Noen ting får kroppen til å riste ukontrollert av skrekk. Sykehus. Grand Slam-finaler med Roger Federer.
Jeg er stor fan av Federer, og er alltid nervøs før kampene hans. I dag kjørte vi hjem fra Kristiansand. Med jevne mellomrom ble jeg grepet av skrekk mens vi passerte Mandal, Lyngdal, Moi, Vikeså, Gjesdal og Sandnes: Hva om Federer ikke klarte det? Han hadde spilt middelmådig i perioder i turneringen, mens Söderling hadde imponert. Federer knakk sammen da han skulle nå nummer 14 i Australia. Skulle det skje igjen?
Vel hjemme ville husets fireåring se Tingeling, og det gikk jeg med på. Kroppen føltes som den hadde inntatt ti kopper espresso, temmelig urolig. Kona mi skrudde på tv-en, som viste en gråtende Federer. Gledestårer. Selv ble jeg mest lettet. Skal se finalen når den går i opptak i kveld. Federer holder ved like en spesiell statistikk: Han taper aldri en Grand Slam-finale, så sant andre enn Nadal er motstander. Det forteller mye om Federer. Og Nadal.
Jeg fikk imidlertid sett Mats Wilanders oppsummering etterpå. Han sier ofte rare ting, synes jeg. Ok, det går til en viss grad an å diskutere om Federers triumf i Paris gjør ham til tidenes beste spiller. Til en viss grad, selv om jeg mener denne seieren avgjør det spørsmålet. Enda merkeligere var Wilanders ord om Nadal. Han mente at grustennisen i denne turneringen viste at Nadal har noe å strekke seg etter, og viste til blant annet Del Potro og Söderlings spill. At de har tatt tennisen til et nytt nivå, og at de kommer til å bli farlige framover.
Nadal har tapt én gang i Paris på fem turneringer. Ett tap mot Söderling, i en kamp hvor Nadal ikke var 100 prosent fysisk, er ingen katastrofe. Både Söderling, Del Potro og andre hardtslående høye menn skal spille veldig nøyaktig tennis for å slå Nadal jevnlig.
Ting snur seg fort. Hvis noen før denne sesongen hadde sagt at Nadal og Federer ville ta de to første Grand Slam-titlene, ville ingen reagert på det. Hvis noen hadde sagt at Nadal ville ta Australia og Federer Frankrike, ville det gitt atskillig høyere odds. Etter hardcourtsesongen i USA sluttet i vår, så Federer ut til å være ute av det. Så tapte han mot Wawrinka på grus og virket som en enda mer usannsynlig vinnerkandidat i Paris. Så vant han Madrid, og satte en stopper for Nadals seiersrekke på grus, samtidig som Nadal virket en smule sliten, og på toppen av dette tapte mot Söderling i Paris, etter å ha slått han 6-1, 6-0 noen uker tidligere.
Ting snur seg fort. Murray og Djokovic viste lovende takter i grusturneringene før French Open, men var aldri i nærheten av å ta tittelen. Og nå: Nadal har trukket seg fra Queens. Dersom han ikke klarer å spille Wimbledon, mister han mange rankingpoeng. Men er det begynnelsen på slutten for Nadal? Selvsagt ikke.
Federer har nå vunnet to av de tre siste Grand Slam-turneringene, og dersom det er dette som kalles nedtur i karrieren, tror jeg det er mange som misunner ham den. Nå har han vunnet i Paris, og alt som kommer etter dette er rein bonus. Federer kommer til å spille med atskillig lavere skuldre enn de siste 2-3 årene, tipper jeg. I så fall er det bare å glede seg.
Lenker:
Sports Illustrated – Jon Wertheim
BBC, kamprapport
Rolandgarros.com
About.com – kampanalyse
Kommenterte artikler