Jeg kikket på NRKs sportskavalkade i dag, og tennisdekningen der var faktisk veldig god. Noen sekunder fra hver Grand Slam-turnering, med korte og kyndige kommentarer. Mer kan vi ikke forlange.
Som jeg nevnte for noen dager siden, ble ikke Roger Federer kåret til den beste sveitsiske idrettsmannen i fjor. Det ble alpinist Didier Cuche.
Nå har de europeiske sportsjournalistene sagt sitt, og kåret Federer til den beste idrettsmannen i Europa i 2009. Hele lista finner du her. Norge har faktisk to blant de ti: Bjørndalen og Thorkildsen.
Didier Cuche var ikke i sportsjournalistenes topp 10.
Overskriften har kanskje noe bibelsk over seg, og i dagens tennis er Justine Henins comeback det nærmeste man kommer en religiøs retur: Henin dominerte sporten midt i tiåret vi akkurat er ferdige med, og hun gjorde deg med stil.
Henin har fått wild card (gratisbillett som turneringsledelsen kan dele ut som de vil) til Australian Open, som begynner om 21 dager. Hun har også fått wild card til Sydney-turneringen like før. Og aller først: Turneringen i Brisbane. Der er også Kim Clijsters med.
Henin har spilt noen oppvisningskamper i det siste:
Henins store mål er Wimbledon, som hun aldri har vunnet. I et intervju er hun overraskende åpen om sine to siste forsøk der, 2006 og 2007.
2006:
In 2006, I was just one set away from the championship against Amelie Mauresmo, but I didn’t trust myself enough on grass. I didn’t believe I could do it. Yet it was my opportunity and, after Amelie beat me, it was hard to deal with it.
2007:
The next summer, I lost my semi-final with Marion Bartoli because I was scared of having to play Venus in the final. It was stupid, not at all like me, but it was how it was.
Henin legger stort press på seg selv når hun går ut og sier at hun vil vinne Wimbledon. Sannsynligvis må hun slå minst én Williams-søster for å ta hjem den pokalen. Når juli kommer, vil Henin ha mye kamptrening, og jeg tror Wimbledon er et realistisk mål. Uansett bør hun ha god sjanse på French Open-tittelen noen uker før.
2010, du kan ikke komme fort nok!
Tennis-x.com har kåret de ti beste slagene på ATP-touren de siste ti årene.
Dette er kriteriene de dømmer etter:
The way I determined the list was based on how incredible, effective, and absolutely lethal these shots were. The way I ranked the strokes was based on how far the stroke was able to carry the player.
Det forklarer at Sampras sin serve, kanskje tennishistoriens beste våpen, bare havner på femte plass, bak Roddicks serve. Sampras spilte bare i tre år av dette tiåret, mens Roddick har vært med oss i nesten hele. Jeg kjøper ikke helt premisset, men okei.
På toppen av lista ligger Roger Federers forehand. Jeg er en stor Federer-fan, men det er nonsens å sette Federers forehand over Nadals.
Slagene er helt forskjellige. Federer kan utrette mye magi med sin forehand. Det samme kan Nadal. Federer har et klassisk grep, mens Nadal har et ekstremt forehandgrep. Det som setter Nadals forehand i en særklasse, er stabiliteten. Federers forehand kan i lange perioder gå åt skogen. Nadal kan i kamper slå forehanden litt kort, men du ser sjelden Nadal fullstendig miste touchen på forehandsiden. Som regel er han der og maler motspillerne i senk med slaget. Ikke alltid spektakulært, men veldig effektivt.
Nadals forehand skaper mer problemer for motstanderen enn Federers gjør. Det henger litt sammen med at spanjolen spiller med venstre hånd, men det er mange andre keivhendte spillere som ikke er i nærheten av Nadals kvaliteter.
