Hvor ofte vinner en outsider en Grand Slam-finale mot en klar favoritt? Spørsmålet dukket opp i hodet da jeg støvsuget, og det forlot ikke hodet gjennom den påfølgende dusjen.
Jo-Wilfried Tsonga er en av tidenes underdoger i finalen mot Novak Djokovic i dag. Ingen av dem har vunnet noe så stort før, men Djokovic er nummer tre i verden og en etablert toppspiller. Tsonga er ranket 38 i verden.
Den siste overraskelsen jeg kommer på, er Thomas Johanssons seier mot Marat Safin i Australian Open for seks år siden. Men okei, Johansson var riktig nok en dårligere spiller enn Safin på papiret, men mer rutinert. Og Safin er ingen mental klippe. Nei, kanskje Gustavo Kuertens første Grand Slam-tittel i 1997 er den mest overraskende de siste årene. Han var ranket et sted på 60-tallet (66?) da han vant, og finalemotstander Sergi Bruguera hadde vunnet turneringen to ganger før. Outsidernes skytshelgen er Boris Becker, som vant Wimbledon som 17-åring i 1985.
Så, har Tsonga noen sjanse? Jeg tror ikke det. Djokovic er god til å forsvare seg, og en god taktiker som klarer å finne motstanderens svake punkter. Jeg tror Tsonga må sjokke Djokovic fra start dersom han skal ha en sjanse. Ta første sett. Han må knocke Djokovic ut, på samme måte som han knocket ut Nadal og Youzhny.
Alt avhenger av hvem av Tsonga og Djokovic som håndterer situasjonen best. Tsonga vet at han kanskje aldri får en slik sjanse igjen. Djokovic vet at de fleste forventer at han vinner.
Jeg har sett Djokovic live én gang, i French Open for halvannet år siden.
Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush - listen er lang.
Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.
Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame. Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.
Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.
“Hm, skal vi se. Jeg er rik. Jeg har hatt en fin karriere med tre Grand Slam-titler. Jeg har ikke kunnet spille skikkelig på tre år, på grunn av skade. Jeg er ranket 662 i verden. Jeg er 31 år gammel. Jo, det er kanskje på tide å gi seg?”
Diskusjonen om hvem som er best - Sampras eller Federer - fikk et nytt innspill denne uka. Gustavo Kuerten mente at Sampras er best, siden Federer spiller mot mye dårligere motstand.
Som alltid er det vanskelig å dømme på tvers av generasjoner. Både Federer og Sampras har spilt mot middelmådigheter i sine Grand Slam-finaler. Men jeg tror begge hadde klart seg godt også på slutten av 80-tallet, da titlene ble fordelt mellom et knippe spillere som var jevngode (Lendl, Edberg, Becker, Wilander).
Anyway. Den største svakheten i Sampras sitt spill var, mot slutten av karrieren, backhanden. Han dyttet den tilbake med en ganske stiv og krøkkete teknikk, med underskru.
Det var et helt annet våpen i begynnelsen av karrieren. Da var han løs og ledig på backhanden. Sjekk dette klippet fra 1990, Sampras mot McEnroe i US Open. Dette var Sampras sin gjennombruddsturnering. Han vant hele skiten, etter å ha slått Lendl, McEnroe og Agassi på veien.
Pete Sampras er tidenes beste på raske dekker. Roger Federer kan bli det.
Etter gjennombruddet i Wimbledon 2003, har Federer tapt fem kamper i Grand Slam-sammenheng. To av dem mot Nadal i French Open: Federer tok bare ett sett i hver av kampene, og var altså langt fra seier.
Han tapte også for Kuerten i 2004 i samme turnering. Hvis Federer ikke vinner French Open i karrieren, tror jeg dette vil være en av hans største skuffelser. I 2004 var ikke Nadal med. FO ble vunnet av Gaston Gaudio det året.
På raske dekker har Federer bare tapt to GS-kamper siden sommeren 2003: Mot Nalbandian i US Open 2003 klarte ikke Federer å holde hodet kaldt. Han ble dratt inn i Nalbandians rytme, og kom seg aldri ut. I 2005 tapte han semifinalen i Australian Open mot Safin, en av Safins beste kamper.
I år vant Federer 3 av 4 Grand Slam-turneringer. Hvis han gjør det samme neste år, er han på andreplass av adelskalenderen bak Sampras. Selv om han “bare” skulle vinne 2 neste år, vil Sampras være innen rekkevidde. Federer er 25 år gammel, og har 4-5 gode år igjen på touren.
Jeg har ventet på at han skulle bli mett, lat eller tatt igjen av andre, men det ser ikke ut til å skje. For øyeblikket er det bare Nadal som har funnet ut av Federer. Og Nadal viste også tegn til slitasje etter Wimbledon i sommer.
Det er Wimbledon-start i morgen, NRK sender og jeg gleder meg stort. Men jeg klarer ikke å bli helt ferdig med Rafael Nadal sin seier i French Open.
