Hele arsenalet

Drit. Husets enorme dose påskekrim var akkurat fordøyd da jeg svitsjet over til SportN. Sendeskjemaet sa tennis, men tv-bildene viste golf. Djokovic ble fort ferdig med Wawrinka, og den neste kampen (Blake-Nadal) begynner ikke før klokken 02.

Så tilbake til Djokovics forrige kamp, mot Canas natt til i går. Jeg så den, og Djokovic spiller med stor selvtillit for tiden. Han varierte spillet fint. Han spilte hardt, løst, stoppballer, ned langs linjene og diagonalt, med mye skru, lite skru, aggressivt og avventende. Canas fikk ingen rytme. Og finnes det noen bedre backhand i dag enn Djokovics? Måten han legger seg inn i slaget på, og måker løs ned langs linjen er en nytelse å se på.

To strake for Nalbandian

David Nalbandian slo Roger Federer for andre gang på kort tid. Han vant 6-4, 7-6 i Paris, og finalen i Madrid nylig. Dermed har Nalbandian to seire mot Federer i år. Det har også Guillermo Canas og Rafael Nadal.

Nadal er verdens beste på grus, og den mest dominante grusspilleren siden Bjørn Borg. Dessuten er han keivhendt og slår med en enorm overskru mot Federer sin sårbare backhand. Så jeg klandrer ikke Federer for de stadige tapene mot spanjolen.

Nalbandian og Canas derimot, er en helt annen sak. Ingen av dem er i nærheten av verdenstoppen. Men begge slo Federer på raske dekker i store Masters-turneringer: Canas i Indian Wells og Miami, Nalbandian i Madrid og Paris. Dette er hardcourt-turneringer. Hardcourt er Federer sitt beste underlag (bortsett fra gras, som jeg nesten ikke regner med).

Hva har Canas og Nalbandian felles som plager Federer? Begge er stabile fra grunnlinjen. De spiller med stor sikkerhet samtidig som de har god fart i ballen. De er gode til å holde lengde på grunnslagene, de er brukbart raske og får inn mange førsteserver. Ingen av dem er særlig kreative. De tvinger Federer til å finne på noe. Det liker Federer vanligvis, men han hater å møte slike spillere når han selv har en dårlig dag. Federer hadde tidlig i karrieren store problemer mot Hewitt og Agassi. Han lærte å slå dem etter hvert som han selv ble mer stabil, men på dårlige dager er Federer sårbar fra grunnlinjen.

Når det er sagt, så er ikke Nalbandian og Canas sitt beste nivå i nærheten av Federers. Dersom Federer er i slag, blir begge hakkemat.

Payback time

Guillermo Canas er den eneste utenom Rafael Nadal som har slått Roger Federer to ganger i år. Begge på hardcourt, i Miami og Indian Wells. Etter det har ikke Canas fått til all verden på touren, men likevel må det har vært en lettelse for Federer å vinne 6-0, 6-3 i Madrid.

Første runde i Hamburg

Gasquet slo Gaudio i headcase-duellen, 6-1, 6-4. Canas har kjølnet litt etter finaleplassen i Barcelona, og tapte overraskende i tre sett for Chela. Stepanek er under den evige Hingis-forbannelsen, og tapte i tre sett mot Clement. Safin og Hewitt vant sine kamper.

I morgen spiller Federer mot Juan Monaco, og Monaco er den typen spiller som kan male i stykker en frustrert Federer. Sjekk forøvrig denne artikkelen om Federer. Han virker en smule presset.

Tre måter Nadal kan unngå å vinne French Open

Bli med meg på litt høytsvevende fantasering om hvordan Rafael Nadal kan ungå å vinne French Open. Jeg innrømmer at teoriene ikke er særlig sterke.

Nadal vant nettopp i Barcelona. I finalen vant han enkelt mot Guillermo Canas. Sistnevnte har allerede sikret seg Comeback player of the year-prisen som deles ut hvert år. Eter at han slo Federer to ganger på amerikansk hardcourt, har det vært folks siste argument mot Nadal: “Bare vent til han spiller mot Canas!”. Nå har han gjort det. Og vunnet, 6-4, 6-4.

Men altså: Tre ting som kan hindre Rafael Nadal i å vinne French Open, presentert i tilfeldig rekkefølge:

1) Et mirakel. Jeg snakker ikke om guddomelig inngripen, for hvis Han finnes, bør Han bruke kreftene på noe mer viktig enn en idrettsturnering. Jeg snakker heller om et idrettsmirakel, eller en bombe, som det heter i sportsterminologien. De skjer ikke ofte i grustennis, for der kan ikke en mann serve seg til seier, slik f.eks Ivo Karlovic gjorde da han slo ut Lleyton Hewitt av Wimbledon for noen år siden. De siste årene er vel Michael Stich sin semifinaleseier mot Thomas Muster i 1996 det beste eksempelet. Muster var sin tids Nadal, et keivhendt grusmonster som hadde vunnet 12 grusturneringer i 1995 og var tittelforsvarer. Stich var ganske uten kamptrening, og det var en sensasjon da han vant i fire sett. Jeg har likevel vanskelig for å se hvem som skal klare å gjøre noe lignende mot Nadal.

