Dårlige “mates”

Jeg burde kanskje lenke til de talløse oppsummeringene av US Open, men dere klarer å finne dem selv.

I morges ble jeg i stedet sitte å knegge over en herlig historie fra den australske tennisleiren. Australsk tennis er som kjent nede i sin verste nedtur noen gang. Rafter er borte, Philippoussis er borte og dessuten blakk, doubleduoen Woodbridge/Woodford har gitt seg og Lleyton Hewitt er gammal og på nedtur.

Lleyton Hewitt server i French Open 200. Han er ikke like god i 2009, men bedre enn Bernard Tomic (16).

Det framtidige håpet heter Bernard Tomic (16). Han har kommet på kant med Hewitt, etter en episode fra Wimbledon i sommer. Hewitt foreslo at de skulle trene sammen under turneringen, men det ble avslått av Tomics agent, visstnok med ordene “Lleyton’s not good enough”.

Lleyton er vanligvis ikke så sint som i glansdagene, men replikken fikk den tidligere verdenseneren til å tenne i bånn. Hewitt er ranket 26 i verden, han har vunnet Wimbledon og US Open, var verdens beste spiller i 2001 og 2002 og har 27 singletitler.

Tomic er ranket 308 i verden og har vunnet én kamp på ATP-nivå. Da er det ganske friskt å hevde at Hewitt er for dårlig som treningspartner. Nå prøver Tomic-leiren å begrense skadene i media, uten å lykkes spesielt godt.

Senere på dagen traff Hewitts folk tidligere verdensener Juan Carlos Ferrero:

Then we told Juan Carlos what had happened and his coach said that if a leading player in Spain asked a junior to practice and the junior said ‘no’, that he would never get to hit with a senior player again, they would make sure he had all his funding and support from the national federation cut and that he would be, in the coach’s words, ’strung up from a tree by his balls´.

Ouch. Jeg har ikke hørt at Tomic har blitt festet i et tre på den måten, men han og Hewitt har ikke snakket sammen siden Wimbledon-turneringen. Australia har én aktiv Grand Slam-vinner (Hewitt) og ett stort framtidshåp (Tomic). Jeg regner med at alle australske tenniskrefter gjør det de kan for å få dem til å snakke sammen.

Av kjærlighet til spillet

Lleyton Hewitt, French Open 2000.

Tida flyr. Er det virkelig ti år siden jeg så Juan Carlos Ferrero og Lleyton Hewitt for første gang?

Den gang var de i slutten av tenårene, og klare for å erobre verden. Det gjorde de også, for en kort periode: Hewitt vant US Open i 2001 og Wimbledon 2002, mens Ferrero vant French Open i 2003. Hewitt var rask, med gode returer, få feilslag og presiese passeringsslag. Jeg tror det var i Queen´s-turneringen 1999 at jeg så Hewitt første gang, da han spilte mot Sampras og tapte knepent i semifinalen.

Ferrero så jeg første gang høsten 1999. Jeg mener det var en grusturnering på Mallorca, på en tyrefekter-arena omgjort til tennisbaner for anledningen. Ferrero spilte mot Alex Corretja i finalen, og det var lett å se at Ferrero var en kommende grusstorhet. Ferrero hadde en kjempegod forehand, med mindre overskru enn de fleste av sine landsmenn. Lett til beins var han også.

Nå har Ferrero og Hewitt sine beste år bak seg. Likevel fortsetter begge to på ATP-touren. De trenger ikke pengene, jeg tipper de er leie av reisinga (særlig Hewitt som har familie) og det må gnage på stoltheten at de stadig taper mot spillere som er yngre og bedre. Sponsorkontraktene deres er neppe like gullkantede som de var for noen år siden.

At de likevel fortsetter, kan jeg ikke tro skyldes annet enn en djup kjærlighet til tennisen. Det å slå ballen fram og tilbake, prøve å finne en strategi som funker og kjenne adrenalinet.

Tirsdag møttes de igjen, i første runde i Montreal Masters (eller Rogers Cup som er det offisielle navnet). Ferrero vant denne gangen, 6-1, 6-4. Ferrero spilte to kvalifiseringskamper for å bli med i turneringen.