Ja da, Federer har en “penere” teknikk, og Nadals forehand skylder en stor takk til moderne racket-teknologi og strenger som gir enorm spinn. Men det deles ikke ut stilpoeng i tennis. Her lader Nadal kanonen:
Gustavo Kuerten er en favoritt. Hvorfor? Fordi han var en blid brasilianer med en nydelig backhand, og fordi han vant French Open tre ganger (1997, 2000-01). Og han er en av de få fra 1976-generasjonen som har gjort noe minneverdig på tennisbanen…
Nå skriver han selvbiografi, melder tennisen.no. Jeg håper den kommer på engelsk også.
Jeg stusser imidlertid litt på Kuertens uttalelse om at han hadde de beste årene foran seg da han opererte hofta i 2002, og spilte halvskadet resten av karrieren. Kuerten var 26 på det tidspunktet. De færreste tennisspillere har de beste årene etter midten av 20-årene. Ivan Lendl er et sjeldent unntak, Andre Agassi det samme.
Jeg nekter å tro at Kuerten kunne overgått f.eks 2000-sesongen, da han vant French Open, ATP-sluttspillet og tre andre titler, og endte året som nummer én i verden.
Her er Kuertens siste Grand Slam-tittel, French Open 2001 mot Corretja. Merker at jeg ikke savner Corretja i det hele tatt når jeg ser disse klippene.
Om halvannen uke begynner tennisåret 2010. For noen dager siden ble det etterlyst en tippekonkurranse hvor vi gjetter topp 10 ved årsslutt 2010. Så hvis du vil tenke på noe som ikke er julerelatert i det hele tatt de neste dagene, skriv inn dine tips i kommentarfeltet.
Sånn gjør vi det: Den som får flest riktige navn til sammen for ATP og WTA, vinner. Dersom det blir uavgjort, vinner den som har klart å plassere flest navn på riktig nummer på rankingen.
Send inn svaret før turneringene begynner 4.januar.
Du vet folk er mer enn snittet hekta på tennis når de bruker den korte tennisferien (desember) på å skrive en lang, innsiktsfull artikkel om en nesten glemt kamp mellom Fernando Gonzalez og Richard Gasquet. Den ble spilt i Australian Open for elleve måneder siden. Steve Tignor er en sånn fyr, og teller ned de ti beste kampene fra årets sesong på tennis.com. Alle er verdt å lese, du finner dem nok selv.
Tignor har et interessant poeng om Australian Open:
The players are as fresh as they’re going to get all season. Imagine the level of tennis if they had three months off! Or would that be too much time away? From the standpoint of this tournament, maybe the length of the off-season is ideal: There’s enough time for the guys to heal and practice, but not enough so that they get rusty.
Kampene han har omtalt til nå er:
10 – Melanie Oudin vs Maria Sharapova – United States Open R32
9 – Taylor Dent vs Ivan Navarro – United States Open R64
8 – Radek Stepanek vs Ivo Karlovic – Davis Cup SF
7 – Rafael Nadal vs Roger Federer – Australian Open F
6 – Serena Williams vs Elena Dementieva – Wimbledon SF
5 – Juan Martin Del Potro vs Roger Federer – United States Open F
4 – Fernando Gonzalez vs Richard Gasquet – Australian Open R32
Som du ser, er det bare to damekamper her. Jeg vil tro at Serena-Clijsters i US Open er en av de tre gjenstående. Og selvsagt Wimbledon-finalen mellom Federer og Roddick – blir overrasket om ikke den troner øverst.
Roger Federer ble slått av Tiger Woods og Lance Armstrong da Associated Press kåret de beste idrettsmennene i tiåret som er forbi. Han burde selvsagt vært øverst, men sånne kåringer har alltid en amerikansk slagside.
Og ikke bare det: Federer er ikke engang den beste sveitsiske idrettsmannen i 2009! To Grand Slam-titler og to finaler og ATP-førsteplassen ved årsslutt var ikke nok. Alpinist Didier Cuche tok VM-tittelen i Super-G og sølv i utfor, og fikk derfor prisen.