Spanjolen har vunnet de to siste årene, og har i samme slengen satt rekord i antall grus-seire på rad. Mange snakker allerede om Borg sin rekord med seks titler på den franske grusen. Jeg synes det er litt tidlig å snakke så langt fram for Nadal. Samtidig er han bare 20 år, og kan tangere Borg sin rekord allerede som 24-åring.
Ingen av dagens spillere har våpnene som skal til mot Nadal. Selv verdensener Federer blir avslørt på grusen, og ser nedbrutt ut så snart han entrer banen sammen med spanjolen. Men jeg skulle likt å sette Nadal i en tidsmaskin og latt ham spille mot disse tre spillerne i deres beste grus-form:
Yevgeny Kafelnikov. Vant en tittel i French Open. I motsetning til Federer spilte Kafelnikov med en nydelig tohånds-backhand. Kafelnikov på sitt beste hadde perfekt timing på grunnslagene sine. Han tok ballen i oppsprettet, og slo den dypt tilbake med lite skru. Med andre ord: Nadal sin keivhendte forehand, med tonnevis av overskru mot backhanden til en høyrehendt motstander, ville blitt nøytralisert. Kafelnikov på sitt beste var suveren til å returnere serve og var en av verdens to-tre beste volleyspillere.
Andre Agassi spiller temmelig likt Kafelnikov fra grunnlinjen, bare bedre. Agassi ble aldri plaget av tung overskru, for han hadde så god timing at ballen aldri rakk å sprette ubehagelig høyt før Agassi slo den. Som Kafelnikov har Agassi en flat, stabil backhand som Nadal neppe kunne hamret løs på. Agassi slår sine ned langs linjen uten problemer, og da havner den rett i Nadals svakere backhand-side.
Kafelnikov og Agassi sine backhander tror jeg ville fungert mot Nadal fordi de tar spanjolen ut av hans yndlingsspill, som er å lade kanonen for å slå sine overskrudde slag. Nadal har ganske omstendelig tilbakeføring på spesielt forehanden, og mot Agassi og Kafelnikov sine flate returer tror jeg Nadal hadde blitt småstresset.
Gustavo Kuerten vant tre titler i French Open (1997, 2000 og 2001), og er den spilleren jeg aller mest skulle likt å se mot Nadal. Kuerten er en grusspesialist, akkurat som Nadal. Høye baller til Kuertens backhand? Ja, kjør på. Kuerten har den beste grus-backhanden jeg har sett, han kunne slå den fra alle posisjoner uten å se anstrengt ut, i motsetning til Roger Federer. Han ville elsket å bli matet på backhanden av Nadal. I resten av spillet er de to like sterke. Nadal spiller best i forsvar av de to, Kuerten hadde en mye bedre serve.
Kuerten ca 2000 mot Nadal 2006 hadde blitt en fantastisk kamp.
Jeg skriver overskriften med store bokstaver, sånn at jeg skal være helt sikker på at Gustavo Kuerten forstår den. (Forutsatt at han er i nærheten av en norsk oversetter, da.)
Kuerten har vært en sykemelding på to bein i tre-fire år nå. Denne uka trakk han seg fra French Open, turneringen han kommer til å bli assosiert med for resten av livet. Kuerten vant den turneringen i 1997, 2000 og -01, mye takket være en å så elegant backhand. Hvil deg nå, Guga.
Om en drøy måned sitter jeg på tribunen når French Open spilles. Har faktisk klart å trenge gjennom det franske billettbyråkratiet, og fått billetter til to spilledager: Torsdag 1/6 på bane nummer én (”Okseringen”, som kalles det pga den runde formen og intimiteten til spillerne) og søndag 4/6 på Suzanne Lenglen-banen (den nest største banen, mer koselig enn centercourten).
Gleder jeg meg?
Gjett tre ganger.
I 2001 fikk vi sett Jennifer Capriati i aksjon. Hun vant det året. Det gjorde også…
…Gustavo Kuerten, som vi selvsagt også fikk sett i kamp.
Gustavo Kuerten og Joachim Johansson spiller igjen denne uka. Guga i Buenos Aires og Johansson i San Jose. Logisk, siden Kuerten er best på grus og Johansson må ha et raskt underlag for å få glede av serven sin.
Johansson har mest karriere igjen. Har jeg savnet han i fraværet? Ikke akkurat. Kuerten kommer til å gi seg hvis han ikke blir bedre i løpet av året. Han er 30 år, og det er fem år siden han vant French Open for tredje gang.
Andre Agassi sin fantastiske karriere etter fylte 30 er unntaket i tennis. Alle de store spillerne hadde sine beste år i første halvdel av 20-årene, og jeg tviler på om Kuerten sin skrantende kropp har mer å hente. Håper jeg tar feil.
