Litt retro før alvoret i New York

I Steve Flinks fine bok The greatest tennis matches of the Twentieth Century, er oppgjøret Stefan Edberg – Ivan Lendl fra Australian Open 1985 omtalt. I går så jeg endelig levende bilder fra den kampen, og det levde opp til forventningene.

1985: Lendl pløyer ned det som finnes av motstand, og har to Grand Slam-titler. Edberg er 19 år og har ingen GS-titler, men har med sin spillestil bedre forutsetninger på graset i Melbourne. Det stemmer: Australian Open ble spilt på gras fram til 1988.

Banen er såpass humpete at begge spillerne går ofte til nettet. Selv Lendl, som var langt dårligere på volley. Det er lett å se at mye har endret seg siden 1985. Selv Lendl, som gikk for å være klodens mest gjennomtrente spiller, ser hengslete ut i overkroppen i forhold til dagens beste. Edberg har litt babyfett i ansiktet og innadvendt kroppsspråk, men virker ellers ferdig utviklet som spiller.

Sjekk minuttet som begynner fra 3:00. Et par nydelige passeringer fra Lendl. Og selv hedersmannen Edberg kaster racketen i frustrasjon. Det er imponerende hvor god og presis tennis de spiller, med et utstyr som er mye dårligere enn det som brukes i dag.

Australian Open hadde mange rare vinnere fra midten av 70-tallet til tidlig 80-tall. Wilander, Edberg og Lendl skal ha mye av æren for at turneringen fra midten av 80-tallet fikk en renessanse.

Titler til Wozniacki og Verdasco

Caroline Wozniacki og Fernando Verdasco har preget tennisåret, men begge har vært nede i en bølgedal i det siste. I helga vant de hver sin klasse i New Haven, som er siste oppvarmingsturnering før US Open.

Jeg ble overrasket over å lese at dette bare var Verdascos tredje tittel i karrieren. Han er 25 år gammel, og har vært stabil i topp 100 en god stund. Det var Wozniackis sjette tittel totalt, og hun ligger godt an til å kvalifisere seg til det lukrative WTA-sluttspillet. Wozniacki er akkurat nå på fjerdeplass i det racet, og bør sikre seg en sluttspillbillett i løpet av høsten.

(Jeg klarer ikke å finne stillingen i ATP-racet, noen som kan hjelpe?)

Spådommer: US Open, dameklassen

Det er 31 år siden en useedet spiller vant en Grand Slam-turnering for kvinner. (Chris O´Neil, Australian Open 1978). I år kan det skje. Kim Clijsters har vunnet i New York før, men er useedet fordi hun har vært lenge ute med baby. Men jeg tror ikke det skjer.

Her er trekningen:

1. kvartal
Se opp for: Safina (1), Schnyder (19), Ivanovic (11), Jankovic (5).
Perfekt trekning for Safina, som vil nå kvartfinalen uten problemer. Jeg tror også Jankovic vil fortsette sin sakte klatring opp fra formsvikten som har plaget henne i år. Ivanovic er også med her, og jeg tipper hun ryker i tredje runde mot Lisicki.

2. kvartal
Se opp for: Dementieva (4), Sharapova (29), Petrova (13), Wozniacki (9), Cirstea (24), Kuznetsova (24).
Sharapovas lave ranking gjør at hun kan møte Dementieva allerede i tredje runde, som blir en helt åpen kamp. Wozniacki har slitt på amerikansk hardcourt i sommer. Hennes del av trekningen er likevel så tynt befolket at en kvartfinale er innen rekkevidde. Kuznetsova er alltid uforutsigbar, men har en tittel i New York (2004).

3. kvartal
Se opp for: Azarenka (8), Schiavone (26), Rawanska (12), Bartoli (14), Clijsters, Dokic, Venus Williams (3).
Clijsters kommer til  være en publikumsfavoritt i år, men hun får det ikke lett. Risikerer å møte Bartoli i andre runde, og Venus i åttendelsfinale. Øvre del av denne porsjonen i trekningen er helt åpen. Tipper Azarenka klarer seg.

4. kvartal
Se opp for: Zvonareva (7), Pennetta (10), Mauresmo (17), Stosur (15), Serena Williams (2).
Mauresmo og Pennetta viser god form i New Haven når dette skrives. Stosur har hatt en god sommer, og Serena er alltid på hugget i Grand Slam-turneringene.