Jeg forstår at sveitserne sikkert blir lei av å kåre Federer år etter år. Men når man kårer den beste idrettsmannen, bør det være en kåring av nettopp det. Jeg vil gjerne høre argumentene for at Cuche sine prestasjoner overgår Federers. Kanskje henger det sammen med at Sveits er et fjell-land med lange alpintradisjoner og at de derfor gir Cuche noen nasjonalsentimentale bonuspoeng, men det holder ikke.
Dersom Henrik Bjørnstad (eller Suzann Pettersen) ett år hadde vunnet British Open og US Open i golf, burde han selvsagt blitt kåret til årets norske idrettsutøver. Uavhengig av hva håndballjentene, Ole Einar Bjørndalen eller Petter Northug måtte ha sanket inn av trofeer.
Men ingenting vondt om Cuche. Her går det fort:
Det er ikke mange dager til grevinnen og hovmesteren skal snuble og drikke lillejulaften inn. Jeg fikk same procedure-følelsen da jeg la inn ATP-turneringene for 2010. Spilleplanen er nesten identisk med fjoråret.
En forskjell er en ny grusturnering i Nice, som begynner 16.mai. Det er midt under Cannes-festivalen, så regn med at det kommer til å kry med kjendiser på tribunen.
Atlanta har også fått en ATP-turnering i 2010, men den er ikke så stor den heller.
WordPress.com gir meg statistikker over det meste, inkludert hvilke artikler som blir mest lest på bloggen.
Sånn ser lista ut for 2009:
Forum
Ble opprettet på vårparten av 2009, etter at flere etterspurte en debattsentral. Men det har vært tyst på forumet siden den gang, mens debattene på artikkelnivå er ganske god.
Sju grunner til at tennis ikke er mer populært
En artikkel fra mars 2008 blir fortsatt lest av mange.
Snacks (statistikker ++)
Oversikten over statistikkene på nettstedet. Jeg kommer til å omorganisere dem litt når jeg får tid.
Hjemmeseier, hjemmeseier, borteseier
Dette skjønner jeg ikke helt. Dette er en veldig kjapp oppdatering etter noen ytterst ubetydelige turneringer i februar. Er det fotballfans som havner på denne artikkelen, pga overskriften?
Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger!
I rekken av merkelige klikkmaskiner: En kort post fra desember 2008 med noen forblåste bilder av en skral tennisbane.
Stakkars Robin Söderling
Etter trafikken på tennisbloggen å dømme, er French Open den mest interessante turneringen for nordmenn. Det henger kanskje sammen med at mange er på ferie når Wimbledon spilles, og derfor sjeldnere på nett. For eksempel meg selv. Denne artikkelen er en kort oppdatering før Söderlings kamp i fjerde runde mot Nadal i French Open. Vi vet jo alle hvordan det gikk. Resten av året var det mer synd på Nadal enn Söderling.
Lovlige Wimbledon-billetter
Igjen en sak fra 2008, med lenking videre til hvordan man får kjøpt Wimbledon-billetter. Det trenger ikke være mer avansert for at folk klikker, tydeligvis.
Svensk semifinale
Forhåndsartikkel i French Open, igjen om Robin Söderling.
ATP-turneringer 2009
Oversikt over herreturneringene i året som gikk, med kalender og vinnere.
Söderling. Herregud.
Enda mer French Open og svensk sensasjon. En kort og måpende oppdatering etter svenskens seier over Nadal.
ATP oppsummerer tiåret på sine nettsider, og det er interessant lesning. I kåringen av de beste duellene fra de siste ti årene, er det selvsagt Federer-Nadal som troner øverst. Jeg tipper deres rivalisering kommer til å vokse seg større og større den dagen det er slutt. Saken ligger her.
Personlig synes jeg Rafter og Agassi ofte spilte gode kamper, for de var perfekt matchet mot hverandre. Rafter med sine evige nettangrep, Agassi med passeringsslagene sine.
Björn Borg og John McEnroes mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980, som svensken vant 8-6 i femte sett. Siste gang de møttes i en Grand Slam-finale var i US Open 1981. Tidligere den sommeren hadde Borg vunnet French Open, McEnroe vant Wimbledon.
