Første sett av Federer-Sampras

Har akkurat kikket gjennom første sett av oppvisningen mellom Federer og Sampras. Lett å se at de ikke tar det så alvorlig. Sampras sin forehand var et fabelaktig slag. Han slår fortsatt utrolig hardt og flatt fra den siden.

John McEnroe er en knallgod kommentator. Etter at Sampras bommer på en tilsynelatende enkel backhand, sier McEnroe at det skjedde fordi Sampras var i ubalanse fordi han tok et for langt skritt til ballen. Reprisen viser at han har helt rett. På 4-2 til Federer i første sett sier McEnroe at Sampras bare er nervøs. “Han kommer ikke til å bli dårligere, han kommer til å bli bedre utover”, sier McEnroe. De to neste settene ender begge i tie-break.

Gullalderens siste storkamp

Jeg vet det er fryktelig uaktuelt å skrive om 1984 midt i Australian Open 2008, men som eneveldig blogger bryr jeg meg minimalt om det. Nylig fikk jeg hendene i et 20 minutter langt sammendrag av semifinalen i US Open 1984 mellom John McEnroe og Jimmy Connors. Det er gull.

Tennisboomen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hang sterkt sammen med Connors og McEnroes posisjoner. Da de møttes i semifinalen i 1984 hadde de delt de seks siste US Open-titlene mellom seg. Semifinalen gikk til fem sett, hvor McEnroe vant. Dagen etter slo han Lendl i finalen. Det ble McEnroes siste Grand Slam-tittel, og Connors vant heller aldri en GS-pokal igjen.

Både McEnroe og Connors var kjent for å kjefte på alt og alle, men i klippet fra semifinalen er det mer en følelse av spenning enn aggresjon. Ingen utbrudd. Connors har mye kroppsspråk, McEnroe har nesten ingenting. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroe sin spillestil. Bortsett fra servingen, ser han ut til å spille tennis med bare underarmen. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan han fikk så mye fart på ballen. Han ser heller aldri ut til å løpe mot ballen, han bare er der og pirker den tilbake med et plonk i racketen.

Og det er deilig å se en rask hardcourt-bane. Jeg synes dagens hardcourtdekker er blitt for like, for langsomme.

De beste slagene

Tennis.com bruker ferien til å kåre de beste slagene i profftennisen siden 1968, den såkalte åpne æraen, perioden etter at Grand Slam-turneringene ble åpnet for proffspillere. (Derfor er det rart at noen av de nest beste slagene som nevnes, kommer fra spillere før denne perioden.)

Si hva du vil, men kåringer er gøy. Så langt har nettstedet kåret beste serve (Sampras), forehand (Federer), serveretur (Connors) og backhand (Rosewall). Ganske ukontroversielle valg så langt, synes jeg. Men det virker som de har vurdert menn og kvinner under ett, og da synes jeg at beste forehand utvilsomt bør gå til Steffi Graf. Hennes forehand er det mest fryktede slaget de siste 20 årene, etter min mening. At hun klarte å slå den så hardt, så godt, så ofte og med så rar teknikk, er beundringsverdig.

Federer sin forehand er et våpen, men den har en tendens til å bryte sammen i enkelte kamper, særlig på grus. Men på alle dekker sett under ett kan Federers forehand være et ok valg. Personlig synes jeg Sampras hadde mer punch på raske dekker, for han slo så utrolig flatt. Til gjengjeld var Sampras sin forehand mindre effektiv på grus.

Kommende kategorier er vel beste volley (jeg tipper den går til McEnroe) og beste smash (Sampras).

Uansett hjelper det lite å ha de beste slagene dersom spilleren ikke klarer å bruke dem når de trengs. Beste psyke? Da er det bare å telle Grand Slam-titler og skrive ned folkene på topp: Sampras, Federer, Graf.

Bare en liten ting: At Kafelnikov verken nevnes på den lange listen over folk med gode returer eller god backhand, er latterlig.

Sampras vant tredje kamp

Google definerer det engelske ordet stun på blant annet denne måten:

overcome as with astonishment or disbelief; “The news stunned her”.