Kvartfinaler:
Safina – Jankovic
Sharapova – Wozniacki
Clijsters – Venus Williams
Pennetta – Serena Williams

Semifinaler:
Safina – Sharapova
Venus – Serena

Finale:
Serena – Safina, som Serena vinner

Ironien er ikke død

Jeg har to ganger vært på intervjukurs på Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Første gang (2005) med Svein Tore Bergestuen, andre gang for halvannet år siden med Knut Røe. Veldig kjekt begge gangene.

Begge gir klare retningslinjer for hva som gir gode svar fra intervjuobjektene (mye ligner på Sawatsky-metoden, for dere som kjenner den):

• Unngå ja/nei-spørsmål, for da bruker drevne intervjuobjekter det til å snakke om akkurat hva de vil (-”Er Frp en trussel mot velferdsordningene, Siv Jensen? -Nei. Frp vil gi mer i skattelette til alle, og la folk styre pengene sine selv, osv”).

• Bruk intervjuobjektets egne svarord til å stille oppfølgingsspørsmål (hva mener du med “bekymret”)

• Unngå doble spørsmål (“hvorfor er du så sikker på at du blir en bedre statsminister enn Stoltenberg, og har dere egentlig støtte fra Høyre?”)

• Ikke foreslå svar (“ble du glad da du fikk hilse på Solskjær?”), og så videre. Legg merke til det på neste valgsending, hvilke spørsmål fra journalistene som gir gode svar fra intervjuobjektene.

Alle journalister trenger ikke forholde seg til disse tipsene like mye. Fredrik Skavlan trenger ikke det, selv om han også får de beste svarene når han stiller åpne spørsmål og følger dem opp. Gjestene hos Skavlan er blitt intervjuet så mange ganger, at Skavlan kan tillate seg å stille et ganske dårlig spørsmål (eller til og med bare komme med et utsagn til gjesten), for gjestene vet at de må levere når de er på tv. (Et unntak var da Odd Børretzen var gjest for noen år siden.)

Thomas Numme var lenge en intervjumessig katastrofe på Senkveld, men er blitt bedre de siste par årene.

Og hvem trenger minst av alt å bruke gode intervjuteknikker? Den største stjerna, David Letterman. Sjekk klippet under, fra et ferske intervju med Andy Roddick før US Open. Letterman presterer ikke mindre enn tre – 3! – ja/nei-spørsmål i samme spørsmål.

Det han egentlig prøver å spørre om, er hvordan Wimbledon-finalen vil påvirke Roddick dersom han møter Federer igjen. Det som skjer når noen får doble og triple spørsmål, er at de velger hvilket de vil svare på. Og Roddick, som er et drevet intervjuobjekt og i tillegg en morsom fyr, leverer et svar som viser at ironien ikke er død.

Spådommer: US open, herreklassen

Kveldens kinobesøk er unnagjort (italienske Fortapàsc), svigerforeldre, kone og barn er i seng, oppvarmede middagsrester står på bordet. Det er på tide å gå gjennom oppsettet for årets siste Grand Slam-turnering. Sendingene begynner mandag på Eurosport.

Her er oppsettet i herreklassen:

1. kvartal
Se opp for: Federer (1), Hewitt (31), Blake (21), Querrey (22), Davydenko (8).
Som om Roger Federer trenger flere fordeler enn dem han allerede har. Federers kvartal er fritt for trusler, og med mindre noe sensasjonelt skjer, kommer han til å bruke minimalt med krefter fram mot kvartfinalen. Den andre kvartfinaleplassen går trolig til hjemmehåpet Sam Querrey eller Nikolay Davydenko, som bør vise seg fram i en Grand Slam-turnering igjen.

2. kvartal
Se opp for: Djokovic (4), Ljubicic, Andreev (29), Verdasco (10), Haas (20), Isner, Roddick (5).
Djokovic begynner å finne hardcourt-formen igjen. Andreev slo nesten Federer i fjorårets US Open. Verdasco glitrer ikke like mye som i begynnelsen av sesongen, men har potensiale. Roddick spiller med stor selvtillit i New York, og jeg tror det blir han som møter Djokovic i kvartfinalen. Det bør bli en kanonkamp.

3. kvartal
Se opp for: Tsonga (7), Benneteau, Berdych (17), Gonzalez (17), Monfils (13), Nadal (2), Gasquet.
Mange uberegnelige spillere her, som Tsonga, Berdych og Gonzalez. Det gjør dette til en vanskelig del å spå. I nederste del av dette kvartalet skal Nadal ha gode sjanser til å nå kvartfinalen og enda mer, forutsatt at knærne hans holder. Den store beholdningen i første runde er selvsagt oppgjøret mellom dop-tatte og nå ferdigsonede Gasquet, og Nadal. Gasquet har aldri slått Nadal før (0-6), så dersom han har tenkt å gjøre det, er dette et godt tidspunkt. Tsonga og Nadal til kvartfinal.

4. kvartal
Se opp for: Del Potro (6), Safin, Guccione, Ferrero (24), Simon (9), Karlovic (27), Murray (2)
Del Potro skal ta seg greit til kvartfinale i dette feltet. Det blir spennende å se hvordan Marat Safin blir preget av at dette er hans siste US Open. (Merker at jeg får klump i halsen her jeg skriver siste setning. Safin er et av de store, tapte talentene. Dersom en karriere med to Grand Slam-titler kan karakteriseres på den måten.) Vinner Safin og Del Potro sin første kamp, møtes de i andre runde. Murray kommer til å frese gjennom sine første kamper, til en kvartfinale mot Del Potro – som i fjor! Herlig.

Jeg tror med andre ord at vi får et par repriser på fjoråret i kvartfinalene:
Federer – Davydenko
Djokovic – Roddick
Tsonga – Nadal
Del Potro – Murray

Som gir semifinalene
Federer – Roddick
Nadal – Murray

Og finalen
Federer – Murray

og jeg tror Murray er moden for å vinne i år. Federer kan ikke vinne til evig tid.

Når jeg leser gjennom etter å ha skrevet dette, ser jeg at jeg tar få sjanser. Men jeg ser ikke helt hvem som skal komme inn fra siden og skape baluba i år. Toppen på herresiden er veldig stabil for tida.

Gratis moro i New York

New York er en by som suger pengene ut av lommeboka di, men hvis du reiser dit på denne tida av året, kan du kose deg helt gratis på Flushing Meadows. Kvalifiseringen til US Open er helt gratis for den som vil se på. Peter Bodo ramser på bloggen sin opp noen av spillerne du kan se i år:

Dominik Hrbaty, French Open 2006.

Guillermo Canas, Scoville Jenkins, Dominik Hrbaty (bildet), Ryler DeHeart, Gigor Dimitrov, Virginia Ruano Pascual, Prakash Amritraj, Michael Russel, Kimiko Date Krumm, Coco Vandeweghe, Marco Chiudinelli, Shenay Perry, Xavier Malisse, Lilia Osterloh, Tatiana Poutchek, Alex Bogomolov, Stefan Koubek, Nicole Vaidisova.

Hvis du er litt over snittet interessert i tennis, er det mange kjente navn her: Hrbaty spilte semifinale i French Open for ti år siden og slo Safin i Australian Open i 2001. Dimitrov er den unge bulgareren som mange mener kommer til å vinne store titler om noen år. Ruano Pascual har ti Grand Slam-titler i double, Malisse er den elegante, men mentalt svake belgieren, Russell holdt på å slå Kuerten ut av French Open i 2001.

Jeg nevner også Gaston Gaudio (French Open-vinner 2004), Arnaud Clement (finalist Australian Open 2001), George Bastl (slo Sampras i Wimbledon 2002) og Donald Young (vidunderbarn som ikke er spesielt vidunderlig lenger).

Som sagt: Helt gratis. Det er ikke kvalifiseringen til Wimbledon og French open, så vidt jeg husker.

Og null poeng til deg som klarer å gjette hvem dette er sønnen til.

Hingis gjør som Seles

Monica Seles var med på den amerikanske versjonen av Skal vi danse i fjor, og nå skal Martina Hingis være med på noe lignende på britisk TV – Strictly come dancing. Basert på deres spillestil på tennisbanen, vil jeg anta at Hingis er et større talent på dansegolvet.

Programmet begynner 18.september på BBC. Deltakerlisten inneholder stort sett ukjente navn for meg, men det forteller kanskje mer om min mangelfulle kjennskap til britiske kjendiser.

På bildet er Hingis sammen med dansepartneren Matthew Cutler.

Underholdende russere (russerinner?)

Tennis på tv:
Elena Dementieva – Maria Sharapova 6-4, 6-3
Finale, Toronto

Jeg tror SportN har sendeskjemaer bare for å irritere folk. Jeg skrudde på tv-en (trykket på fjernkontrollen er vel mer presist) ca klokken 22, for da var det lovet bilder fra herrefinalen i Cincinnati. Fikk jeg det? Neiiiida, friidrett i stedet. Etter 50 minutter ga jeg opp.

Så jeg zappet over til Eurosport, hvor Sharapova og Dementieva spilte finale i Toronto. Sharapova var tydelig rusten etter det lange skadeavbrekket. Jeg tror hun hadde borti 50 upressede feil. Likevel var det gøy å se henne igjen, den hemningsløse satsingen og den styggvakre forehanden, drive-volleyene og hennes lange rekkevidde.

Sharapova så også ut til å ha forandret litt på serven siden sist jeg så henne. Den var meget økonomisk i utførelse. Kanskje for å skåne skulderen hennes fra flere plager? (Etter nærmere undersøkelse: Ja, det er derfor. Og mange er skeptiske til den nye serveteknikken hennes.)

Dementieva var seg selv, bortsett fra at serven hennes ikke var latterlig. Hun løpte opp det meste som Sharapova sendte over nettet. Og rett skal være rett: Det er ikke bare dundring fra grunnlinjen når Sharapova og Dementieva spiller, de vartet opp med mange lekre detaljer. Sharapova bør imidlertid trene mer på stoppballer. Hun slo noen virkelig elendige av sorten mot slutten av kampen, og avsluttet kampen med å sende en i nettet.

Da Dementieva gikk opp til 5-2 i andre sett, var det ingen tvil om hvem som kom til å vinne. I de siste gamene gikk Sharapova likevel rundt med et lurt smil, som om hun tenkte: “Ok, jeg taper i dag, men jeg er i alle fall med i toppen, og blir bare bedre og bedre”. Dette var Dementievas tredje tittel i 2009.

Jeg tror begge når langt i US Open om en uke.

Federer i finalen. Og i Vogue.

Det er sjelden jeg kommer hjem i 03-tida i helgene, men det skjedde i natt. Før jeg hoppet i seng, kikket jeg innom resultatene fra turneringen i Cincinnati. Federer slo Murray 6-2, 7-6 i semifinalen, og møter Djokovic i finalen. Selvsagt lå det allerede ute en samling høydepunkter på YouTube:

Federer har nok ekstra lyst å slå Djokovic, etter kampen i vår (var det Miami?) hvor sveitseren ble så forbanna at han knuste racketen sin. Gøy å se at Djokovic spiller godt igjen. Federer er også intervjuet i Vogue denne måneden.

Alt om NM

Jeg følger ikke så godt med på norsk tennis. Denne helga er det NM, følg turneringen på www.tennisnm.no.

Forutsigbarhet er herlig

Dersom du kjøper billett til en ATP-turnering nå for tida, kan du være temmelig sikker på at de beste spillerne er med helt til slutt. Noen husker kanskje situasjonen på begynnelsen av tiåret, i tomrommet mellom Sampras-epoken og Federer-epoken: Mange rare folk ble nummer én i verden (Rafter, Kafelnikov, Moya), og dametennisen dominerte mediebildet.

Denne helga spiller verdens fire beste semifinale i Cincinnati (Federer, Nadal, Muray, Djokovic). Forrige helgs turnering i Montreal ble historisk, for da ble kvartfinalene spilt mellom de åtte øverst seedede spillerne. Det hadde aldri skjedd før.

Det er gøy med overraskelser, men for at flere skal bli interessert i tennis, er det bra at det er de beste som når langt i turneringene. Folk trenger å se noen kjente fjes når de skrur på tv-en.

Andy Murray møtte min gamle venn Julien Benneteau i kvartfinalen. De spilte blant annet en ballveksling på 58 slag, som selvsagt finnes på YouTube. Jeg er litt enig med dem som kommenterer klippet på YouTube – det var ikke en særlig aggressiv duell. Og Julien burde smashet vekk ballen de gangene han hadde sjansen.

