Holy smoke! Nadal tapte!

SportN skal ha ros for å vise Masters-turneringene for menn. De skal ha kritikk for å kutte midt i kamper for å vise dustesporter som ingen bryr seg om. Jeg var i begynnelsen av Nadal-Ferrero da kanalen kuttet for å vise noe annet, og lokket med at de skulle sende mer tennis på Viasat 3. Har jeg den? Gjett tre ganger.

Det var altså Juan Carlos Ferrero som slo Rafael Nadal for første gang på grus i år, 7-5, 6-1. Ferrero har hatt et middelmådig år, og jeg er spent på å lese hvordan han overmannet Nadal. Jeg lover å legge ut noen lenker til kamprapportert i løpet av kvelden.

Guardian: Nadal felled by Ferrero in Rome
Sky Sports: Nadal humbled in Rome

Det var en dårlig for de beste spanjolene, for deres nest beste, David Ferrer, tapte mot Radek Stepanek i tre sett. Han spilte finale mot Nadal i Barcelona forrige helg. Nå får begge en god hvileperiode før Hamburg-turneringen.

Nadal mot resten

Dersom det var noen tvil, så er Rafael Nadal fortsatt the man på grus. Han har vunnet sine to kamper i Monte Carlo latterlig enkelt. I dag slo han Juan Carlos Ferrero 6-4, 6-1. I første runde fikk Mario Ancic tre game mot verdenstoeren.

Federer kom tilbake på sporet med en grei seier over Monfils, og Djokovic knuste Murray aldeles, 6-0, 6-4. Mest overraskende er at amerikaneren Sam Querrey er klar for kvartfinalen. Han har hittil slått Moya, Seppi og Gasquet, og det er tre solide grusspillere.

Dette er kvartfinalene i Monte Carlo:
Federer - Nalbandian
Djokovic - Querrey
Nadal - Ferrer
Davydenko - Andreev

Jeg er spent på om Ferrer klarer å gjøre noe mot Nadal. Han slo jo ut Nadal av US Open i fjor høst, så vidt jeg husker.

Dypt å falle

Bare noen minutter med tv-tennis i dag. Da jeg slo på SportN var Tomas Berdych nesten ferdig med sin overkjøring av Juan Carlos Ferrero. Tidligere i turneringen tapte Lleyton Hewitt i strake sett mot grusspesialist Jose Acasuso. Marat Safin har vunnet én kamp i år. De to siste tapene kom mot Bobby Reynolds og Jurgen Melzer. Dette er spilleren som latterliggjorde Pete Sampras i finalen av US Open i 2000, og var en kamp unna å være verdensener ved årsslutt det året.

Safin, Hewitt og Ferrero hadde sine beste dager i årene like før Federer slo gjennom, 2000-2003. Nå er de halvgamle, og kommer neppe til å kjempe om Grand Slam-trofeer igjen.

Hewitt og Ferrero bygger spillet på sikkerhet, fart og mental styrke. Ingen av dem har selvtilliten de hadde for 6-7 år siden, og jeg tror nok at den kraftkrevende stilen krever sitt. Det må være vanskelig å gå til hver kamp og vite at det kommer til å bli en brytekamp. Jim Courier og Michael Chang jobbet seg til toppen og fikk også tunge avslutninger på karrierene. De ble aldri elendige, men de gikk gradvis fra å være Grand Slam-utfordrere til å bli topp 50-fyllstoff.

To halvgamle veteraner

Er Lleyton Hewitt tidenes kjedeligste verdensener på herresiden? Jeg kan ikke komme på noen som er i nærheten av australierens gråhet. Hewitt var faktisk verdensener ved årsslutt i 2001 og 2002. Han henger fortsatt med i Australian Open, etter seier over Baghdatis.

Kampens beste poeng kom på 1-5 i fjerde sett, hvor Baghdatis var to poeng unna tap (0-30 i gamet). Han måtte løpe som en gal til backhanden sin, og slo den faktisk med en hånd ned langs linjen. Ikke verst for en som vanligvis bruker to. Hadde han bommet, ville han fått tre matchballer mot seg. I stedet tok Baghdatis fire game på rad, og tok settet i tiebrak. Hewitt klarte å ta seg sammen, og tok det femte settet på sin femte matchball, 6-3. Neste kamp (åttendelsfinale) er mot Djokovic, og jeg tror Hewitt kommer til å få stygg juling.

Juan Carlos Ferrero nådde også verdenstoppen i de kaotiske årene etter Sampras og før Federer. Han møter David Ferrer i sin åttendelsfinale. Ferrer gjør mye av det samme som Ferrero (springer fort og lenge, og gjør få feil), men han gjør det bedre enn Ferrero. Ferrer i strake sett. Blir en festlig tungegymnastikkøvelse for kommentatorene: “Ferrer setter sin førsteserve til Ferreros forehand”.