Yahoo brukte ordet i sin omtale av Sampras sin seier i den tredje kampen mot Federer i deres Østen-turné (Sampras stuns Federer in straight sets in exhibition). Etter at han først tapte klart, deretter såvidt i den andre kampen, tok Sampras den tredje i to sett. Oppvisningskamper er akkurat det, oppvisninger. Sampras er ti år eldre enn Federer og har ikke spilt i konkurranser på fem år, mens Federer har dominert akkurat den perioden. Hvis Federer ville slå Sampras i tredje kamp også, ville han gjort det.

Federer sa blant annet dette om Sampras:

Federer said he thought Sampras could still beat the world’s top five players on a fast surface.

Godt formulert av Federer. Sampras kunne kanskje vunnet mot en av de fem beste i en isolert kamp, takket være sin gode serve. Men det er langt fra dette til å kunne konkurrere jevnlig mot verdens beste. John McEnroe kan spille jevnt med ti år yngre spillere enn ham selv i enkeltkamper, men ville selvsagt vært hakkemat dersom han måtte spilt en turnering med flere tette kamper.

Langt intervju med McEnroe

Intervjuformen spørsmål-svar-spørsmål-svar kan være fruktbar, men også litt slitsom å lese i lengden. Paul Kimmage i The Times er oppført som sports interviewer of the year, og har snakket med John McEnroe. Det virker litt som han bare har digitalisert notatene sine. Uansett får det fram noen fakta om McEnroe som var ukjente for meg. Les intervjuet The Madness of King John.

McEnroe sier blant annet dette om Federers personlighet kontra Sampras:

There’s no doubt Roger Federer is a genius and he actually seems to enjoy it. I’m amazed at that. How the hell is this guy enjoying this so much? I really respect that. Unlike Pete [Sampras] for example, who didn’t want to be around anybody or talk to anybody and who walked around between points like this [he stands and walks across the floor staring at his shoes], Federer is around the locker rooms for hours talking to everybody. He’s in the NBC production truck and there’s a special on. ‘Oh, can I see it?’ I don’t know how you do that, but it’s very impressive.

For statistikkfansen

Her er en oversikt over herrespillerne med flest singletitler i karrieren, sortert etter spillernes karrierer. Alder mot høyre, antall titler oppover.

De fleste spillerne gjør et byks rundt 20-årsalderen. Sampras og Federer var saktere i starten, for ikke å snakke om Nastase. Til tross for Agassi sitt rykte som en ustabil spiller, har han den jevneste kurven av alle. Legg også merke til at Borg (den lilla kurven lengst til venstre) hadde vunnet mer enn Connors hadde da han var på samme alder. Hadde svensken spilt lenger, ville han garantert ha passert i alle fall McEnroe.

ATP-titler (pdf)

Can´t beat the feeling (nei, det var visst Cola, det)

ATP begynt en ny kampanje for å spre tennisen til folket. Merkelappen denne gang er Feel it. For noen år siden prøvde de seg med New balls please, som ikke var spesielt vellykket. (Vedkommende som bestemte at Jan-Michael Gambill og Nicolas Lapentti passet godt på samme plakat som Roger Federer og Lleyton Hewitt, føler seg nok ikke så lur i dag.)

Et av bildene viser Roger Federer som server, med tegninger av gamle helter som en del av slagbevegelsen. Det skal kanskje være sånn, men for meg ligner Borg og Lendl mer på noe fra Buffy the Vampire Slayer enn seg selv. Døm selv.

På et annet bilde kommer det flammer bak Novak Djokovic, og en okse bak Nadal (ah, spansk okse, meget fikst). En annen plakat har hester bak Andy Roddick og ei ildkule rundt Marat Safin. Jeg synes ikke det er særlig stilig. Safin er forresten altfor dårlig til å bruke i reklameplakater. Hvis ATP må dra fram den ustabile russeren for å markedsføre passion om sporten, er de helt på tur. Safin er underholdende, men bare måtelig interessert i tennis.