Her er Ferrero etter kampen. Han høres ikke ut som en mann på terskelen til å legge opp:

I’m playing very good tennis right now, and I’m feeling very good in the court with a lot of motivation right now. I think after I won Casablanca, I gave up my stress that I had. I wanted to win a tournament again, and after I started to enjoy more playing very well in the court. I’m 100 per cent so I don’t have the injuries that I had the past couple of years, so it helps a lot to feel comfortable in the court.

Rykter om Federer og Cahill

Darren Cahill har trukket seg som Davis Cup-kaptein for Australia, og dermed er spekulasjonene i gang: Blir han den neste treneren for Roger Federer?

Ryktene er særdeles tynne så langt, etter det jeg har sett. Cahill trekker seg fra jobben sin. Kanskje skal han være sammen med familien, begynne som kommentator, starte eget tennisakademi, ta seg en lang ferie eller gjøre noe helt annet, men likevel tolker altså mange det slik at han kommer til å bli Federers neste trener. Eh, javel.

Federer trenger en trener, og han hadde stor suksess med både Peter Lundgren og Tony Roche. Cahill (43 år fra Australia, to singletitler i karrieren) har trent både Lleyton Hewitt og Andre Agassi, så han har erfaringen.

Men Hewitt og Agassi er helt andre spillere enn Federer. De er arbeidshester som fikk maksimalt ut av talentene sine (Agassi mer talentfull enn Hewitt, men på det tidspunktet Cahill kom inn, handlet Agassis spillestil mest om å kverne motstanderne i stykker). Federer har et annet temperament og en annen måte å vinne kamper på. Og jeg vet ikke hvor mye Federer har å gå på rent fysisk. Han pleier å holde godt fysisk selv i lange kamper. Dersom Cahill skal overta, må han ha en klar plan for hvordan Federer skal bli bedre.

Dypt å falle

Bare noen minutter med tv-tennis i dag. Da jeg slo på SportN var Tomas Berdych nesten ferdig med sin overkjøring av Juan Carlos Ferrero. Tidligere i turneringen tapte Lleyton Hewitt i strake sett mot grusspesialist Jose Acasuso. Marat Safin har vunnet én kamp i år. De to siste tapene kom mot Bobby Reynolds og Jurgen Melzer. Dette er spilleren som latterliggjorde Pete Sampras i finalen av US Open i 2000, og var en kamp unna å være verdensener ved årsslutt det året.

Safin, Hewitt og Ferrero hadde sine beste dager i årene like før Federer slo gjennom, 2000-2003. Nå er de halvgamle, og kommer neppe til å kjempe om Grand Slam-trofeer igjen.

Hewitt og Ferrero bygger spillet på sikkerhet, fart og mental styrke. Ingen av dem har selvtilliten de hadde for 6-7 år siden, og jeg tror nok at den kraftkrevende stilen krever sitt. Det må være vanskelig å gå til hver kamp og vite at det kommer til å bli en brytekamp. Jim Courier og Michael Chang jobbet seg til toppen og fikk også tunge avslutninger på karrierene. De ble aldri elendige, men de gikk gradvis fra å være Grand Slam-utfordrere til å bli topp 50-fyllstoff.

To halvgamle veteraner

Er Lleyton Hewitt tidenes kjedeligste verdensener på herresiden? Jeg kan ikke komme på noen som er i nærheten av australierens gråhet. Hewitt var faktisk verdensener ved årsslutt i 2001 og 2002. Han henger fortsatt med i Australian Open, etter seier over Baghdatis.

Kampens beste poeng kom på 1-5 i fjerde sett, hvor Baghdatis var to poeng unna tap (0-30 i gamet). Han måtte løpe som en gal til backhanden sin, og slo den faktisk med en hånd ned langs linjen. Ikke verst for en som vanligvis bruker to. Hadde han bommet, ville han fått tre matchballer mot seg.

I stedet tok Baghdatis fire game på rad, og tok settet i tiebrak. Hewitt klarte å ta seg sammen, og tok det femte settet på sin femte matchball, 6-3. Neste kamp (åttendelsfinale) er mot Djokovic, og jeg tror Hewitt kommer til å få stygg juling.