2) Skade(r). Nadal var mye skadet i begynnelsen av karrieren sin. Forhåpentligvis slipper han mer problemer, men for konkurrentene begynner det å minne om det eneste håpet de har. Likevel, Nadal var skadet en kort periode på seinvinteren. Tankeeksperiment: Dersom Federer vinner French Open i Nadals fravær, vil det alltid være en hake ved tittelen, eller vil folk overse det? Er Vebjørn Rodals OL-gull fra 1996 litt mindre verdt enn hvis Wlson Kipketer hadde deltatt?

3) Skjemaet. Det er vanskelig å se for seg Nadal som sliten. Han er ung og sterk, og har en vanvittig intensitet. Han har vunnet Monte Carlo og Barcelona, og har planlagt å spille Roma og Hamburg før French Open. Det er mye tennis på kort tid. Nadal vinner jo kampene sine i strake sett, men det må jo prege kroppen hans likevel. Federer har et mindre hektisk program. Nadal spilte mye i fjor også, og vant alt han stilte opp i. Men jeg synes det er rart at han ikke sparer seg litt mer. Etter den overraskende Wimbledon-finalen i fjor var Nadal svak resten av sesongen, og han kom ikke helt tilbake i form igjen før seieren i Indian Wells i vinter. Mye grus nå er bra for selvtilliten (og kontoen), men hvis han tar det litt med ro, tror jeg han vil tjene på det.

Reprise

Holy crap! Guillermo Canas slo Roger Federer igjen på amerikansk hardcourt, bare to uker etter sjokket i Indian Wells.

7-6, 2-6, 7-6 ble resultatet denne gang, og det må svi for Federer: Det er ikke mer enn to måneder siden han så helt uovervinnelig ut. Amerikansk hardcourt har vært hans kanskje beste underlag de siste årene, med unntak av gras. Federer har vunnet mange jevne kamper de siste årene, og jeg kan ikke huske sist gang han tapte to tie-break i en kamp.

Spillerne går inn i grussesongen nå. Selv om Federer ikke vant noen grusturneringer i fjor, kom han til finalen i alle han spilt (tap mot Nadal i alle). Han har med andre ord mange rankingpoeng å tape også i ukene framover. Trøsten får være at det har Nadal også, men Nadal viser stigende form, og blir The Man å slå på grusen i år også. Den overlegne seieren mot stjerneskuddet Del Potro (6-0, 6-4) i går viser at Nadal nærmer seg toppformen.

Grus betyr lange kamper og lange ballvekslinger. Det er en konsentrasjonstest større enn noen andre underlag byr på, og hvis Federer går til grusen med tvil og synkende selvtillit, kan det bli noen tunge måneder for sveitseren. De andre spillerne har utvilsomt studert Canas sine kamper. I nattens kamp slo Federer utrolige 51 upressede feil. De andre får prøve på det samme på grusen: Hold ballen i spill (fortrinnsvis mot Federers sårbare backhand) og sats på at Federer mister tålmodigheten.

Hvis Federer er lur, drar han rett fra USA til Europa og finner seg en liten grusturnering fortest mulig. Han trenger å spille kamper. Han har bare spilt Australia, en enkel turnering i Dubai og fire kamper på amerikansk jord. Federer trenger å slå mange baller for å finne grusformen før French Open.

Kill Guill(ermo)

Roger Federer får sjansen til å hevne Indian Wells-tapet for Guillermo Canas, de møtes i åttendelsfinale i Miami. Rapportene sier at Federer ikke har spilt spesielt godt til nå i turneringen. Likevel kan jeg ikke tro at han kommer til å tape mot Canas igjen - argentineren har gått gjennom kvalifisering for å komme seg inn, og må bli sliten etter hvert.

Fort glemt

Ja, forresten, hva skjedde med Guillermo Canas, Federers overmann i andre runde? Han forsvant i strake sett mot Carlos Moya i runden etter. Bare viser hvor jevnt nivået er. Canas hadde dessuten spilt kvalifisering til turneringen. Det er ikke vanlig at kvalik-spillere, som kommer “varme” inn i turneringer, vinner en kamp før de mister piffen.

Comeback kid Canas knuste Federer

Guillermo Canas slo Roger Federer 7-5, 6-2 i andre runde av Indian Wells-turneringen, og stoppet dermed sveitserens seiersrekke på 41 kamper, som strakte seg tilbake til august i fjor, da han tapte for Andy Murray.

Canas er en av mange argentinere som har blitt tatt for doping de siste årene. Han har spilt imponerende det siste halvåret, og sånn sett er det ikke noen bombe at det var nettopp han som slo Federer. Canas har, i likhet med sin landsmann David Nalbandian, ingen svakheter. Han er en type spiller som kan slå den spilleren som ikke er på hogget. Til og med Roger Federer. Canas har spilt mye det siste halvåret, og gradvis i større turneringer.

Hvis Federer hadde vunnet Indian Wells, hadde han fått tidenes lengste seiersrekke. Jeg tror han må innstille seg på at den rekorden blir umulig å slå. Jeg tror ikke han kommer til å klare en like lang seiersrekke igjen.

Hva nå? Canas har vist at han er å regne med igjen. Federer har vist at han er menneskelig, men bortsett fra det tror jeg ikke tapet betyr mye. I Australia spilte han sin kanskje beste tennis noensinne, og han kommer til å bli enda sultnere etter dette tapet.

(PS: Canas er en av få spillere jeg har sett i to kamper live. Begge ganger i French Open 2001. Den første mot Tim Henman. Det var en kamp på Suzanne Lenglen-banen, den nest største på Roland Garros. Det var dagens første kamp, og tribunene var nesten tomme. Men for en kamp! De fulgte hverandre gjennom hele kampen, før Canas brøt Henman i siste sett og dermed vant. Sjekk denne lenken.

I runden etter spilte Canas på samme bane, og møtte da Lleyton Hewitt. Ny kamp, nye fem sett. Denne gang var det Hewitt som vant. Vi fikk ikke sett hele kampen, for den ble avbrutt på grunn av mørke, til publikums nådeløse buing. Noen synes det er gørr å se på Hewitt og en tilsvarende defensiv spiller (Canas) dunke grunnslag i timevis, men akkurat denne kampen var krem. Det var som å se på en uendelig boksekamp mellom to jevnbyrdige motstandere, eller en fjelletappe i Tour de France med to smerte-immune fyrer i en steinhard duell. Fantastisk. Hewitt tapte de to første settene, men vant de tre neste. Dette var rett før han vant US Open, og var i sin sprekeste og mest intense periode.)

Comeback i det stille

Guillermo Canas er en av de store stygge ulvene i tennisen de siste årene, tatt for doping. For alle fans av den litt grå argentineren er det verdt å merke seg at han er i god form om dagen.

Canas spiller Challenger-turneringer i Sør-Amerika. Challengere er et hakk under ATP-turneringene. Der spiller de som er på vei tilbake fra skade, unge talenter og lokale storheter. Sjekk denne siden om Canas sine siste kamper. Vanskelig å si hva dette betyr for neste sesong, men kjekt for alle som liker Canas. (Hei, Tor Morten).

Patetiske argentinere

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. Har vært på kurs og revet kjøkken (ikke på kurset, men hjemme).

Så hva har skjedd siden sist? Federer har vunnet nok en tittel, Kroatia og Slovakia har kvalifisert seg til Davis Cup-finalen og ellers lite spennende.

Bortsett fra at Mariano Puerta er tatt i doping. Hva har han felles med Guillermo Coria, Guillermo Cañas og Juan Ignacio Chela? Jo, alle er fra Argentina, er best på grus, ganske kjedelige å se på, og alle har brukt doping.

Tennis er en av de reneste sportene i verden. Hvis noen av de nevnte herrene hadde vært geniale ballartister med utholdenhetsproblemer (på banen, hvis du lurte), kunne jeg skjønt det. Men det er de ikke. De er helt middels gode spillere, som har mye å hente på andre ting enn kondisjon. Variasjon av spillet, for eksempel. Eller serving. Eller volleyer.

Nå ser de ekstra teite ut: Ikke bare doper de seg, de kommer forsyne meg fra samme land. Puerta ble til alt overmål tatt for andre gang i karrieren, og en mer velformulert søknad om livstidsutestengelse kan jeg vanskelig tenke meg.

Ferrero krabber seg oppover

Juan Carlos Ferrero har vært mye skadet de siste årene, men på sitt beste er det ingen som slår ham på grus. Få slår ham på hardcourt også, i sin beste form.

Den er han langt unna akkurat nå, men seieren mot formsterke Guillermo Cañas i Key Biscane er akkurat den typen kamper han må vinne for å nærme seg toppen igjen (6-4, 2-6, 6-4). French Open er fortsatt en mulighet for JCF. Én gang fan, alltid fan.