Anyway, her er klippet:

Tipp riktig, vinn premier (hvis du er amerikaner, det med premiene)

I år kan du tippe hvem som vinner kampene i US Open, på www.USOpen.org/bracketchallenge. Jeg har allerede registrert meg. Du får poeng etter hvor mange riktige vinnere du klarer å tippe.

Den som gjør det skarpest i konkurransen, vinner en tur til neste års US Open. I liten skrift står det at konkurransen bare er åpen for amerikanske statsborgere, og selv om de rødeste partiene kanskje vil hevde at vi nærmest er amerikanere, tror jeg ikke det hjelper. Likevel; det er gøy å melde seg på og se hvor godt man gjør det.

Du kan selvsagt spille på US Open-kampene på f.eks Expekt, men da må du samtidig kvitte deg penger. I alle fall dersom du er like dårlig å tippe som jeg er.

Wozniacki har kjølnet

Danske Caroline Wozniacki sliter med å få resultater på de amerikanske hardcourtbanene. Hun har spilt tre oppvarmingsturneringer til US Open (Los Angeles, Cincinnati, Toronto), hvor hun har vunnet to kamper og tapt tre.

Aprops nedtur, så sliter også Ana Ivanovic med å finne gammel form. Hun har ingen titler i 2009, og har tre seire og tre tap så langt på den amerikanske hardcourt-turneen. Det er vanskelig å se hvordan Ivanovic igjen skal bli en utfordrer til Grand Slam-titler, selv om nivået ikke er all verden på WTA-touren nå.

Her er et klipp fra Toronto, hvor Wozniacki og Ivanovic slo noen baller i sentrum:

Soleklare US Open-vinnerkandidater

Finnes det noen bedre hardcourt-spillere enn Andy Murray og Juan Martin Del Potro akkurat nå? Murray har vunnet fire hardcourt-turneringer i år, to av dem Masters. Del Potro vant turneringen i Washington tidligere i måneden, og tapte finalen mot Murray i Montreal i går. Del Potro har slått Roddick i begge de siste turneringene, og det er sterkt.

Jeg regner med at både Murray og Del Potro går langt i US Open i månedsskiftet august-september. Murray har klatret til andreplass på ATP-rankingen. Det blir interessant å se hvordan han takler presset i New York, hvor han spilte en dårlig finale mot Federer i fjor. Murray er tittelforsvarer i Cincinnati-turneringen som begynner nå.

Edberg snakker. Litt kjedelig.

Stefan Edberg (gentleman, volley-spesialist, tidligere hockeysveis-innehaver, vinner av 6 Grand Slam-titler) svarer på BBC-lesernes spørsmål her. Han virker som en sympatisk, men litt kjedelig mann. Jeg synes dette spørsmålet og svaret forteller mye om Edbergs syn på tennis:

Q: If you could take one shot from anyone’s game in any era, what would it be?
singhsta2006

A: “Maybe McEnroe’s touch.”

Her er noen glimt fra Edbergs siste Grand Slam-tittel, mot Sampras i US Open 1992. Edberg snøt amerikanerne for en hjemmetriumf det året, akkurat som han gjorde da han utspilte Jim Courier i finalen året før.

Safina er min favoritt i finalen

Dinara Safina holder grepet om førsteplassen på WTA-rankingen. Jeg regner med at hun slår Jankovic i finalen i Cincinnati i kveld. Safina vant 6-2, 6-0 i sin semifinale, mot Pennetta.

I finalen møter hun Jelena Jankovic, som slo Dementieva 7-6, 0-6, 7-6 (morsomt resultat) i en kamp som varte to timer og 46 minutter. Jankovic har et forglemmelig år, og kanskje får hun et oppsving nå. I Cincinnati har hun slått Kirilenko, Azarenka, Bammer og Dementieva – en pen samling skalper.

Men om to måneder er det bare harde tennisnerder som husker hvem som vant Cincinnati. Safina har sviktet fullstendig i de tre Grand Slam-finalene hun har spilt (ikke ett vunnet sett, ikke så mye som et tie-break), og jeg vet ikke om en seier i Cincinnati har noen innvirkning på selvtilliten hennes neste gang hun er i en GS-finale.