Juan Carlos Ferrero nådde også verdenstoppen i de kaotiske årene etter Sampras og før Federer. Han møter David Ferrer i sin åttendelsfinale. Ferrer gjør mye av det samme som Ferrero (springer fort og lenge, og gjør få feil), men han gjør det bedre enn Ferrero. Ferrer i strake sett. Blir en festlig tungegymnastikkøvelse for kommentatorene: “Ferrer setter sin førsteserve til Ferreros forehand, Ferrero finter ut Ferrer med en frekk forehand”.

Djokovic kan vinne hele greia

Dersom noen andre enn Roger Federer skal vinne Australian Open, tror jeg det blir Novak Djokovic. Han spilte finalen i US Open for fem måneder siden, og vet hva som trengs. Han har vunnet sine tre kamper lekende lett, og møter en sliten Hewitt i neste kamp. Djokovic kan møte Federer i semifinalen. Den kampen kan han vinne. Han var urutinert da han tapte mot Federer i finalen av US Open. Nå vet han hva som trengs, og det ser ut som han har fått piffen tilbake etter den flaue avslutningen av 2007.

Federer møter Berdych i neste runde. Det bør være en overkommelig oppgave for Federer, som elsker å kontre mot hardtspillende folk som Berdych. Blake er i samme gate, og kan bli Federers motstander i kvartfinalen. En semifinale mellom Federer og Djokovic kan bli en moralsk finale.

Federer, sjølsagt

Roger Federer er nå bare én sluttspill-tittel unna rekorden på fem, som Lendl og Sampras deler. Det kommer han til å klare. Seieren mot David Ferrer i dagens finale var meget enkel, 6-2, 6-3, 6-2. Oppsummeringen på de offisielle sidene er god. BBC har også en bra oppsummering. Liker tennis-seksjonen deres bedre og bedre.

Jeg ble nysgjerrig på om David Ferrers score i denne kampen var den dårligste av en ATP-finalespiller i historien. Han fikk sju games totalt. Federer har delt ut flere sju games-tittelkamper tidligere: Mot Blake i fjor (6-0, 6-3, 6-4) og mot Agassi i 2003 (6-3, 6-0, 6-4). Lleyton Hewitt fikk bare fem games mot Federer i 2004 (6-3, 6-2), men det var en finale best av tre sett.

Sampras ga sju games til Kafelnikov i 1997 (6-3, 6-2, 6-2), og Michael Stich ga bort sju games til Michael Chang i Grand Slam Cup 1992 (6-2, 6-3, 6-2). Lendl ga bort sju games til Wilander i Masters 1987 (6-2, 6-2, 6-3).

Rekorden kommer fra 1975: Ilie Nastase slo Björn Borg 6-2, 6-2, 6-1. Og hvor ble ATP-sluttspillet holdt det året? Stockholm.

Auda. Les tidligere finaleresultater her.

For statistikkfansen

Her er en oversikt over herrespillerne med flest singletitler i karrieren, sortert etter spillernes karrierer. Alder mot høyre, antall titler oppover.

De fleste spillerne gjør et byks rundt 20-årsalderen. Sampras og Federer var saktere i starten, for ikke å snakke om Nastase. Til tross for Agassi sitt rykte som en ustabil spiller, har han den jevneste kurven av alle. Legg også merke til at Borg (den lilla kurven lengst til venstre) hadde vunnet mer enn Connors hadde da han var på samme alder. Hadde svensken spilt lenger, ville han garantert ha passert i alle fall McEnroe.

ATP-titler (pdf)

Karlovic var ikke noe blaff

Ivo Karlovic var helt ukjent da han servet Lleyton Hewitt ut av Wimbledon i 2003. Hewitt var tittelforsvarer det året.  Kroaten er beviset på at en enorm serve fortsatt tar deg langt i tennis.

Så langt i år har han slått 1234 ess. Det er mindre enn Goran Ivanisevic sin rekord fra 1996, men snittet er høyere: 20 ess per kamp, mot 15 for Ivanisevic. Begge er kroater, og det er også den lange staken Mario Ancic. Hva er det de dytter i barna sine i Kroatia?

Karlovic spiller akkurat nå i Basel, hvor han slo ut James Blake i andre runde. Karlovic har to titler i årets sesong, og ingen liker å spille mot ham, særlig på raske dekker.