McEnroe var best i New York, og vant i fire sett. Dette var Borgs siste store opptreden i topptennisen, han forsvant raskt ut av stadion etterpå. Dette var fjerde gang han tapte finalen i US Open – to ganger mot Connors, to ganger mot McEnroe.
Her er et klipp fra kampen. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroes grunnslag. Det virker som han bare pirker ballen tilbake med underarmen, særlig på forehanden. Hvordan får han sånn fart på ballen likevel? Timingen hans i trefføyeblikket må ha vært helt vanvittig. I flere dueller holder han helt greit følge med Borg, før han avslutter med å gå til nettet på en kort ball. Se f.eks på ballvekslingen som begynner på 1:13. Det må også nevnes at Borg var en bedre volleyspiller enn mange husker. Sjekk ballvekslingen som begynner på 08:22, lekker volley som avslutter poenget.
(Jeg tror McEnroe spiller med Dunlop Maxply Fort her, den samme racketen som jeg fant i høst. Har levert den til strenging, men ikke prøvd den ennå, for min faste makker har en kneskade…)
I dag er det nøyaktig fem år siden det første innlegget ble postet på denne bloggen. Det gjør tennisbloggen til en av lengstlevende i landet, tipper jeg. Okei, kanskje er det å ta hardt i. Men de fleste som begynner å blogge, faller fort fra. Jeg håper jeg kan feire tiårsjubileum om fem år, for jeg har ingen planer om å slutte.
Bloggen oppsto i sin tid som et svar på mitt store behov for å snakke mye og lenge om tennis. Det er nemlig ikke så enkelt å få til i en hverdag hvor nesten ingen har samme interesse.
Og siden det er tennisferie og lite live-tennis å diskutere, benytter jeg anledningen til å takke for alle innspill i disse fem årene. Det kjekkeste med å skrive denne bloggen er alle tilbakemeldingene og debattene som oppstår. Så jeg spør dere: Hva vil dere ha mer av, hva vil dere ha mindre av?
Derfor har jeg ikke oppdatert på ei stund. Kommer sterkere tilbake når eksamen er unnagjort i slutten av neste uke.
I dag avsluttet David Ferrer finalen i Davis Cup mot Tsjekkia ved å slå Lukas Dlouhy. Dermed vant Spania alle de fem kampene – 5-0 totalt.
Jeg lurte på når dette sist skjedde i en DC-finale, og kikket på statistikken. Den viser at forrige gang var i 1997, da Sverige slo USA 5-0 på hjemmebane. Det skurrer for meg. Sverige anno 1997 var ingen gylden generasjon. Magnus Norman og Thomas Johansson var for unge. De hadde riktig nok Björkman og Magnus Larsson, men amerikanerne hadde Sampras, Chang og Todd Martin i finalen.
Jeg sjekket Wikipedia-artikkelen om finalen. Den forteller at Björkman åpnet med å slå Chang i fire sett. Så måtte Sampras trekke seg på 1-1 i sett mot Larsson. Double-oppgjøret vant Björkman og Kulti mot det eminente doubleparet Todd Martin og Jonathan Stark.
Svenskene vant de meningløse kampene på søndagen også. På alle måter imponerende, og en bauta i svensk Davis Cup-historie.
Davis Cup-finalen ble i realiteten avgjort allerede fredag, da David Ferrer snudde 0-2 i sett til 3-2 over Radek Stepanek. Da hadde Nadal allerede slått Berdych i tre strake sett i den første kampen.
Tsjekkerne satte Berdych og Stepanek inn i doublekampen lørdag i et siste desperat trekk. Det hjalp ingenting, for Lopez/Verdasco vant 7-6, 7-5, 6-2, og Spania er mestere for andre år på rad.
I dag har Nadal slått Hajek i to sett. Så Nadal slutter 2009 med to seire, mens Federer avsluttet det med to tap. Frampek mot neste år, eller bare tilfeldigheter?
Her feirer spanjolene, med Ferrer i midten, som rimelig er.
