Motvillig inn i framtida

Det finnes mange timer tennisklipp på YouTube. Akkurat når dette skrives: 93200. Men de blir stadig færre, etter hvert som turnering etter turnering truer med søksmål mot YouTube dersom de ikke fjerner kopibeskyttet innhold.

Jeg er motstander av stjeling. Å legge ut tv-bilder uten lov, vil mange kalle å stjele fra dem som har betalt for det. I retten ville ganske sikkert argumentene holde vann, og derfor fjerner YouTube klippene. Like etter Australian Open ble de mange klippene derfra tatt bort.

Årsaken til at folk legger det ut, er enkel: Folk vil ha tennis på dataskjermene sine. Tv-dekningen av de store turneringene er svak, selv i store tennisnasjoner. Når entusiaster da legger ut høydepunkter på nettet, er det klart folk vil se.

Vil du se tennis på nettet på andre, og mer lovlige steder enn YouTube, må du ta til takke med noen små frimerker på turneringenes hjemmesider. Hvis du da er så heldig å ha riktig programvare og operativsystem som lar deg få se det. ATP gir folk muligheten til å se på Masters-turneringene dersom de betaler, men det forutsetter at du har Internet Explorer med noen programtillegg. Med andre ord: Tennisfilm på nettet er en innvikla ting.

Tennis har et stort markedsføringsproblem. Folk utenfor den innerste sirkelen forbinder det med høye hatter, sjusifrede årslønner, ei russisk jente de ikke husker navnet på, Björn Borg og John McEnroe.

Jeg har vært på det franske tennisforbundets museum i Paris. Der har de, blant mye annet, 4400 timer digitaliserte klipp, søkbart og fint. Tenk det! Wimbledon har et museum også, jeg tipper det er enda bedre enn det franske. Her er en idé: Hva med å legge arkivmaterialet på nettet? Det finnes noen som er sprø nok til å ville se høydepunktene fra Bruguera-Courier i 1993, ja til og med kanskje betale noen slanter i året for å ha tilgang til alle juvelene som finnes.

Sånn som det er i dag, tvinges folk til YouTube, mens opphavsfolkene sier som barna i sandkassen: “Det er mmmminnnn!”. Ja, det er de som har rett på det. Men slik gamle tennisklipp blir voktet i dag, minner det mest om en kjip millionær som har alle kunstverkene sine innelåst i kjelleren, i stedet for å vise dem til (et betalende) publikum. Som ikke vil annet enn å se på dem. Og som igjen blir enda mer interessert i å se på tv-sendingene fra dagens turneringer.

Tre dager igjen

Når man har vært uten tennis på skjermen i ni måneder, står NRKs Wimbledon-dekning for meg som en skikkelig oase i ørkenen. De begynner på mandag, og sender hele ettermiddagen. Hvis du vil komme i skikkelig stemning før kampene begynner, så følg med på søndag kveld: Da kommer en oppsummering av fjorårets turnering, 22.30 på NRK2.

NRK sine Wimbledon-sider ligger her: http://nrksport.no/tennis/ . Der har de blant annet et stort intervu med Björn Borg, på norsk og svensk. Godt å høre ham snakke på morsmålet. Det er et godt intervju, der Borg snakker lenge om blant annet talentutvikling. Så får han spørsmålet om hva som fascinerte ham ved sporten:

-Jeg elsket å slå på den tennisballen.

Borg blir også spurt om han angrer på at han ga seg så tidlig. Det sier han at han ikke gjør, men legger i en bisetning til at han kanskje kunne ha spilt i fem år til og vunnet flere Grand Slam-turneringer. Jeg tror Borg hadde vunnet mer enn Sampras sine 14 GS-titler dersom han hadde fortsatt. Borg var 25 år da han spilte sin siste Grand Slam-turnering i 1981, og tapte for McEnroe i finalen i US Open.

I 1982 vant 17 år gamle Mats Wilander i French Open. Hadde han vært en match for Borg? Jeg tipper Borg kunne vunnet French Open fram til midten av 80-tallet. Borgs siste kamp i Wimbledon var i 1981, da han tapte for McEnroe. Så vant gamle Connors igjen i 1982, en spiller Borg hadde null problemer med i Wimbledon. Svensken kunne samlet opp Grand Slam-titler til midten av 80-tallet dersom han hadde hatt motivasjonen til det.

Kjapp quiz

Roger Federer tapte finalen i French Open for andre år på rad denne helgen. Hvilken spiller tapte herrefinalene i 1990 og 1991? Og hvem tapte i både 1998 og 2001?

Rekordjakten fortsetter

Må Roger Federer vinne French Open for å kunne kalle seg tidenes beste tennisspiller?

Federer er kanskje tidenes mest talentfulle spiller. Han har allerede 10 Grand Slam-titler. Utenom French Open, har han ikke tapt i en Grand Slam-turnering siden januar 2005. Hvis den trenden fortsetter, kommer Federer til å vinne Wimbledon om en liten måned, og US Open i september. Dersom han vinner i Australia igjen i januar, vil han ha 13 Grand Slam-titler - bare én mindre enn Pete Sampras sin rekord.

Sampras sin rekord gjør at mange - inkludert meg selv - holder han for å være tidenes beste spiller. Han vant heller aldri i Paris. Han var faktisk aldri i nærheten av å vinne. Sampras nådde semifinalen i 1996, den eneste gangen han kom så langt. Federer på sin side har etter gjennombruddet i Wimbledon 2003 tapt for to trippelmestre: Gustavo Kuerten (2004, bildet) og Rafael Nadal (2005-07). Nadal framstår som den perfekte grusspiller, akkurat som Federer er perfekt på alle andre dekker. Slike profiler kommer sjelden samtidig, men herretennisen er velsignet med et sånt sammentreff. Ingen har ligget som nummer én og to så lenge sammenhengende som Federer og Nadal.

For Federer må det være frustrerende. Nadal kan fort tangere eller slå Borg sin rekord med seks titler i French Open, akkurat som Federer kan slå Sampras sine sju Wimbledon-titler om noen år. Nadal drømmer om Wimbledon, Federer drømmer om French Open. Slik det ser ut nå, må begge satse på at den andre blir skadet, dersom de selv skal ha sjanse til å vinne turneringen.

PS: En liten ting om Federer og Wimbledon: I 2001 hadde Pete Sampras sjansen til å vinne sin femte tittel der på rad. Han ble stoppet av Federer i åttendelsfinalen. Dette var Borg så fornøyd med at han ringte til Peter Lundgren, som var Federers trener på den tiden, og gratulerte med seieren. I år kan Federer selv vinne for femte gang på rad.

Gullkorn

Les Jon Wertheim på CNN/Sports Illustrated, folkens. Han har, som alltid i Grand Slam-ene, delt ut sine karakterer midtveis. Her er det han hadde å si om de amerikanske herrespillerne, som alle tapte i første runde:

American men: Even given the limbo bar standards set in recent history, this might me a new low.

Karakter: C.

Imponerende stabilitet

Her er noen tall: 1, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 9.

Det er seedingen til de jentene som spiller kvartfinaler i French Open. Har det noen gang skjedd noe lignende? Sju av åtte kvartfinalister er ranket i topp åtte. Den som ikke er med, er Mauresmo (5), som blir en mental knott hver gang hun spiller på hjemmebane. Det er mye snakk om at kvinnetennisen mangler profilene i forhold til før, men jevnheten er det ingenting i veien med. Russland har tre jenter i kvarten, og er med de beste nasjon.

En annen nasjon har to spillere i kvartfinalen. Hvis du på sparket vet hvilken, kan du kalle deg selv en liten tennisnerd.

Noen setninger om trekningen

Jeg får av turmessige grunner ikke gitt noen stor analyse av trekningen i år, men her er noen førsteinntrykk:

Menn:
Federer har en brukbar trekning. Møter Russell i første runde, og kan ellers treffe på Ferrero, Youzhny, Robredo og Safin før kvartfinalen, og ingen av disse har plaget Federer på årevis. Volandri (slo Federer i Roma) er en mulig motstander i kvartfinalen, men kommer neppe så langt. I semifinalen kan Federer møte Gonzalez, Nalbandian, Gasquet, Almagro eller Davydenko. Han er kanskje mest redd for Guillermo Canas (to seire mot Federer i år), men den stabile argentineren har ikke vært så sprek i det siste.

Nadal begynner mot Del Potro, som skal være et stort talent. Så følger noen rolige runder, før han kan møte en formstigende Hewitt, senere er Berdych, Moya og Blake potensielle motstandere, før Djokovic, Ferrer eller (og da skal jeg gå på hendene til jobb) Roddick i semifinalen.

Både Federer og Nadal begynner pent og forsiktig, og får anledning til å spille seg i form. Alt annet enn en finale mellom dem virker usannsynlig. Da kommer jeg til en Eurosport-skjerm nær deg!

Kvinner:
Henin og Serena Williams kan møtes allerede i kvartfinalen, og det er synd. En kamp hvor begge disse er i toppslag, er den moralske finalen i enhver turnering. I den kvartfinaledelen av trekningen er også Dinara Safina. Regn med at Nicola Vaidisova eller Jelena Jankovic tar en plass i semifinalen, for begge har fine trekninger. Kuznetsova har vært stabil i det siste, og bør ha gode sjanser på en kvartfinale mot Ivanovic. Mauresmo har også vært heldig med loddene, og det betyr selvsagt at hun kommer til å tryne så snart anledningen er der. Maria Sharapova er ingen nytelse (tennismessig!) å se på grus, og ikke bli overrasket om hun ryker ut mot Schnyder i åttendelsfinalen.

Mats Wilanders blogg

Svenske Mats Wilander har valgt en annen tennispensjonisttilværelse enn sine landsmenn Stefan Edberg (koseliv i London) og Bjørn Borg (anonymitet). Wilander er tennisekspert for Eurosport, sist i aksjon under French Open. Han har også sin egen nettside, hvor han legger ut sine meninger.

Jeg har nettopp sett et halvtimes intervju med Wilander, hvor han er innom en rekke emner. Mest om dametennis, hvor han mener det mangler mye på taktiske evner. Særlig Vaidisova sin semifinale mot Kuznetsova blir plukket fra hverandre.

Like interessant er Wilanders beretning om den korte perioden han var trener for Marat Safin. Finalen i US Open 2000 mot Sampras er trolig den beste kampen som noen har spilt, en finale som Safin vant i strake sett. Safin har i årene etter sammenlignet alle sine kamper med denne ene kampen, hvor han spilte utenomjordisk tennis. Bare semifinalen mot Federer og finalen mot Hewitt i Australian Open 2005 var Safin tilbake i humøret.

Men altså: Les Wilanders blogg og se videoklippene her.

Tennisozzy på French Open! Alt om turen!

I motsetning til resten av medie-Norge begrenset ikke tennisozzy.blogspot.com sin dekning av French Open seg til NTB og utvalgte bildeserier av kortskjørtede tennisjenter. Her er alt du bør vite om French Open 2006, brakt til deg fra vår korrespondent/redaktør i Paris, som jobbet seg gjennom et utall baguetter, opptil flere flasker mineralvann, køer, svartebørshaier og frekke inngangsvakter, alt med dette ene for øyet: Å gi deg French Open i widescreen.

(Alle fotos er tatt av meg med mitt Nikkormat FT2-kamera og ekte svart/hvitt-film. Ikke stjel dem. Vil du se dem større, klikk på dem.)

Tommy Haas prøver seg på nettet.
- Suck it all in.

Jeg pleier ikke å snakke høyt med meg selv. Når det skjer, er det sjelden på engelsk. Men her står jeg midt i Roland Garros-anlegget og kan ikke annet enn lire av meg en engelsk klisje som instruerer meg til å lagre alt jeg ser. 100 meter framme ligger Suzanne Lenglen-banen. Bak meg er centercourten (Court Philippe Chatrier), på siden av meg en iskiosk og et 20-talls boder fra diverse sponsorer. Jeg er på French Open for tredje gang, og det kiler i magen like mye som da jeg var 23.

Jeg ble hekta på tennis en maidag i 1999. Tror det var Michael Chang og Pete Sampras som spilte i en Masters-turnering seint på kvelden. Kan ikke forklare hva som skjedde, det bare sa klikk.

Noen uker senere begynte French Open. Turneringen i 1999 er en av de mest spennende som er spilt. Andre Agassi vant sin fjerde Grand Slam, og ble den første på 30 år som hadde vunnet alle de fire store turneringene. Steffi Graf slo Martina Hingis i en klassisk finale.

Allerede da var jeg inne på tanken om å reise til French Open året etter. Noen mailer til min gode venn Knut Bendik gjorde at vi ble to på turen. Første reise dit var i 2000, deretter 2001 og endelig 2006. Reis du også. Livet er kort.

Gaston Gaudio varmer opp.

Paris er bare en flybillett unna. Andre kan hjelpe deg med å finne overnatting, turistattraksjoner og billige billetter. Jeg kan gi deg mine insider-tips til selve French Open:

Stadion. Roland Garros-anlegget ligger i sørvestlige Paris, rett sør for Boulogne-skogen. Du kommer deg lettest til stadion ved å ta metroen som stanser på Porte d’Auteil-stoppet. Følg folkemengden, det tar knapt ti minutter å gå. Når du har kommet så langt, er det på tide å finne fram:

Kampbilletter. Det store hinderet på veien til tennisen på innsiden av Roland Garros-anlegget. På våre tre turer har vi prøvd å få billetter via det franske tennisforbundet (www.fft.fr) sitt system. Det første året fikk vi billetter til én dag (den regnet bort). Det andre året fikk vi ikke til noen. I år fikk vi billetter til to av fire dager vi var der. Med andre ord: Ikke regn med å få billetter fra de offisielle kanalene. Hvilket bringer oss over på:

Svartebørsen. Møtet med svartebørsen kan være overveldende. Så snart du kommer opp fra metroen blir du møtt av 10-20 svartebørsselgere. Ikke kjøp av dem. Det beste er å lage en liten plakat hvor du skriver at du trenger billetter. Skriv også hvor mange du trenger, for da forstår de som skal selge at du faktisk skal se tennis, og ikke selge den videre med fortjeneste. Vi har fått alle våre billetter på den måten. Folk flest er solidariske: Har de billetter til overs, vil de heller selge til andre tennisinteresserte i stedet for haiene. Svartebørs er en nerveprøve. Det finnes synlig politi på stedet, men de griper ikke inn i ulovlighetene. Trodde vi, helt til en av dem nappet Knut Bendiks “Cherches 2 billets”-plakat og reiv den i to. Heldigvis hadde vi tilfeldigvis en ekstra plakat liggende i en guidebok som ikke hadde vært åpnet på de fem årene som var gått siden siste tennistur. Nydelig! Husk at prisene synker kraftig når det nærmer seg kampstart klokken 11. Så er det på tide å gå inn.


Storskjermen i hjertet av tennisanlegget trekker til seg folk hele dagen.

Banene. Systemet er enkelt: French Open spilles på en rekke baner. Det vanligste er å kjøpe billett til en av de tre store arenaene. Da kan du også gå og se på de mindre banene som ligger spredt mellom de store. De tre store arenaene er

• Court Philippe Chatrier, centercourten. Tar flest tilskuere. Her er billettene dyrest, og sjansen for å få en god plass er minst. Hvis du reiser tidlig i turneringen, som absolutt er å anbefale, er ikke billettene hit mye å trakte etter. På denne banen spiller de franske hjemmehåpene, samt de toppseedede spillerne, som knuser en stakkar for et glissent publikum.
• Court Suzanne Lenglen. Nest største bane, og mye mer intim enn Chatrier-banen. Kampene er ofte jevnere og mer interessante her. Gode plasser stort sett over alt.
• Court 1. Også kjent som Okseringen. Helt rund stadion, noe som gjør at du kommer tett på spillerne samme hvor du sitter. Perfekt akustikk, og mange store navn som ikke er toppseede eller franske spiller her. Billigst billetter, og min favorittarena.

  Når du har satt deg ned, er det på tide å kikke på folkene rundt deg:

  Publikum. På tv ser det ofte glissent ut, og det er dessverre tilfellet ganske ofte. VIP-plassene står gjerne tomme, og det er sponsorene som har de beste plassene. Surt. Resten av det franske publikummet er heller ikke plagsomt tennisinteressert. På vår siste dag på tribunen hadde vi fått billetter til Suzanne Lenglen-banen. Kampene begynner 11. Men er folk på plass? Neida. De kommer valsende inn etter 3, 5, 7 eller 17 spilte game. Så sitter de en liten halvtime, før de går ut igjen. Utrolig irriterende. Når folk går, er det gjerne fordi de skal kjøpe:

  
  Is er en nødvendighet.

  Mat. Fast-fooden er bedre enn på norske sportsarrangementer. Her er ikke en ihjelkokt wienerpølse så lagt øyet kan se. Maten er typisk fransk: Baguetter, sandwicher, is, øl, mye søte ting, flaskevann og så videre. Prisene er omtrent som i Norge. Du blir forbløffet over hvor lite du trenger å spise i løpet av en normalt varm dag på tribunen (17-18 grader er perfekt for å holde forbrenningen nede). Likevel er det best å ta med seg mat inn på området, det er helt lovlig. Etter litt prøving og feiling, kom vi fram til den perfekte menyen, kjøpt på La Croissanterie i Latinerkvarteret før avreise til stadion: Croissanter (2-3 per mann), innbakte eplekaker (få dem til Norge!), fire bananer, flaskevann med sitronsmak og sjokoladecroissanter. Slafs. (Siste dag på stadion tok en sikkerhetsvakt maten min ved inngangen. “Zat is for mee? Zenk you!”, sa han da jeg passerte. To meter senere fikk jeg tilbake posen. Veri fønni, mister franskvakt.)

  
  Maria Sharapova i luftige kliv til nettet.

  Andre aktiviteter. Du er der for tennisen, men hvis det er dritvær og ingen kamper spilles, finnes det annet å gjøre. Tennismuseet ligger rett ved inngangen, og er gratis under hele turneringen. Et annet sted kan du tippe kampresultater, noe som sikret meg tre nøkkelringer i premie. Eller du kan teste hvor hardt du server, noe som alltid er en deprimerende opplevelse.

To spørsmål går igjen hver gang jeg forteller at jeg har vært, eller skal reise for å se tennis. Svarene kommer her, du kan anse dette som en liten FAQ i den store:
Spørsmål: “Du får vel vondt i nakken, da?” (underforstått: av å vri hodet fra side til side i ballvekslingene). Ah, urklisjeen. Hvis du ser noen komme ut fra en tenniskamp med vondt i nakken, kan du gå ut fra at vedkommende er steinrik. De beste setene er dyrest, og som regel gitt til sponsorer. Det er disse som må påføre seg selv milde whiplasher for å følge ballens rute. Vi andre som sitter lenger unna på langsidene har ikke slike problemer. Dessuten er det en grunn til at tennis på tv vises fra bak den ene kortsiden: Det er ganske enkelt det beste stedet å se tennis fra. Jeg har sett flest kamper fra kortsidene, og først da skjønner du hvor gode disse folkene er.

Spørsmål: “Sitter alle helt musestille og bare klapper når et poeng er vunnet?” Nei, de gjør ikke det. Denne forestillingen tror jeg stammer fra Wimbledon-sendingene, hvor publikum er atskillig mer frisert enn i Paris. Du kan snakke midt i ballvekslingen. Du kan snike deg ned en seterad, og du kan spise i det serven går. Du kan egentlig gjøre hva du vil, så lenge du er en smule diskret. Mellom poengene kan du oppføre deg som på fotballkamp, hvis du føler for det. Franskmennene kommer til å elske deg.

Elena Dementieva forsvant fortere enn ventet. Sur her.

Mest, best og verst av det vi så i år:

Mest imponerende oppvisning: James Blake sin respektløse kverking av Nicolas Almagro. Egentlig rått parti i favør grusspesialist Almagro, men han var sjanseløs mot Blake sine kanoner denne dagen.

Beste kamp: Dinara Safina sin seier i tre sett over Maria Sharapova. Muskeltennis på sitt beste, og en underdog som aldri ga opp.

Gledeligste gjensyn: Martina Hingis. Selv når hun tapte poeng og games, så hun ut til å glede seg mer over å spille tennis enn noen gang.

Verste forbannelse: Torsdagen, da jeg var alene. Regnavbrudd i mer enn to timer. Denne dagen hadde jeg faktisk fått billett til gjennom det offisielle billettkontoret. Det samme hadde jeg en dag i 2000, også den dagen regnet det i bøttevis.

Mest irriterende: Karolina Sprem pustet kort, trippet rundt, fiklet med håret og hoppet litt mer på stedet for hver gang hun serve mot Venus Williams. Move over, Mary Pierce, det er en ny dille-dronning i byen!

Hyggeligste overraskelse: Lleyton Hewitt var på grensen til blid i kampen mot Doimik Hrbaty. Moden nå, Lleyton.

Folk overalt.

I alt fikk vi med oss 16 kamper, 17 hvis du regner med fem minutters avslutning av kampen mellom Juan Monaco og Ivan Ljubicic (det gjør ikke jeg). Dette var kampene vi så i år, klikk på lenkene for å lese mine rapporter:

Benneteau - Baghdatis (2.runde)

Dechy - Castano (2.runde)

Blake - Almagro (2.runde)

Hingis - Ondraskova (3.runde)

Sharapova - Molik (3.runde)

Myskina - Ivanovic (3.runde)

V.Williams - Sprem (3.runde)

Dementieva - Peer (3.runde)

Djokovic - Haas (3.runde)

Berdych - Kiefer (3.runde)

Robredo - Dlouhy (3.runde)

Hewitt - Hrbaty (3.runde)

Davydenko - Gaudio (Åttendelsfinale)

Safina - Sharapova (Åttendelsfinale)

Clijsters - Hantuchova (Åttendelsfinale)

Nalbandian - Vassallo Arquello (Åttendelsfinale)

Full konsentrasjon fra Maria Sharapova og fem dommere før serven kommer over nettet

Dette var tredje gang jeg og Knut Bendik så på French Open. Her er beretningene fra tidligere turer:

French Open 2000

French Open 2001 (”To tennismenn rider igjen”)

French Open 2001 - bilder

Fotballspiller i trøbbel

Tennis LIVE:
Tommy Robredo - Lukas Dlouhy 6-1, 6-4, 6-2
3.runde, French Open
Court 1, Roland Garros

- En typisk venstreback.

Det var den samstemte dommen fra de to norske ekspertkommentatorene på rad 7 etter å ha kastet et blikk på Lukas Dlouhy. Tsjekkeren ser ikke ut som noen tennisspiller. Han er tett, firkantet og med usedvanlig kraftige bein.

Tommy Robredo er mindre fysisk skremmende. På tennisbanen er han likevel mer enn de fleste klarer å holde følge med på grus. Selv har jeg aldri likt Robredo noe særlig, det er noe veikt over spillet hans, han virker på meg som en flittig juniorspiller som spiller med de store guttene.

Robredo fikk en grei treningsøkt mot Dlouhy, som var et forglemmelig bekjentskap. Til tross for overkjøringen han fikk av Robredo, bør tsjekkeren være fornøyd med innsatsen: Han vant sine to første kamper i årets French Open, etter å ha tapt samtlige 11 han hadde spilt tidligere i 2006. Respekt!

Kort prosess

Tennis LIVE:
Tomas Berdych - Nicolas Kiefer 6-1, Kiefer trakk seg
3.runde, French Open
Court 1, Roland Garros

Tomas Berdych har vært på min “hold øye med”-liste siden han slo ut Federer fra OL i 2004. I fjor spilte han jevnt med Agassi i US Open, og når dette skrives har han bekreftet potensialet med å nå Halle-finalen på gras.

Mot erkeusympatiske Nicolas Kifer rakk han såvidt å bli svett. Etter å ha tatt det første settet 6-1, sa Kiefer takk for seg på grunn av en skade. Berdych rakk å vise noe av det han kan, som er å slå hardt og flatt fra alle kanter av banen. Jeg blir overrasket hvis Berdych ikke når en Slam-finale i løpet av karrieren, mest sannsynlig på hardcourt.

Haas på nedadgående

Tennis LIVE:
Novak Djokovic - Tommy Haas 7-5, 6-1, 7-6
3.runde, French Open
Court 1, Roland Garros

Legendariske Nick Bollettieri (Wikipedia-artikkel) har sagt at Tommy Haas (2 er det største talentet han har jobbet med. Bollettieri har hjulpet folk som Monica Seles og Andre Agassi, og jeg kan ikke skjønne at Haas har mer tennis i seg enn de to (som til sammen har 17 Grand Slam-titler).

Anyway, det er noen år siden Haas ble ansett som ung og lovende. Han er i siste fase av tennislivet sitt, og har egentlig ingen store meritter å se tilbake på. Haas er en temmelig enkel spiller, og går fort sur. Mot Djokovic så han i begynnelsen ut som den sterkeste. Han tok en 3-0-ledelse med små problemer, før Djokovic fikk senket skuldrene.

Djokovic holdt strupetak på Haas resten av kampen. Haas klarte sjelden å ta initiativet i duellene. Mot slutten av tredje sett viste Haas tegn til kommando, uten at det førte til mer enn en forlengelse av kampen.

En skuffende exit for Haas, og jeg lurer på hvor lenge han kommer til å spille. Den dagen han slutter, kommer jeg til å savne backhanden hans, men lite annet.

Alt er tilgitt, Lleyton!

Tennis LIVE:
Lleyton Hewitt - Dominik Hrbaty 7-6, 6-2, 6-2
3.runde, French Open
Court 1, Roland Garros

Det er få spillere jeg har mislikt sterkere enn Lleyton Hewitt. Det kjedelige defensive spillet. Arrogansen på banen. Primadonnanykkene utenfor.

Mot Hrbaty var det få spor av den gamle, eller rettere sagt unge, Hewitt. Borte var “in your face”-holdningene han hadde før. I stedet nøyde han seg med å ta hånd om Hrbaty på en klinisk måte. Hrbaty var i semifinalen i denne turneringen i 1999. Det til tross for at han ikke er noen typisk grusspiller. Hrbaty er en type spiller som Hewitt elsker å møte: Han slår flatt, forutsigbart og gjør mye feil.

Det er gøy å følge med på servemåleren under kampene. Hewitt servet like hardt som Hrbaty, men bruker halvparten så mye energi. Hrbaty kaster ballen tre meter opp, Hewitt har en mer økonomisk bevegelse.

På tribunen satt Hewitts nydelige kone, Bec Cartwright, og koste seg over ektemannens innsats. Hewitts nye liv har roet ham ned. Kanskje har det også temmet spillet hans noe, for karrieren har vært sakte nedadgående en stund nå. En fin kamp på Court 1 var det uansett.

Nervebandian

Tennis LIVE:
David Nalbandian - Martin Vassallo Arquello 6-4, 6-4, 6-4
Åttendelsfinale, French Open
Court Suzanne Lenglen, Roland Garros

David Nalbandian har ord på seg for å være en av de mest stabile spillerne i verden, uansett underlag. Han er også en notorisk nervebunt i store sammenhenger. Åttendelsfinalen mot Arquello viste begge deler i rikt monn.

Nalbandian tok kontrollen over hver ball, og løpte mye mindre enn italieneren. Arquello hadde spilt to femsettere før denne kampen. Likevel viste han ingen svakhetstegn i de lange duellene. Noen av dem vant han, og ble rikelig tiljublet fra tribunen. Dette var dagens siste kamp på banen, og folk strømmet til fra de andre arenaene for å få med seg resten av kampen. De ville se mer tennis, og bar Arquello fram på en bølge av fransk entusiasme.

Selv syntes jeg det begynte å bli i mørkeste laget til å spille tennis, men kampen fortsatte. Nalbandian fikk det nødvendige servegjennombruddet i hvert sett. Men som nevnt, han er ikke blant de sterkeste i hodet. Da han skulle serve hjem kampen, hadde han flere ganger sendt Arquello langt ut i geografien, og stakk til nettet for å sette bort en enkel volley.

Men Nalbandian klarte ikke å sette bort matchballene. Han bommet på tilsynelatende enkle ting, og ropte ut sin frustrasjon i den parisiske skumringen. Vi luktet et fjerde sett, men akkurat da Arquello luktet det samme, avgjorde Nalbandian, til høflig applaus.

Arquello gjorde sitt livs turnering i Paris, og han visste det selv. Etter kampen gikk han til midten av banen med sitt Roland Garros-håndkle i hendene, og dunket det mot brystet mens han vinket til det rause publikummet med den andre hånden. Det var en vakker avslutning på hans turnering. Og på vår, der vi satte beina i retning metroen for siste gang.

Clijsterzzzz

Tennis LIVE:
Kim Clijsters - Daniela Hantuchova 6-1, 6-4
Åttendelsfinale, French Open
Court Suzanne Lenglen, Roland Garros

Maria Sharapova og Dinara Safina hadde tatt pusten fra oss noen timer tidligere på samme bane, og vi hadde forhåpninger om lignende fyrverkeri mellom Clijsters og Hantuchova. Det ble ikke så mye som et kinaputtsmell.

Hantuchova var helt utenfor i første sett. Clijsters spilte kontrollert, akkurat godt nok til å vinne poengene, men hun vant ingen nøytrale tennishjerter på tribunen.

Andre sett var en tanke bedre. Publikum prøvde etter beste evne å klappe fra Hantuchova, som faktisk spilte brukbart i perioder. Selvsagt var det ikke nok til å slå Clijsters, som spilte nok et sett med solid, gjennomtenkt tennis. Hun så ikke ut som noen turneringsvinner, og det ble hun heller ikke.

Kampen ble avsluttet like antiklimatisk som den hadde foreløpt: Clijsters protesterte på en linjeavgjørelse, og dommeren hoppet ned fra stolen sin, jogget bort og viste tegnet som signaliserte at ja, ballen var ute og Clijsters hadde vunnet.

Publikums påfølgende buing var nok like mye en bedømming av hele kampen, mer enn protest på matchballen.