David Nalbandian var også et ukjent navn da han spilte seg til Wimbledon-finalen i 2002. I likhet med Karlovic har han vist at han var mer enn et engangsfenomen. Han vant Masters-turneringen forrige uke i Madrid, men tapte i første runde mot Stanislas Wawrinka. Nalbandian er sjelden god i mer enn en uke om gangen.

Nedtur for Hewitt

Lleyton Hewitt er en av de beste grasspillerne i verden som ikke har Roger som fornavn. Han har vunnet fire ganger i Stella Artois-turneringen, og vant Wimbledon i 2002. Etter en opptur i grussesongen hadde jeg ventet at Hewitt ville fortsette klatringen på gras. Tapet for Jo-Wilfried Tsonga er en skikkelig tur i grøfta.

Tsonga er ranket 121 i verden, og kvalifiserte seg inn i Artois-turneringen. Men han har vunnet fire Challenger-turneringer i 2007 (nivået under ATP-turneringer), og det forteller om en mann i framgang. Blant annet vant han nylig en turnering på gras i Surbiton, hvor han slo gode servere som Guccione og Karlovic på vei til tittelen.

Han tok også et sett fra Roddick i årets Australian Open, og tapte det andre i tiebreak. Neppe en framtidig Wimbledon-vinner (han er allerede 22 år gammel), men en vrien spiller for de fleste. Settsifrene mot Hewitt er typiske for gras: 7-6, 7-6.

Spanske favoritter

Morgendagens store kamp er uten tvil Rafael Nadal mot Lleyton Hewitt. Nadal slo Hewitt i tre tøffe sett i Hamburg for to uker siden. Han bør være uthvilt nå, og har i motsetning til Hewitt ennå ikke tapt noen sett. Den offisielle nettsiden har en omfattende, men litt tåpelig analyse i forkant. Nadal er god på grus, men å si at “Few would now disagree that Nadal is the greatest clay court player of all time”, er latterlig. Bjørn Borg har seks titler fra French Open. Nadal har så langt to, som er mindre enn både Lendl, Wilander og Kuerten (tre titler). Nadal kan utmerket godt bli tidenes grusspiller, men han er det ikke ennå.

Hewitt spilte fem mot Gaudio og i forrige kamp fire mot Nieminen. Han er ikke så kvikk som før, og jeg tror Nadal kommer til å vinne i tre eller fire sett. Men Hewitt kommer garantert ikke til å legge seg.

Nadals kvartfinalemotstander blir trolig Carlos Moya. Det er naturstridig at 35 år gamle Jonas Björkman er i fjerde runde av French Open. Svensken er best på raske dekker, og var i semifinalen av Wimbledon i fjor. Moya har ikke de sterkeste nervene i verden. Blir presset for stort, i en kamp alle sier at han kommer til å vinne enkelt? Jeg tror ikke det, tre sett for Moya, er min spådom.

Den andre kvartfinalen av nederste del av trekningen går mellom vinneren av kampene Djokovic-Verdasco og Andreev-Baghdatis. Djokovic bør være bankers, til tross for fire og fem sett i de to siste kampene. Verdasco er med i double også. Han må vel bli trøt av et sånt dobbeltløp? Sterkt å slå Ferrer i forrige runde. Andreev og Baghdatis er jevne, jeg tror Andreev forehander Baghdatis av banen og møter Djokovic i kvartfinalen.

Tilbake på sporet

Etter fiaskoen i Roma har Roger Federer etablert seg som en trussel på grus igjen. I de tre siste kampene i Hamburg har han slått tre spanjoler: Ferrero, Ferrer og Moya. Hvis han slår Nadal i finalen, blir det fire spanjoler i samme turnering, og jeg vet ikke om noen har klart det før.

Men slå Nadal, det tror jeg ikke han klarer nå heller. Jeg lurer på hvordan Federer ser på den kommende kampen. Federer liker seg på det langsomme dekket i Hamburg. Nadal måtte slite mot Hewitt i sin semifinale, og må begynne å merke kjøret fra grussesongen, hvor han har spilt alt, og vunnet alt.

Hvis Federer har noen nye triks, vet jeg ikke om han kommer til å prøve dem her. Kanskje prøver han på mye forskjellig, for å se hva som virker. Han har garantert fått med seg Davydenko sin gode kamp mot Nadal i Roma, og oppskriften hans: Dra Nadal langt ut på backhandsiden med en skarp vinkel, og avslutt med en volley.

Uansett, det er fascinerende med to så jevne spillere, som er de to mest stabile på alle dekker. Det vil si, Federer er bedre på grus enn Nadal er på hardcourt. Dersom Nadal og Federer hadde møttes i annet enn grusfinaler, tror jeg sveitseren hadde hatt en bedre innbyrdes statistikk.

Lleyton rører på seg igjen

Lleyton Hewitt er klar for semifinalen i Hamburg, etter å ha slått Nicolas Almagro i kvarten. I runden før slo han Davydenko, og det er to solide navn på grusen. Det er godt å ha Hewitt tilbake igjen, og jeg er spent på hva han kan klare mot Nadal i semifinalen. Hewitt har spilt godt mot Nadal før, og yppet seg litt da de møttes i French Open i fjor.

Federer slo Ferrer, og Nadal slo Gonzalez i deres kamper. Moya overrasket litt ved å slå Djokovic, og møter Federer i den andre semifinalen. Men jeg blir overrasket om han slår Federer, som alltid går langt i Hamburg.

(Hewitts seier, og Jankovic sin seier over Dementieva i Roma, sikret meg en ytterst liten oddsgevinst, for første gang siden Jimmy Carters presidentdager.)

Comeback kid Canas knuste Federer

Guillermo Canas slo Roger Federer 7-5, 6-2 i andre runde av Indian Wells-turneringen, og stoppet dermed sveitserens seiersrekke på 41 kamper, som strakte seg tilbake til august i fjor, da han tapte for Andy Murray.

Canas er en av mange argentinere som har blitt tatt for doping de siste årene. Han har spilt imponerende det siste halvåret, og sånn sett er det ikke noen bombe at det var nettopp han som slo Federer. Canas har, i likhet med sin landsmann David Nalbandian, ingen svakheter. Han er en type spiller som kan slå den spilleren som ikke er på hogget. Til og med Roger Federer. Canas har spilt mye det siste halvåret, og gradvis i større turneringer.

Hvis Federer hadde vunnet Indian Wells, hadde han fått tidenes lengste seiersrekke. Jeg tror han må innstille seg på at den rekorden blir umulig å slå. Jeg tror ikke han kommer til å klare en like lang seiersrekke igjen.

Hva nå? Canas har vist at han er å regne med igjen. Federer har vist at han er menneskelig, men bortsett fra det tror jeg ikke tapet betyr mye. I Australia spilte han sin kanskje beste tennis noensinne, og han kommer til å bli enda sultnere etter dette tapet.

(PS: Canas er en av få spillere jeg har sett i to kamper live. Begge ganger i French Open 2001. Den første mot Tim Henman. Det var en kamp på Suzanne Lenglen-banen, den nest største på Roland Garros. Det var dagens første kamp, og tribunene var nesten tomme. Men for en kamp! De fulgte hverandre gjennom hele kampen, før Canas brøt Henman i siste sett og dermed vant. Sjekk denne lenken.

I runden etter spilte Canas på samme bane, og møtte da Lleyton Hewitt. Ny kamp, nye fem sett. Denne gang var det Hewitt som vant. Vi fikk ikke sett hele kampen, for den ble avbrutt på grunn av mørke, til publikums nådeløse buing. Noen synes det er gørr å se på Hewitt og en tilsvarende defensiv spiller (Canas) dunke grunnslag i timevis, men akkurat denne kampen var krem. Det var som å se på en uendelig boksekamp mellom to jevnbyrdige motstandere, eller en fjelletappe i Tour de France med to smerte-immune fyrer i en steinhard duell. Fantastisk. Hewitt tapte de to første settene, men vant de tre neste. Dette var rett før han vant US Open, og var i sin sprekeste og mest intense periode.)

Alle utenom Roger

Det er David Cup og Fed Cup denne helga. Med andre ord: Spill for nasjon og ære.

Roger Federer har hatt en lang pause etter Australian Open. Likevel er ikke han med når Sveits møter Spania på hjemmebane. Det er for dårlig. Federer hadde sannsynligvis fått sjansen til å møte Nadal igjen, og han trenger så mange seire mot spanjolen som mulig før grussesongen begynner i april. Og hvorfor ikke gi litt tilbake til landet som har fått ham fram?

Andy Roddick er en hederskar i så måte. Han er på plass for det amerikanske laget, og vant sin første kamp i oppgjøret mot Tsjekkia. Og Marat Safin stiller opp for Moder Russland når det er påkrevd. Federer er så dominerende nå at han kunne vunnet Davis Cup egenhendig for Sveits, men det ville utvilsomt gått ut over resten av sesongen hans. Og Davis Cup har så lav status for tiden, at jeg forstår Federers valg på en måte.

Ellers ser jeg at Vliegen har tatt en sterk seier over Hewitt (en annen DC-gjenganger), i fem sett på hjemmebane i Liege. Husker at jeg så Vliegen i Roma for snart fire år siden. Han spilte mot Philipoussis tror jeg det var, og så ut som han kom rett fra ungdomsskolen.

Sverige og Frankrike har allerede tatt en 2-0-ledelse i sine oppgjør, og skal gjøre alt galt for ikke å klare oppgaven.

Men Norge, hvor er vi i alt dette? Jo, vi skal spille mot tennisstormakten Ungarn i begynnelsen av april. Det skjer i Norge, med andre ord Oslo. Vi er i Europa/Afrika-gruppe II. Her er detaljer om tidligere oppgjør mellom oss og ungarerne.

Den offisielle siden for Davic Cup er som alltid glitrende.

Ny nesten-sensasjon av Russell

I 2001 var jeg på French Open, og så en kamp på Suzanne Lenglen-banen, jeg husker ikke hvilken. Mens spillerne hviler mellom gamene, vises stillingen på de andre banene på resultattavlen.

Det gikk et sus og flerfoldige “oh la la” gjennom forsamlingen da vi så at tittelforsvarer og publikumsfavoritt Gustavo Kuerten var i trøbbel. Motstander var Michael Russell. Etter at kampen på vår bane var slutt, viste de stillingen i Kuerten-kampen. Vi så stillingen gå over i matchball til Russell. Som Kuerten reddet, og snudde kampen.

Seks år senere: Russell gjør det vanskelig for Lleyton Hewitt, men taper i fem sett. Det forteller mest om Hewitt, som virkelig er en skygge av sitt unge, sultne jeg.

Nytt år, nye vaner

Problem: Det er for mange turneringer i året, og spillerne er slitne og skadde.

ATP sin løsning: Flere kamper!

Herlig. Det såkalte Round Robin-formatet har til nå bare vært brukt i ATP-sluttspillet. Det tilsvarer gruppespillet som alle kjenner fra fotballmesterskap. Bakgrunnen er at publikum skal være sikret å se mer enn én kamp med sin favorittspiller.

Jeg tror nok også at arrangørene er fornøyd med det nye opplegget. Tidligere har mange toppspillere fått store summer for å stille i en turnering, for så å tape ynkelig i første kamp, med en enorm sjekk i bagasjen. Kafelnikov var særlig beryktet for den strategien.

En annen morsom ting med Kafelnikov er at han nærmest egenhendig sørget for å innføre det utskjelte ATP-racet. Da Kafelnikov ble verdensener våren 1999, tapte han deretter sju kamper på rad. ATP mente det gikk på tvers av folks logiske sans at en fyr i så dårlig form kunne være verdens nummer én, og innførte fra 2000 ATP-racet, en fjollete ranking som baserer seg på resultatene fra 1.januar, ikke en rullerende 52-ukers kalender. Mer om Kafelnikov på Wikipedia.

Det var en lang digresjon, tilbake til turneringen i Adelaide og Round Robin: Det var turneringen hvor Lleyton Hewitt (bildet) slo gjennom i 1998. Han er med i år også. Det er åtte grupper med tre spillere, og vinneren av hver gruppe går til kvartfinale. Hele trekningen kan du se på denne lenken.

Roddick sine imitasjoner

Det er tennisferie, og tid for avkobling. Ta en kikk på dette klippet av Andy Roddick, som imiterer McEnroe, Agassi og Hewitt. Spesielt Agassi-parodien er nydelig. Skal se om jeg finner noen av Jonas Björkman sine sketsjer også, han er enda morsommere.

Utfordrere etterlyses

Rafael Nadal og Roger Federer er verdens suverent beste spillere, helt greit. Men er det for mye forlangt å be om et par mulige utfordrere, i det minste på hardcourt? Dekket som gir alle spillestiler en rimelig sjanse til suksess.

Oppladningen til årets siste store turnering antyder at vi kan få den tredje strake Federer-Nadal-finalen i Grand Slam-sammenheng i år. Jeg overlater til statistikerne der ute å finne ut som noe lignende har skjedd før.

James Blake har sett lovende ut flere ganger i år. Han vant turneringen i Indianapolis nettopp, men har etter det blitt tidlig slått ut av Marat Safin og nå sist av Richard Gasquet. Etter den siste kampen snakket alle om Gasquets backhand som den avgjørende faktoren. Uten å ha sett akkurat den kampen, mener jeg Blake har et annet trykk i spillet sitt, og skal slå spillere som Gasquet. Særlig med hjemmepublikum i ryggen.

Andy Roddick er i fritt fall.

Tommy Haas vant nettopp en turnering. I finalen slo han Dimitri Tursunov, men tapte for samme mann i denne ukens turnering.

Lleyton Hewitt er raskt i ferd med å bli en irrelevant spiller. Han mangler gløden og han mangler toppfarten fra glansdagene. Utendørs hardcourt pleide å være hans beste underlag. Etter Wimbledon har han tapt for Paul Goldstein og Arnaud Clement, folk han hadde slått lett for 4-5 år siden.

Lyspunktene er Andy Murray, som sniker seg oppover rankingen til tross for ingen spesielle våpen. Tomas Berdych (bildet) er fortsatt en farlig og respektløs spiller. Men jeg blir overrasket om finalistene i US Open ikke heter Nadal og Federer om en måneds tid. Det hadde tross alt blitt et perfekt punktum for årets Grand Slam-sesong.

Alt er tilgitt, Lleyton!

Tennis LIVE:
Lleyton Hewitt – Dominik Hrbaty 7-6, 6-2, 6-2
3.runde, French Open
Court 1, Roland Garros

Det er få spillere jeg har mislikt sterkere enn Lleyton Hewitt. Det kjedelige defensive spillet. Arrogansen på banen. Primadonnanykkene utenfor.

Mot Hrbaty var det få spor av den gamle, eller rettere sagt unge, Hewitt. Borte var “in your face”-holdningene han hadde før. I stedet nøyde han seg med å ta hånd om Hrbaty på en klinisk måte. Hrbaty var i semifinalen i denne turneringen i 1999. Det til tross for at han ikke er noen typisk grusspiller. Hrbaty er en type spiller som Hewitt elsker å møte: Han slår flatt, forutsigbart og gjør mye feil.

Det er gøy å følge med på servemåleren under kampene. Hewitt servet like hardt som Hrbaty, men bruker halvparten så mye energi. Hrbaty kaster ballen tre meter opp, Hewitt har en mer økonomisk bevegelse.

På tribunen satt Hewitts nydelige kone, Bec Cartwright, og koste seg over ektemannens innsats. Hewitts nye liv har roet ham ned. Kanskje har det også temmet spillet hans noe, for karrieren har vært sakte nedadgående en stund nå. En fin kamp på Court 1 var det uansett.

Riktig dekke for Federer

Roger Federer har begynt sin sedvanlige oppladning til Wimbledon: I Halle-turneringen i Tyskland. Der tangerte han like godt Bjørn Borgs 41 strake seire på gras, i det han slo Tomas Berdych – den tsjekkiske slagmaskinen – i finalen.

Federers rekordrekker har blitt brutt i det siste: Han tapte sin første finale på flere år (i ATP-sluttspillet i fjor) og han tapte sin første Grand Slam-finale (mot Nadal) nå nettopp. Men på gras tror jeg rekordrekka fortsetter. Federer er minst like suveren på gras som Nadal er på grus. For øyeblikket er det ingen som klarer å ta tre sett mot Federer på graset.

Graset i Wimbledon er tregere enn for 10-12 år siden. Dessuten finnes det ingen stabilt gode servere som kan blåse Federer av banen – han har for gode returer til det. Samtidig som Federer vant i Tyskland, vant Lleyton Hewitt en grasturnering i Storbritannia. Det tar neppe nattesøvnen fra sveitseren.