Til helga spiller Spania finale i Davis Cup mot Tsjekkia, på rød grus i Spania. Nadal får tillit igjen, selv om han tapte alle settene han spilte i ATP-sluttspillet i forrige uke.
Tsjekkerne har ingen sjanse dersom Nadal er i god fysisk form. Berdych og Stepanek er best på raske dekker, selv om de har enkelte gode resultater på grus også. Men jeg spår en grei seier for Spania.
Det vil si, verken David Ferrer eller Fernando Verdasco er noen mentale tøffinger, selv om Verdasco var kjempegod i fjorårets DC-finale mot Argentina. Kanskje en av dem får skjelven, ikke minst dersom Nadal må kaste inn håndkledet i løpet av helga?
2009 var året da Roger Federer passerte Pete Sampras sine 14 Grand Slam-trofeer, og satte rekord med 15. Det interessante ved Federer er at han er en late bloomer i tennissammenheng. Han var nesten 22 da han vant sin første GS-turnering, senere enn både Sampras, Wilander, McEnroe, Becker, Edberg og ikke minst Nadal. Federer gjorde sine store byks på statistikken da han vant tre Grand Slam-turneringer i 2004, 2006 og 2007.
Grafen under viser på hvilket tidspunkt i livet spillerne vant sine Grand Slam-titler. Det er verdt å merke seg at Nadal ligger langt foran Federer i forhold til alderen. Og gudene vet hvor mange GS-pokaler Bjorn Borg hadde hatt hjemme i skapet dersom han ikke hadde mistet motivasjonen.
(Klikk på grafen for å forstørre den.)
Årets siste ATP-turnering er spilt, og der er tid for å oppsummere. Jeg har lagd litt statistikk fra årets turneringer. Det er med andre ord på tide å hente fram min indre Geir Helljesen, og hente fram plansjer som skal forklares.
Noen kjappe fakta først:
Spania vant nasjonskampen, med 13 ATP-titler i 2009. Resten av listen ser slik ut:
Spanias suksess skyldes selvsagt for en stor del Nadal, som sto for fem titler i 2009. Men også uten Nadal er Spania en stormakt. Vi kan ta en kikk på nasjonskampen, som viser hvor mange forskjellige spillere fra de ulike landene som vant en tittel. Her får vi et litt annet bilde av maktforholdene.
Spania topper med sju ulike spillere (Nadal, Robredo, Montanes, Almagro, Ferrero, Garcia-Lopez og Verdasco). Med en slik bredde er det ikke rart Spania kjemper om Davis Cup-trofeet år etter år. Her ser vi også at Storbritannia, Sveits og Serbias titler handler om én spiller i hvert land (Murray, Federer og Djokovic).
Det er også verdt å merke seg at USA fikk fram fem ulike turneringsvinnere i år, men ingen av dem vant mer enn én turnering. De fem er Roddick, Fish, Ram, Ginepri og Querrey. Hvem mangler? James Blake, that´s who. Jeg tviler på om han gjør noe stort igjen.
Frankrike er også en av de tradisjonelle tungvekterne i tennis. Som alltid har franskmennene en enorm bredde, men ingen absolutt topp. Av de franske spillerne var det bare Tsonga som vant mer enn én tittel. De andre franske turneringsvinnerne var Chardy, Monfils og Simon. Davydenko, Tursunov og Youzhny vant titler for Russland.
Her er oversikten over hvor mange forskjellige spillere som vant titler:
Europa regjerer på damesiden, og nesten like mye på herresiden. Afrika og Asia vant ingen titler i år. Lleyton Hewitt vant Oseanias neste tittel i år, og Australia er virkelig en supermakt på jakt etter nye talenter. Det begynner å bli noen år siden Hewitt, Philippoussis og Rafter var konstante trusler på ATP-touren.
Det er 20 år siden Muren falt, og i den anledning tar vi en inndeling i blokker igjen. Til tross for Russland, Serbia og Tsjekkia, er Vest-Europa litt sterkere enn østblokken:
