Tennis på tv:
Roger Federer – Andy Roddick 5-7, 7-6, 7-6, 3-6, 16-14
Finale, Wimbledon
(Dette ble skrevet dagen etter Wimbledon-finalen, men ikke publisert før nå, av mangel på nettforbindelse på hytta.)
Det eneste slaget som Federer virkelig traff med denne dagen, var serven. Federer var råtten fra grunnlinjen (som jeg sms-et en kamerat under sendingen), klarte aldri å lese seg inn på Roddicks serve og var merkelig dårlig ved nettet. Det mest sjokkerende med kampen var at Roddick var sjefen fra grunnlinjen, og utrolig sterk i hodet. Federers seier skyldes serven, hodet og flaks i det avgjørende gamet på 14-15 i femte sett. Så vidt jeg husker, hadde Roddick to rammetreff der. Det var Federers eneste brudd i kampen.
Kampene mellom Federer og Roddick pleier å følge et fast mønster: Begge holder serve i begynnelsen, før Federer får et break, senker skuldrene og begynner å herje med amerikaneren.
Første sett så ut til å følge manus. De fulgte hverandre til 5-5, hvor Federer satte en breakball ned i Roddicks backhandhjørne og brøt. Det vil si, Roddick protesterte, og Hawkeye viste at han hadde rett. Roddick reddet seg inn og holdt til 6-5. Så ble sendingen brutt. Da bildet kom tilbake, hadde Roddick brutt Federers serve og tatt første sett. Det var åpenbart at kampen var i ferd med å bli noe utenom det vanlige.
Jeg ventet hele tiden på at Federer skulle gire seg opp litt, ta litt med kommandoen utpå der. Jeg syntes han listet seg rundt utpå banen, tydelig ukomfortabel på et vis. Roddick fortsatt å serve fantastisk i andre sett, og Federer levde også på serven. Federer fra grunnlinjen var et ynkelig syn. De gangene han fikk tilbake Roddicks førsteserve på godt vis, var det likevel Roddick som tok kommandoen over ballvekslingen.
Federers backhand ble slicet (slått med underskru) diagonalt til Roddicks backhand, som takket for tilliten med å slå sin egen backhand rakt ned linja og sjefet på den måten. De gangene Federer valgte å gå ned langs linjen med backhanden, var slagene såpass dårlige at Roddick kom i posisjon til å slå forehanden sin brutalt ned mot Federers forehand, med sveitseren på etterskudd hele tiden.
Federers forehand var nølende og upresis, og han slo den ofte ut fra upressede situasjoner. Han traff med noen passeringsslag, men bommet også tilsvarende mange som var overkommelige. Underveis kom jeg til å tenke på mitt eget mønster på tennisbanen: Jeg er best når jeg ikke rekker å tenke, på reaksjonsslag. Får jeg tid til å vurdere og tenke, slår jeg ofte feil. Jeg synes Federer også fulgte det mønsteret i store deler av kampen. Nerver?
Roddick på sin side spilte bedre enn jeg noen gang har sett ham mot Federer. Han hadde en tydelig plan om å serve ned langt midtlinjen og i kroppen på Federer (i motsetning til ut av banen), og det funket nydelig. Han gikk aldri bort fra den taktikken, og Federer fant ingen gode svar. Roddicks backhand var solid på alle måter.
Det mest imponerende var Roddicks mentale styrke. Han ble ikke stresset i andre sett, selv om han hadde det første. Bortsett fra én gang: Han skulle ha tatt en av de fire settballene han hadde på 6-2 i tie-breaket i andre sett. Den ene var et høyt og dårlig passeringsslag som Roddick slo flere meter ut med backhand-volley. Federer snek til seg det settet, og jeg syntes han så litt piggere ut i tredje sett. Da Federer tok kommandoen over tredje setts tie-break og vant det også, var jeg sikker på at han kom til å ta det fjerde settet med klar margin.
Slik gikk det ikke. Jeg var ute en tur for å vise søstera mi veien opp til huset (de var på gjennomreise), og kom tilbake akkurat tidsnok til å se Federer bli brutt til 1-3 i fjerde sett. Roddick servet seg gjennom det uten problemer, og som i fjor var det klart for femte sett.