Mer stor tennis i Sverige

Svenskene spilte nylig Davis Cup mot USA i Göteborg. Denne uken er det ATP-turnering i Stockholm. Ah, den som hadde vært svenske. Eller bodd på motsatt side av landet.

Regjerende mester er James Blake, og han er klar for kvartfinale mot Nieminen. De andre kvartfinalene er: Björkman-Mirnyi, Karlovic-Clement og Johansson-Ancic. Gode spillere alle mann, men de aller beste mangler. Turneringen kommer litt for sent på året, og har litt for liten prestisje til at Federer og Nadal gidder ta turen.

Listen over tidligere vinner viser litt av hva som har skjedd med Stockholm-turneringen. Ingenting galt med Srichaphan, Fish og Schalken, men de er i en klasse under Becker, Edberg, Lendl, McEnroe og Wilander.

2006 James Blake USA
2005 James Blake USA
2004 Thomas Johansson Sweden
2003  Mardy Fish USA
2002  Paradorn Srichaphan  Thailand
2001  Sjeng Schalken  The Netherlands
2000  Thomas Johansson  Sweden
1999  Thomas Enqvist  Sweden
1998  Todd Martin  USA
1997  Jonas Björkman  Sweden
1996  Thomas Enqvist  Sweden
1995  Thomas Enqvist  Sweden
1994  Boris Becker  Germany
1993  Michael Stich  Germany
1992  Goran Ivanisevic  Croatia
1991  Boris Becker  Germany
1990  Boris Becker  Germany
1989  Ivan Lendl  Czechoslovakia
1988  Boris Becker  Germany
1987  Stefan Edberg  Sweden
1986  Stefan Edberg  Sweden
1985  John McEnroe  USA
1984  John McEnroe  USA
1983  Mats Wilander  Sweden
1982  Henri Leconte  France
1981  Gene Mayer  USA
1980  Björn Borg  Sweden
1979  John McEnroe  USA
1978  John McEnroe  USA
1977  Sandy Mayer  USA
1976  Mark Cox  Great Britain
1975  Adriano Panatta  Italy
1974  Arthur Ashe  USA
1973  Tom Gorman  USA
1972  Stan Smith  USA
1971  Arthur Ashe  USA
1970  Stan Smith  USA
1969  Nicola Pilic  Yugoslavia

1984-turneringen var forresten arena for en av John McEnroes mest berømte utblåsinger, hvor han gikk løs på inventaret etter at en elendig dommer hadde ødelagt for ham. Merkelig det der, at McEnroe alltid fikk de dårligste dommerne på sine kamper. SVT intervjuet motstander Anders Järryd om episoden i fjor.

Enda en McEnroe-reklame

Før fikk John McEnroe bøter for å være bølle, nå får han betalt:

Kul reklame

Björn Borg og John McEnroe møtes igjen på supermarkedet. Herlige greier:

Ny rekordjakt

Det var mye snakk om Björn Borgs fem Wimbledon-titler på rad, og Roger Federers mulighet til å kopiere bragden, tidligere i sommer. Nå har sveitseren sjansen til å ta sin fjerde US Open-tittel på rad. Det har ingen mann gjort før ham i moderne tid.

Tre på rad har Federer, Lendl (85-87) og McEnroe (79-81). Connors og Sampras har fem titler hver, men ingen av dem vant mer enn to på rad. Sampras klarte bare å forsvare tittelen én gang, i 1996, en turnering som inkluderte den berømte spy-kampen mot Alex Corretja. (Mer om den en annen gang. I rettferdighetens navn prøvde ikke Sampras å forsvare tittelen sin i 2003.)

Det har gått fire år siden Federer tapte i turneringen. Jeg satt oppe til langt på natt og så Federer bli frustrert og sur mot David Nalbandian. Dagen etter skulle jeg kjøre til Oslo i barnedåp, og jeg burde nok overlatt rattet til kona. Hvem andre har slått Federer i US Open? Max Mirnyi i 2002 og Juan Carlos Ferrero i 2000. Og ikke minst: Andre Agassi i 2001.

