Ivan Lendl
77: John McEnroe
64: Pete Sampras
62: Guillermo Vilas
61: Björn Borg
60: Andre Agassi
53: Ilie Nastase
50: Roger Federer

Hvis jeg skal tippe, tror jeg han ender et sted mellom Sampras og McEnroe. Nå er Federer 26. La oss si at han spiller til 2012, som han tidligere har sagt. Det blir fem sesonger til. Jeg tviler på om han klarer mer enn fire titler i snitt på de årene. Til sammen skulle det bli ca 70 titler.

Uansett er ikke antall turneringsseire spesielt viktig for ettermælet til tennisspillere. Grand Slam-turneringer teller soleklart mest.