På dette tidspunktet begynte jeg å tenke på finalen i fjor. Den gikk også til fem sett, men bare takket være Federers to tie-break-triumfer i tredje og fjerde sett.
Federer fant ikke rytmen på annet enn serven i det femte settet mot Roddick, men klarte likevel å spise noen poeng på Roddicks servegames her og der. Da han tok matchballen på 16-14 (16-14!!!) i femte sett, var det første gang han brøt Roddick i hele kampen.
Det er ikke ofte at den som klarer å bryte motstanderen færrest ganger, vinner kampen. Det er heller ikke ofte at vinneren av kampen vinner færre games enn taperen (Federer vant 38, Roddick 39). Men der har du tennis: Det handler om å vinne flest sett, og et sett vunnet 6-0 er ikke verdt mer enn et sett vunnet 7-6.
Federer har nå spilt de seks siste Grand Slam-finalene. I en av dem var han sjanseløs (French Open mot Nadal i fjor). I Wimbledon 2008, Australian Open 2009 og denne Wimbledon-finalen synes jeg Federer har vært anspent og tydelig under sitt beste nivå, samtidig som Nadal i fjor og Roddick i år spilte meget gode kamper. Federer har slitt mer i Wimbledon-finalene sine enn f.eks Sampras gjorde, husk for eksempel at han hadde hendene fulle med Nadal i 2007 også, og ble skremt mot Nadal i 2006 og Roddick i 2004 også.
Jeg likte dette sitatet fra tennis.com-skribent Steve Tignor:
Like the man he passed on the all-time Slam list, Pete Sampras, Federer continues to succeed in his late 20s because he does nothing more, or less, than win. Sometimes that means finding a way to take a match that belongs to someone else.
Finalene mot Nadal i fjor og Roddick i år, er allerede klassikere. Men mest på grunn av dramaet og konteksten, ikke spillet. Hadde Federer spilt sin beste tennis i finalene, ville de blitt kortere og kjedeligere. Jeg er fan av Federer, men mener påstanden holder vann.
Etter årets seier i French Open spådde noen at Federer kom til å spille mer avslappet i de neste Grand Slam-turneringene, siden han hadde tangert Sampras´ rekord på 14 GS-titler, og vunnet den siste av de fire store. Kanskje kommer Federer til å slippe seg mer løs i New York når US Open begynner på seinsommeren? Jeg er ikke sikker, men tror nok han føler presset der også, som mester de siste fem årene.
For to måneder siden så M/S Federer ut som en synkende skip. Federer hadde lagt bak seg en dårlig finale i Australian Open og en miserabel hardcourt-sesong i USA. Ut av ingenting vant han grusturneringen i Madrid, så ble Nadal skadet, forsvant ut av French Open og trakk seg fra Wimbledon. Og i hans fravær vant Federer disse to.
Premissene har også endret seg de siste to månedene. Det siste året har det vært mye snakk om at Nadal, Djokovic og Murray var i ferd med å ta igjen Federer. Ikke uten grunn, for Federer har tapt de fleste kampene mot dem det siste halvåret. Men i French Open og Wimbledon slapp Federer å møte noen av dem. Djokovic tapte mot Kohlschreiber og Haas, Murray mot Gonzalez og Roddick, Nadal mot Söderling i Paris, og deltok ikke i Wimbledon.
Andy Roddick så ut som en knust mann etter finaletapet. Det hadde han all grunn til, for han spilte en fantastisk kamp mot en anspent Federer. Men honnør til Federer som nektet å gi seg selv på en dag hvor han var langt unna toppformen.
Nå har Federer 15 Grand Slam-titler, Nadal har fortsatt 6. Dersom Nadal hadde vunnet de Paris og Wimbledon, ville differansen vært 13-8. Nå virker det plutselig mer usannsynlig at Nadal skal overgå Federers antall.
Særpregede server er en mangelvare på WTA-touren. Men Samantha Stosur er lett å kjenne igjen.
The Bleacher Report har ofte lange og gode artikler om tennis. Les 
Sveits møter Italia i Davis Cup 18.-20. september, i Genova. Der skal Roger Federer spille, 
Det regner i Stavanger, og som resten av byen brukte jeg gårsdagen på Forus, nærmere bestemt XXL. Det var på tide å kjøpe åtte nye tennisballer.