Gustavo Kuerten har vært en pasient med racket de siste årene. Sesongene har handlet om comebacks, vonde muskler og skader. Han har visst tenkt å spille neste år også.
Da er det kanskje en idé å sørge for at kroppen er i best mulig stand til den tid. Tennisspillere er verdensmestre i å klage på lang sesong og alle dens plager. I stedet for å bli friskest mulig, spilte Kuerten nylig en turnering på stranda i Copacabana, sammen med Robby Ginepri, Nicolas Kiefer og Mariano Puerta.
I sine velmaktsdager kunne Kuerten fått Agassi, Sampras og Kafelnikov til å tøyse på stranda med ham. Nå har han en dopingtatt argentiner, verdens offisielt kjedeligste spiller (Kiefer) og Ginepri, som ingen utenfor USA bryr seg om. Det gjør nok underverker for Kuerten sin vonde hofte.
Som Frank Zappa sa: We’re only in it for the money.
Her er Kuerten i aksjon. Fortsatt ATP-tourens stiligste sveis.
Kan du ikke bare slutte, Gustavo? Du nærmer deg 30, har tre titler fra grusen i Paris, premiepenger nok til å vare resten av livet. Du er godt likt av alle og en fantastisk ambassadør for Brasil.
Så hvorfor holder du på med disse greiene? Hvorfor reiser du til Stuttgart og taper mot folk som Hugo Armando? En amerikaner på grus ville vært barnemat for deg for fire år siden, men ikke nå lenger.
Kuerten har slengt armer og bein i alle retninger på tennisbanen i mange år. Sjarmerende uryddig teknikk, kraftfullt, men slett ikke bra for ledd og muskler. Hvil dine lange lemmer, Gustavo. Så kan vi heller mimre tilbake til alle dine grasiøse backhander og berømte kamper. Mine favoritter: -kampene mot Kafelnikov i French Open 2000 og 2001 -finalen mot Norman i FO 2000
Andre Agassi er borte for denne gang, etter tap i fem sett for Jarkko Nieminen. Med hofteskade tapte amerikaneren de to siste settene 6-1, 6-0. Han gikk tårevåt av banen, og jeg tviler på om det var på grunn av skaden.
Gustavo Kuerten (bildet, fra 2001) tapte sin førsterundekamp mot David Ferrer, en spiller han ville gitt skikkelig juling i sine glansdager.
Kuerten blir 30 neste år (i likhet med en langt mindre talentfull tennisspiller i Stavanger), og han kommer aldri til å vinne sin favoritturnering igjen. Sånn er det bare. Kuerten har vunnet to kamper i hele år.
Akkurat da Rafael Nadal så helt uovervinnelig ut, ble han skadet. Ikke store greier, men man skal jo kalle en skade for en skade (hi-hi).
Akkurat i det Ferrero så ut til å være på vei tilbake, får han juling av Chela (i Hamburg). Hrbaty blir slått av Gasquet samme sted.
Jeg prøver bare å si at det er så mange som kan vinne på grus at det er skremmende. Sju seire på rad på grus er trolig den hardeste prøven i tennis (French Open). I farten kommer jeg på 10-20 spillere som kan klare det, og nivået er utrolig høyt:
Største favoritter: Rafael Nadal, Guillermo Coria. Like bak: Roger Federer, Gaston Gaudio, Marat Safin (yes!), Juan Carlos Ferrero. Dark horses: Tim Henman, Richard Gasquet, enhver spanjol, David Nalbandian, Andy Roddick (yes!), Nikolai Davydenko, Juan Ignacio Chela, Andre Agassi. Og mange som jeg sikkert har glemt.
Den eneste som neppe har noen sjanse, er Gustavo Kuerten (bildet). Den triple French Open-vinneren er et trist syn for tida, halvskadet på tampen av karrieren. Å tape et sett 6-0 mot fjollete Tommy Robredo må svi for Kuerten.
Dagen etter at jeg spådde Juan Carlos Ferrero som en ferdig toppspiller, er jeg fristet til å gjøre det samme for Gustavo Kuerten. Brasilianeren klarte å vinne to lusne games mot Alberto Martin nylig.
Alberto Martin, en av Spanias aller gråeste arbeidsmenn, som i en normal verden ville fått grisebank av den triple French Open-mesteren Kuerten. Men Kuerten har hatt så mange operasjoner at jeg helt har kommet ut av tellingen, og jeg tror ikke han kan reddes.
Andre Agassi var 29 da han gjorde sin fantastiske comeback-sesong i 1999. Kuerten blir 29 i år, men forskjellen var at Agassi ikke hadde noen skader da. Kuerten er et vandrende operasjonssår.
For den som vil huske Ferrero og Kuerten som noe annet enn has-beens, anbefaler jeg semifinalen fra French Open i 2000. Ferrero var 20, Kuerten 23, og grustennisen fra den kampen er noe av det beste som er vist (drit i Bjørn Borg, for en gangs skyld). Kuerten vant i fem sett.