Spesielt oppgjørene mot Agassi får mange til å trekke i tvil Federer sine evner på hardcourt, sammenlignet med f.eks Sampras. Federer slo Agassi de to siste gangene de møttes i US Open (2004 og 2005), men han trengte fem sett i 2004 og fire sett i 2005. Når Federer måtte slite såpass mot en gammel Agassi, hvordan ville han da klart seg mot en ti år yngre variant, som Sampras på sin side slo ganske enkelt hver gang de møttes?

50

Roger Federer vant sin 50.tittel i helga, og har selvtillit før US Open. En rekord han aldri kommer til å slå, er Jimmy Connors sine 109 turneringsseire.

Slik er lista over flest titler gjennom tidene for menn:

109: Jimmy Connors
94: Ivan Lendl
77: John McEnroe
64: Pete Sampras
62: Guillermo Vilas
61: Björn Borg
60: Andre Agassi
53: Ilie Nastase
50: Roger Federer

Hvis jeg skal tippe, tror jeg han ender et sted mellom Sampras og McEnroe. Nå er Federer 26. La oss si at han spiller til 2012, som han tidligere har sagt. Det blir fem sesonger til. Jeg tviler på om han klarer mer enn fire titler i snitt på de årene. Til sammen skulle det bli ca 70 titler.

Uansett er ikke antall turneringsseire spesielt viktig for ettermælet til tennisspillere. Grand Slam-turneringer teller soleklart mest.

Flashback og sammenligning

Finalen mellom Roger Federer og Rafael Nadal i Wimbledon har allerede blitt stemplet som en klassiker. Tennis.coms eksellente blogger Steve Tignor har sett den enda mer legendariske finalen fra 1980, McEnroe-Borg, på nytt, og sammenlignet den med årets finale. Absolutt verdt å lese.

Boktips

Her skulle jeg skrevet noen klisjeer om sol, sommer og bøker på stranda, men jeg dropper det. For noen år siden leste jeg Being John McEnroe på engelsk. Det er en personlig bok om tennis, 80-tallet og mannen i tittelen. Jeg synes ikke den holder helt inn, men den er vel verdt å lese. Kom på norsk i vår.

Tre dager igjen

Når man har vært uten tennis på skjermen i ni måneder, står NRKs Wimbledon-dekning for meg som en skikkelig oase i ørkenen. De begynner på mandag, og sender hele ettermiddagen. Hvis du vil komme i skikkelig stemning før kampene begynner, så følg med på søndag kveld: Da kommer en oppsummering av fjorårets turnering, 22.30 på NRK2.

NRK sine Wimbledon-sider ligger her: http://nrksport.no/tennis/ . Der har de blant annet et stort intervu med Björn Borg, på norsk og svensk. Godt å høre ham snakke på morsmålet. Det er et godt intervju, der Borg snakker lenge om blant annet talentutvikling. Så får han spørsmålet om hva som fascinerte ham ved sporten:

-Jeg elsket å slå på den tennisballen.

Borg blir også spurt om han angrer på at han ga seg så tidlig. Det sier han at han ikke gjør, men legger i en bisetning til at han kanskje kunne ha spilt i fem år til og vunnet flere Grand Slam-turneringer. Jeg tror Borg hadde vunnet mer enn Sampras sine 14 GS-titler dersom han hadde fortsatt. Borg var 25 år da han spilte sin siste Grand Slam-turnering i 1981, og tapte for McEnroe i finalen i US Open.

I 1982 vant 17 år gamle Mats Wilander i French Open. Hadde han vært en match for Borg? Jeg tipper Borg kunne vunnet French Open fram til midten av 80-tallet. Borgs siste kamp i Wimbledon var i 1981, da han tapte for McEnroe. Så vant gamle Connors igjen i 1982, en spiller Borg hadde null problemer med i Wimbledon. Svensken kunne samlet opp Grand Slam-titler til midten av 80-tallet dersom han hadde hatt motivasjonen til det.