Lendl, nå kulthelt
Steve Tignor har benyttet februar-stillheten til å ta for seg Ivan Lendls karriere. Ingen likte Lendl da han spilte, men nå kommer mange ut av skapet og sier at de digget fyren.
Tignor om nostalgiens kjerne mer generelt (langt sitat, men jeg synes det var så bra):
On a general level, Lendl benefits from a mysterious cultural fact: Everything looks better in the past—athletes, fashions, music, movie stars, book covers, sunglasses, lampshades, coffee cups, sports-team uniforms. Everything. People in New York City are even nostalgic for the Summer of Sam 1970s, which is a little like saying you wish there were more chances for you to be mugged or murdered as you walk down the street. My pet theory on this is that when we look at the past, we don’t take our anxiety with us. What we see is over, we know how it turned out. There’s nothing to be anxious about, so it all seems cool and quaint. This is a relief from our daily lives, where every minute is burdened, somewhere in the back of our brains, with anxiety.
Lendl skal forresten spille en oppvisningskamp ganske snart, mot Mats Wilander i Atlanta. Lendl hadde ryggproblemer da han ga seg i 1994, men jeg regner med at ryggen er helt god igjen nå. En forfengelig fyr som Lendl ville neppe stilt i en oppvisningskamp dersom han ikke hadde et håp om å vinne. Lurer på hvordan han takler dette med oppvisningskamper, hvor spillerne skal tøyse og ha lave skuldre.
Og i disse tider hvor alle snakker om Federers rekorder: Federer har ingen sjanse til å overgå Lendl 94 singletitler (Federer har 62 i dag). Det må sies at Lendl spilte en haug med småturneringer, særlig tidlig i karrieren, men 94 titler er uansett imponerende. Og jeg er ikke sikker på om Federer klarer 8 strake finaler i US Open. Han har 6 strake nå, Lendl nådde finalen 1982-89.
Og hvem hindret Lendl i å nå sin niende strake? En pur ung Pete Sampras, that´s who.
Lendl tapte flere Grand Slam-finaler enn han vant, og det har blitt hengende ved ettermælet hans. Men i tennishistorien finnes det vel ingen som møtte så mange kvalitetsspillere i finalene. Lendl spilte mot (i noenlunde kronologisk rekkefølge) Borg, Connors, Wilander, McEnroe, Becker, Edberg og Cash i finalene. Han slo dem han skulle slå i finalene, når folk som Pernfors og Mecir sto på andre siden av nettet.
Og han påførte McEnroe det mest smertelige tapet i karrieren, finalen i French Open 1984:
Når jeg ser på dette klippet nå, stemmer ikke bildene helt med forestillingen om Lendl som den store treningsguruen i tennis. Lendl var selvsagt veltrent, men sammenlignet med dagens ATP-spillere virker både han og McEnroe temmelig hengslete i kroppen.