Federer kastet bort 5-1

Jo-Wilfried Tsonga slo Roger Federer i kvartfinalen i Montreal, 7-6, 1-6, 7-6. Federer ledet 5-1 i tredje sett, og skal ikke kaste bort slike ledelser. Dette betyr at sveitserens seiersrekke (som strekker seg fra Madrid-turneringen i vår) stanset på 21 kamper. Men han beholder førsteplassen på ATP-rankingen.

Federer etter kampen:

I think I should have won the first and he completely lost his game for an hour there. That’s what Jo does. He doesn’t make a return for three hours, then he puts in a few and then all of a sudden he’s back in the match.I never should have allowed it but it did happen.

Nadal er også ute, etter 6-7, 1-6 mot Del Potro. Andy Murray kan overta andreplassen på rankingen nå, og har imponerende settsifre i sine tre førse kamper. Davydenko, med to ferske titler bak seg, ble slått 6-2, 6-4 i kvartfinalen. Murray møter Tsonga i semifinalen, mens Roddick får en ny sjanse mot Del Potro.

Agassi i bokhyllene fra november

Andre Agassis selvbiografi har vært varslet en stund. 9. november kommer den i butikkene (eller Amazon, for oss her på berget). Tittelen blir Open, så får vi håpe at boka lever opp til navnet.

Jeg har lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og Sampras, og forventningene til Agassis bok er ikke så store. Selv om Agassis karriere og privatliv har hatt langt større svingninger enn Sampras.

I skryteteksten på Amazon er det i alle fall tett mellom de luftige adjektivene:

A stunning memoir by one of the world’s most beloved athletes—a nuanced self-portrait, an intensely candid account of a remarkable life, and a thrilling inside view of the pro tennis tour.

For dere som ikke orker å lese Agassi sin selvbiografi, kommer en subjektiv hurtiugguide til mannens karriere – sidestilt med Sampras:

	Agassi	Sampras
Født	29/4-70	12/8-71
Proffkarriere	1986-2006	1988-2002
Grand Slam-titler	8	14
Høydepunkt	French Open-seieren i 1999, som kompletterte Agassis samling Grand Slam-trofeer	Grand Slam-tittel nummer 14 i US Open 2002, Sampras´ siste proffkamp
Lavmål	141 på ATP-rankingen, november 1997	Tapte andre runde i Wimbledon 2002 mot George Bastl (145 i verden)
Legende-forbindelser	Gift med Steffi Graf (22 GS-titler)	SMS-er og trener tidvis med Roger Federer (15 GS-titler)
Glam-faktor	Gift med skuespillerinne Brooke Shields 1997-99	Gift med skuespillerinne Bridgette Wilson
Beste slag	Backhand, serveretur	Forehand, serve
Sønn av…	En tennisgal, utvandret iraner	En avslappet, andregenerasjons greker

Uinteressert Serena, Clijsters imponerer

Tennis på tv:
Sybille Bammer – Serena Williams 7-5, 6-4
3. runde, Cincinnati

I går kveld spiste jeg grovbrødskivene mine til avslutningen av Serena Williams – Sybille Bammer fra Cincinnati. Tribunene var nesten tomme. Bammer hadde vunnet første sett 7-5, og tok ledelsen i andre sett også.

Serena var i vanlig oppvarmingsturneringsmodus, altså bare passelig interessert i å vinne kampen. Kroppsspråket hennes ga ingen indikasjoner på at hun brydde seg om utfallet, bortsett fra at det nok går litt på stoltheten løs at hun nå har to tap av to mulige mot Bammer (29 år, nummer 29 i verden). Det er få som ser så bra ut når de spiller godt som Serena. Få ser så klønete ut på dårlige dager, som i går.

Bammer tok ledelsen 5-2 i andre sett, og skulle serve kampen hjem. Da skjerpet Serena seg, og Bammer ble såpass nervøs at hun slo et par dobbeltfeil og ble brutt til 3-5. Serena holdt serven til 4-5. Da Bammer skulle serve hjem kampen for andre gang, lå nervene metertjukt utenpå henne.

Bammer har i utgangspunktet en overkomplisert serve, hvor hun kaster ballen to og en halv meter opp. Med litt nerver ble oppkastet feil igjen og igjen, men reglene i tennis er sånn at du da kan ta ballen med kastarmen og prøve igjen. Bammer klarte til slutt å serve godt nok til å få ballen i spill, og holdt ballen i gang lenge nok til at Serena slo feil. Bammer tok kampen 7-5, 6-4.

Både Venus og Serena tapte i går (Venus mot Pennetta). Safina henger med fortsatt, det samme gjør Dementieva og Jankovic (som trenger alle oppmuntringer hun kan få akkurat nå). Den store snakkisen i Cincinnati-turneringen er selvsagt Clijsters, som har slått tre kvalitetsspillere i comebacket: Bartoli, Schnyder og i går sjetteseedede Kuznetsova, som vant French Open tidligere i år.

Det betyr at Clijsters møter Safina i kvartfinalen, og den kampen skulle jeg likt å se. Clijsters leder den innbyrdes statistikken 6-1, men mye har skjedd siden de sist spilte i 2006.

De andre kvartfinalene er Pennetta-Hantuchova (hvor vinneren møter Safina eller Clijsters), Wozniacki-Dementieva og Jankovic-Bammer.

Tidenes merkeligste tennis-skade?

Dinara Safina har nok hørt at Fem om dagen er bra for kroppen. Men så var det dette med å åpne den hekkans maten…

Unge skuffelser i 2009

I natt ble Gael Monfils (22) slått i Montreal av Juan Carlos Ferrero (29). Monfils har ingen titler hittil i år, med finaletap i Acapulco som beste resultat.

Den største skuffelsen av de unge på ATP-touren er Ernests Gulbis (20) fra Latvia. For ett år siden var han nummer 38 i verden (hans beste ranking). Nå er han 101, og har i 2009 en statistikk på 13 seire og 20 tap. Gulbis har ikke kommer lenger enn andre runde i noen turnering så langt i år, og er i karrieremessig fritt fall.

Marin Cilic har vunnet to små titler i 2009. Hans beste prestasjon er de to seirene mot USA i Davis Cup for Kroatia. I Grand Slam-turneringene har han tapt for Del Potro, Murray og Haas. Det er ingenting å skamme seg over, men Cilic venter fortsatt på et gjennombrudd i de største turneringene.

Monfils og Cilic har på ingen måte dårlige sesonger, de mangler bare det gjennombruddet. Er de gode nok til å vinne kamper i de store turneringene mot Federer, Nadal, Djokovic og Murray, som har mange gode år foran seg på tennisbanen? Dersom Cilic, Monfils og Gulbis har planer om å etablere seg i toppen, må de få ut fingeren. Av de tre mener jeg Cilic har best sjanse i US Open som begynner 31.august.

Av kjærlighet til spillet

Lleyton Hewitt, French Open 2000.

Tida flyr. Er det virkelig ti år siden jeg så Juan Carlos Ferrero og Lleyton Hewitt for første gang?

Den gang var de i slutten av tenårene, og klare for å erobre verden. Det gjorde de også, for en kort periode: Hewitt vant US Open i 2001 og Wimbledon 2002, mens Ferrero vant French Open i 2003. Hewitt var rask, med gode returer, få feilslag og presiese passeringsslag. Jeg tror det var i Queen´s-turneringen 1999 at jeg så Hewitt første gang, da han spilte mot Sampras og tapte knepent i semifinalen.

Ferrero så jeg første gang høsten 1999. Jeg mener det var en grusturnering på Mallorca, på en tyrefekter-arena omgjort til tennisbaner for anledningen. Ferrero spilte mot Alex Corretja i finalen, og det var lett å se at Ferrero var en kommende grusstorhet. Ferrero hadde en kjempegod forehand, med mindre overskru enn de fleste av sine landsmenn. Lett til beins var han også.

Nå har Ferrero og Hewitt sine beste år bak seg. Likevel fortsetter begge to på ATP-touren. De trenger ikke pengene, jeg tipper de er leie av reisinga (særlig Hewitt som har familie) og det må gnage på stoltheten at de stadig taper mot spillere som er yngre og bedre. Sponsorkontraktene deres er neppe like gullkantede som de var for noen år siden.

At de likevel fortsetter, kan jeg ikke tro skyldes annet enn en djup kjærlighet til tennisen. Det å slå ballen fram og tilbake, prøve å finne en strategi som funker og kjenne adrenalinet.