En overraskende natt

Med junior foran Barne-TV (Pingu er en favoritt) er det på tide å oppdatere seg på nattens hendelser i Melbourne. Overraskelser i kø: Tsonga slo Gasquet, Ferrero slo Nalbandian lekende lett (what!?), og Nieminen slo ut Kohlschreiber. Hm, Kohlschreiber slo ut Roddick i forrige runde. Ferrers seier over Spadea var det eneste resultatet jeg ville spådd på forhånd.

Før turneringen ble Nalbandian nevnt som en outsider, etter at han viste kanonform i Paris og Madrid i slutten av 2007. Å tape 6-1, 6-2, 6-3 mot over the hill Juan Carlos Ferrero er en stor skuffelse for argentineren.

Alt dette skjer i Rafael Nadals halvdel av trekningen. Dersom spanjolen noen gang skal få et gjennombrudd i en hardcourt-slam, er dette året og stedet å gjøre det.

Ikke akkurat magisk

Tennis på tv:
Roger Federer - Juan Carlos Ferrero 7-6, 3-6, 6-1, 6-3
Kvartfinale, Wimbledon

A-magasinet hadde en fin artikkel om Wimbledon i dag. Hovedfokuset var på Roger Federers evner. Jeg tror de som leste artikkelen og deretter skrudde på tv-en for å se hva Federer-hypen dreier seg om, må ha blitt litt skuffet.

Seieren over Juan Carlos Ferrero var ingen Federer-kamp for evigheten. Jeg kampen da den begynte i går, hvor Federer tok en tidlig ledelse som han soste vekk. Så siste sett da jeg kom hjem fra jobb i dag. Federer fikk det nødvendige breaket i fjerde sett, og holdt, med litt problemer, serven sin resten av kampen.

Grastennis kan være den vakreste disiplinen i tennis. Det kan også være den verste. I dette oppgjøret var det om å gjøre å holde ballen i spill. Banen var så oppharvet ved grunnlinjen at begge spillerne fikk masse feiltreff. Dessuten blåste det kraftig. Jeg har ikke sett Federer så gretten i kamp på flere år.

Akkurat nå holder Andy Roddick på å blåse Richard Gasquet av banen. Hvis ikke Federer skjerper seg, kan han ha en sjanse i semifinalen. Men det har jeg sagt før også, og tatt skikkelig feil.

Ikke hør på meg

Det er en grunn til at jeg ikke spiller på oddsen: Jeg stinker. Ikke før har jeg oppfordret folk til sette penger på David Ferrer mot Roger Federer, så slår sveitseren spanjolen 6-4, 6-0. Det er det som kalles knus. Jeg er det som kalles en dårlig spåmann.

Nadal vant selvsagt sin kvartfinale, og det gjorde Tomas Berdych også. Berdych møter Nadal i semifinalen, og den kampen bør alle dere med tilgang se. Berdych har gitt Nadal plenty av problemer på hardcourt, hvor han har tatt Nadal sine massivt overskrudde grunnslag og slått knallhardt og flatt tilbake.

Fordelen for Nadal på grus er at overskruen hans biter seg mer fast underlaget, og dermed spretter enda høyere enn på hardcourt. Det er hovedgrunnen til at han alltid slår Federer på grus: Sveitseren makter ikke å returnere aggressivt nok, spesielt ikke på den sårbare backhandsiden.

Men Berdych er høyere enn Federer, og han slår backhand med to hender. Selv om mange har vist at en hånd ikke trenger å være en ulempe på grus (Kuerten (bildet), Henin, Youzhny, Lendl, Corretja), så mener jeg likevel at tohendige har en fordel på det underlaget. Som Berdych. Jeg klarer ikke helt å tro at Berdych skal sette srek for Nadals fantastiske seiersrekke på grus, men han er en av de få som kan klare det.

Og hatten av for Juan Carlos Ferrero, som har vært i tennisskyggenes dal i flere år nå. Han slo Gasquet etter å ha ligget under 7-5, 4-2. Ferrero vant til slutt 5-7, 7-5, 6-2, og det er godt å ha ham tilbake som en grustrussel igjen. Ferrero har fine grunnslag og et spill som er skapt for grus. Jeg begynner å lure på om Gasquet noen gang kommer til å vinne noe stort.

Les mer på Yahoo.

Å se de beste trene

Steve Tignor er en sann tennisvenn, og har en fast spalte på tennis.com sine nettsider. Nå er han i Indian Wells. I bloggen sin skriver han om hvordan det er å se de beste trene. Hvis du noen gang kommer deg på en profesjonell tennisturnering, så se for all del på treningene.