FO i fare for Roddick og Hewitt

Både Andy Roddick og Lleyton Hewitt skadet seg denne uken, og er tvilsomme til neste ukes French Open. Ingen av dem har meritter å vise til fra Paris, og dersom de kjenner det minste til skadene, kommer de til å trekke seg. Begge har atskillig større sjanser i Wimbledon og hardcourt-sesongen som begynner like etter.

Føling på tennene

Tre dager til trekningen av French Open, fem dager til spillet begynner i Paris (én dag tidligere enn før). Alt som skjer denne uken er milde forberedelser til alvoret begynner. Spillere som er i aksjon nå, er stort sett folk som leter krampaktig etter den gode følelsen på grusen.

Blant dem er Lleyton Hewitt, som har hatt en tynn sesong så langt. Nikolay Davydenko var i semifinalen i Paris i fjor, og spiller også denne uken. De andre store navnene holder seg ganske i ro før maraton-turneringen i Paris.

Dermed er det bare å vente på fredagens trekning. Mye kan skje der, men en ting er sikkert: Nadal og Federer kommer til å stå på hver sin side av oppsettet, og kan ikke møtes før finalen. Det vil være en ørliten sensasjon dersom Federer ikke kommer så langt, og en kjempeskrell hvis Nadal ikke når finalen. Det er ganske enkelt ikke så mange grusspesialister igjen i verden.

(For spesielt interesserte: Guillermo Coria har trukket seg fra FO.)

Meningsløs Masters-turnering

Turneringen i Roma forrige uke fikk en finale som trolig blir stående som Årets kamp: Nadals seier over Federer i fem sett over fem timer. Forståelig nok trakk begge seg fra Masters-turneringen i Hamburg, som begynte neste dag. Masters-turneringer er de viktigste turneringene etter Grand Slam, og det finnes ni av dem i løpet av året.

Hamburg-turneringen er ingen favoritt blant spillerne. Lleyton Hewitt beskrev den ekstremt trege grusen som “å slå på meloner” i stedet for tennisballer – underlaget suger til seg all fart fra ballen. I det kalde nord-Tyskland regner det mye, og det gjør forholdene enda verre.

Dessuten kommer Hamburg-turneringen rett før French Open. Mange vegrer seg for å spille i Hamburg av den grunn. Listen over kvartfinalister i årets turnering mangler de store navnene. Mario Ancic (ingen gruskonge, akkurat), David Ferrer, Fernando Verdasco, Jose Acasuso, Max Mirnyi, Radek Stepanek, Nikolay Davydenko og Tommy Robredo er navn som appellerer mest til den harde kjernen.

Endelig, Tim!

Dette er ikke akkurat nyheter, men jeg var uten tennisforbindelse da det skjedde: Tim Henman slo Lleyton Hewitt! Hewitt hadde vunnet alle kampene mellom dem – i alt 8 på rad – før Henman vant, 7-6, 6-3.

Av rapportene ser det ikke ut som det var noen stor kamp. At Henman i en alder av 31 og et halvt slår Hewitt, må være en oppmuntring. Men jeg lurer på hva Hewitt tenker nå. Han har for lengst mistet intensiteten som tok ham til førsteplassen på rankingen. Han taper ikke lenger bare mot de store, men mot alle typer spillere.

Tim Henman har et spill som passer Hewitt perfekt: Han server ikke særlig bra, har moderat harde grunnslag som han slår flatt, og kommer til nettet ved alle anledninger. Hewitt er en smart fyr, selv om han ikke er klodens mest sympatiske. Sjekk dette sitatet etter kampen:

Q: In the second set, when it was getting a little tight perhaps, did you think, “Well, he must be nervous, because he’s never beaten me”?

LLEYTON HEWITT: Yeah, little bit. I think his last few matches, though he’s played a lot looser than he’s normally played in the past. Whether that’s getting older age or not. He’s not quite ‑ he’s playing more like, you know, in practice he’s always been a great player where he’s very flashy and, you know, doesn’t take it all seriously the whole time. Whereas I think he’s adopted that a little more in his matches. It may pay off a little bit more for him.

Med andre ord: Tim gir mer f på banen nå som han er gammal. Gode greier, Tim! (NB: Bildet er fra French Open 2001 – ikke Miami-turneringen!)