Tirsdag møttes de igjen, i første runde i Montreal Masters (eller Rogers Cup som er det offisielle navnet). Ferrero vant denne gangen, 6-1, 6-4. Ferrero spilte to kvalifiseringskamper for å bli med i turneringen.

Her er Ferrero etter kampen. Han høres ikke ut som en mann på terskelen til å legge opp:

I’m playing very good tennis right now, and I’m feeling very good in the court with a lot of motivation right now. I think after I won Casablanca, I gave up my stress that I had. I wanted to win a tournament again, and after I started to enjoy more playing very well in the court. I’m 100 per cent so I don’t have the injuries that I had the past couple of years, so it helps a lot to feel comfortable in the court.

Ingen problemer for Clijsters

Kim Clijsters slo Marion Bartoli 6-4, 6-3 i Cincinnati i går, hennes første kamp på to år. Bartoli er i god form, så dette var en skrell. Bra sitat fra Serena Williams, som ikke tar seg selv så høytidelig:

I look like I had a kid more than she does. She looks amazing.

Clijsters møter Patty Schnyder i neste runde, og Clijsters leder 5-2 i innbyrdes oppgjør.

Husker du Andy Murray?

Selvsagt gjør du det, selv om det har vært stilt rundt Murray i det siste. Skotten kan faktisk overta andreplassen på rankingen fra Nadal denne uka, selv om Nadals helsetilstand har fått mer omtale de siste ukene. Murray har et sunt forhold til rankingen:

If you win your own matches, the rankings will look after themselves.

Likevel er det noe skuffende over Murrays sesong så langt. Han vinner titler, men ikke de store. I Australia ble han slått ut av Verdasco, og i Wimbledon av Roddick. Jevne kamper hvor Murray spilte godt, men han tapte dem. I French Open ble han også slått av en kraftspiller; Gonzalez.

Nå nærmer det seg US Open igjen, hvor Murray spilte finale i fjor, og ikke minst slo Nadal i en fantastisk kamp. Murray har ikke spilt noen turneringer siden Wimbledon, så det er vanskelig å si hvordan formen hans er. Hvordan tolker Murray tapene i Grand Slam-turneringene i år? De har alle kommet mot spillere som har høyere risiko i spillet sitt enn Murray. Kommer Murray til å spille med større risiko framover?

Selvtillit i kropp og sjel

Tennis på tv:
Samantha Stosur – Sorana Cirstea 6-3, 6-2
Semifinale, Los Angeles

Samantha Stosur er i ferd med å liste seg stilt fram som en av outsiderne til tittelen i US Open. Hun kom til semifinalen i Stanford i forrige uke.

Bjærn Dæhlie sa en gang at i de perfekte løpene tenkte han: “Kommer det ikke en bakke snart, slik at jeg får brukt kjempekreftene mine?”. Steffi Graf brukte alltid veldig kort tid mellom poengene i kampene hvor hun spilte godt. (Jeg husker ikke hvem som så treffende sa at det så ut som hun var for seint ute til en avtale.) Samantha Stosur minnet meg om Dæhlie og Graf i det første settet. Hun brukte kort tid mellom hvert poeng, og spilte med en voldsom selvtillit.

Jeg har skrevet om Stosurs særpregede serve før. Den fungerte igjen godt. I andre game i andre sett slo Storsur tre serveess. Stosur spilte hemningsløs tennis fra grunnlinjen også. Som mot Serena Williams i forrige uke, brukte hun backhand-slicen sin effektivt. Hvor mange WTA-spillere har en god underskrudd backhand i dag? Det var lett å se at Stosur spiller med stor selvtillit. De litt dristige slagene traff blink. Stosur har en hard, og overskrudd forehand som hun kan spille med passelig margin.

Cirstea fikk sitt gjennombrudd da hun slo Jankovic ut at French Open tidligere i år. Hun er temmelig rotete i stilen, beveger seg ikke så godt og slår mange ville feilslag. Men som hun denger den ballen! Hun minner meg litt om Ana Ivanovic for noen få år siden: Litt dårlig trent, men med et veldig trykk i slagene.

Cirstea hadde to breakballer på 1-2 i andre sett, men Stosur reddet seg ut av det og holdt til 3-1. Da gikk rullegardina ned, og Stosur fikk tre breakballer og gikk til 4-1.