Treningsbanene er som regel like ved siden av arenaene. Du kommer aldri tettere på spillerne enn når de trener. Jeg husker spesielt godt turen til Roma i 2003 (allerede fire år siden!), til fantastiske Foro Italico. Juan Carlos Ferrero og Carlos Moya trente på en liten bane.
De var alltid i rett posisjon til ballen.
De var aldri stresset.
Det så ikke ut som de anstrengte seg en millimeter.
De traff hver ball perfekt.
De slo knallhardt.

Det er først når du ser profesjonelle trene at du skjønner hvor gode disse folkene er, og hvor mye tennis handler om timing. French Open er et annet sted hvor du kommer tett på spillerne når de trener. I 2000 husker jeg at en ung sveitser (bildet) trente uten andre tilskuere enn meg, på en av de minst glamorøse banene der. Det så veldig flott, men litt uferdig ut.

Treninger er den beste sjansen til å få autografer. Mannlige spillere gir bort flere enn kvinnelige, etter det jeg har sett.

Party like it´s 2003

Andy Roddick vant Cincinnati-turneringen i ettermiddag, etter to strake sett mot Juan Carlos Ferrero. De samme spillerne møttes i US Open-finalen for tre år siden, med samme utfall.

Begge har slitt kraftig i det siste. Jeg er usikker på hva denne seieren betyr. Roddick på hjemmebane skal ikke undervurderes i kommende US Open. Samtidig er dette bare hans første turneringsseier i år. Roddick tok like godt sats og mente at han var den nest største favoritten til US Open. Bra med folk som tør å si hva de mener, men det betyr ikke at Roddick har rett.

Ferrero er en større overraskelse. Han har alltid vært best på grus, så finale i Cincinati er sterkt. Men om han kommer tilbake som topp 5-spiller? Neppe.

Et interessant døgn

Akkurat i det tennisen så ut til å bli et Nadal og Federer-show, ble begge slått ut av Cincinnati. Federers tap for Andy Murray var en overraskelse. At Nadal tapte for Juan Carlos Ferrero, var et sjokk.

Ferrero har ikke spilt godt på lenge, og jeg kan ikke tenke meg noen våpen i arsenalet hans som kan skremme Nadal. Men han vant likevel, og gjorde turneringen vidåpen.

Andy Roddick, Fernando Gonzalez og Tommy Robredo (bildet) er også videre. Av dem har Roddick best sjanse, selv om det neppe er lurt å legge for mye i seieren over Andy Murray. Murray var dødsliten etter mye tennis på kort tid. Fysisk er ikke Murray helt klar for å leke med de store guttene over lengre tid.

Samtidig, på dametouren i Canada: Martina Hingis meldte seg på som outsider til US Open med seier over Svetlana Kuznetsova. Kuznetsova spiller et tungt, sikkert spill, og Hingis sin seier må være en stor oppmuntring. Med Safina, Ivanovic og Chakvetadze som de tre andre semifinalistene, har Hinigis gode sjanser til å ta hjem denne tittelen. Samtidig trakk tittelforsvarer Kim Clijsters seg fra US Open med skade.

You can call him Al

Her er en lakmustest: Hvis du kjenner navnet Albert Costa, er du en svoren tennisfan.

Det er egentlig ingen grunn til å vite så mye om spanjolen. Han vant French Open i 2002, og kommer alltid til å bli husket som en one slam wonder.

Nå vurderer Costa å legge opp. Han har to unger, sliten kropp og penger nok herfra til den evige siesta. Han er ranket under 100, og ser ikke den store gleden ved sporten lenger. Han er ingen damenes mann, ikke særlig pen og ikke så veldig sprudlende. Men en sliter med noen elegante sider, som gjør at han fortjener en oppsummering av

mine beste Albert Costa-øyeblikk:

Kitzbühl 1999. Jeg tror i alle fall det. Costa spiller en ubetydelig grusturnering i de østerrikske fjellene, og backhanden hans er helt på viddene. Han hyler og hoier, parodierer seg selv og spiller på publikums latter. Backhanden kommer faktisk tilbake igjen, og jeg tror han vant kampen.

French Open 2002. Juan Carlos Ferrero trodde han kunne møte opp i finalen (han var storfavoritt) og vente på at Costa skulle knekke sammen. Han gjorde ikke det. Costa spilte ut Ferrero i fire sett, hvor Ferrero til slutt knakk under vekten av egen psyke.
Sjekk denne rekka av spillere Costa slo ut i 2002, her er det, med unntak av Gaudenzi, bare kremspillere fra ulike generasjoner:
Gasquet - Davydenko - Gaudenzi - Kuerten - Canas - Corretja - Ferrero.

Backhanden. Costa hadde en suveren backhand, særlig på grus. En hånd, ingen problemer. Litt lite kraft til å skremme på hardcourt.

Snadder-dueller i fleng

Wimbledon går inn i sin andre uke, og dermed kommer kremkampene tettere. Her er høydepunktene i åttendelsfinalene:

Menn:
Mirnyi - Johansson: Svensken er erfaren på gras. Han server godt, og har god backhand og mye rutine. Rutinen har Mirnyi også, men han er avhengig av å serve på sitt beste for å ha en sjanse. Mye avhenger av hvor rask banen er. Tips: Johansson i fire sett.

Nalbandian - Gasquet: Denne skulle jeg gjerne sett. Nalby har spilt finale i Wimbledon (2002), men er mye bedre nå. Han har et meget ufortjent stempel som kjedelig, det er bare tull. Nalbandian sitt forehand/backhand-par er blant de fem beste på touren. Jeg tror det er nok til å kverne Gasquet i stykker dersom kampen blir lang.

Coria - Roddick: Denne kampen kommer til å bli forutsigbar. Mer enn tre ballvekslinger: Coria vinner poenget. Tre ballvekslinger eller mindre: Roddick vinner poenget. Hvis Coria klarer å nøytralisere serven til Roddick, har han en meget god sjanse, og Roddick har vært langt unna sitt beste. Mulig skrell her!

Federer - Ferrero: Sistnevnte har en brukbar statistikk mot verdenseneren, men mye rart skal skje om han vinner på gras. Likevel bør Federer skjerpe seg, for Ferrero er en sulten spiller i sin beste alder, på vei tilbake fra skyggenes dal. Jeg gir Ferrero en liten sjanse, men tror Federer klarer det i fire sett.

Damer:
Davenport - Clijsters: Oh yes. Revansjetid etter Clijsters sitt flaue tap i Paris for fire uker siden. Davenport kan virkelig spille på gras (vinner 1999, finale 2000). Clijsters kan spille overalt hun også - underlag betyr generelt mindre på damesiden - og vil være maks tent for å slå ut den gretne amerikaneren. Clijsters i tre sugende sett.

Myskina - Dementieva: Finalemotstandere i Paris 2004, hvor Dementieva servet enda verre enn vanlig. Umulig å spå utfallet her, jeg har en følelse av at Dementieva får sin revansje.

Vinnerkandidater rundt hver sving

Akkurat da Rafael Nadal så helt uovervinnelig ut, ble han skadet. Ikke store greier, men man skal jo kalle en skade for en skade (hi-hi).

Akkurat i det Ferrero så ut til å være på vei tilbake, får han juling av Chela (i Hamburg). Hrbaty blir slått av Gasquet samme sted.

Jeg prøver bare å si at det er så mange som kan vinne på grus at det er skremmende. Sju seire på rad på grus er trolig den hardeste prøven i tennis (French Open). I farten kommer jeg på 10-20 spillere som kan klare det, og nivået er utrolig høyt:

Største favoritter: Rafael Nadal, Guillermo Coria.
Like bak: Roger Federer, Gaston Gaudio, Marat Safin (yes!), Juan Carlos Ferrero.
Dark horses: Tim Henman, Richard Gasquet, enhver spanjol, David Nalbandian, Andy Roddick (yes!), Nikolai Davydenko, Juan Ignacio Chela, Andre Agassi. Og mange som jeg sikkert har glemt.

Den eneste som neppe har noen sjanse, er Gustavo Kuerten (bildet). Den triple French Open-vinneren er et trist syn for tida, halvskadet på tampen av karrieren. Å tape et sett 6-0 mot fjollete Tommy Robredo må svi for Kuerten.

Spanjolene i kortform

Når det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

• Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
• Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
• Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
• David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
• Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
• Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
• Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
• Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
• Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
• Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
• Albert Montanes (74): Se Verdasco.
• Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
• Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
• Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
• Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
• Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.

Moya slo endelig Ferrero

München høres mer seriøst ut enn Estoril, men det er ingen tvil om hvor den viktigste ATP-tennisen spilles akkurat nå.

Dagens lille overraskelse kom i kampen mellom Ferrero og Moya, to gamle grussjefer som sliter litt. For første gang siden 1999 vant Moya, og dermed viser den innbyrdes statistikken 7-4 til Ferrero. Vet ikke hvor mye som kan leses av dette resultatet. Begge er i beste fall outsidere til French Open. Den tredje French Open-mesteren i aksjon var Costa, men den kampen er ikke ferdig ennå.

Kjekt for Moya, som jeg har gitt en del tyn før. Hvis han og Ferrero bare kunne kvittet seg med de dustete pannebåndene, ville alt vært hunky dory. Moya etter seieren:

I’m very motivated and think I have chances to win tournaments again.

Ja, ja. Det betyr vel som vanlig at Moya kommer til å tryne så snart muligheten byr seg.

Tommy Robredo (nok en spanjol) spiller også i Estoril, han vant 7-5, 6-0 mot Ventura. Robredo er en sånn spiller som alle kommer til å ha glemt dagen etter han har lagt opp, selv om han har en helt grei karriere.