Sommerknask: McEnroe-Wilander, 1982

Da Mats Wilander vant French Open i 1982, var det en av tidenes sensasjoner. Han var 17 år, og slo en rekke toppspillere før han slo rutinerte Vilas i finalen. Senere den sommeren spilte Sverige mot USA på bortebane i Davis Cup. Wilander møtte John McEnroe, en av tidenes beste DC-spillere.

Jeg leste første gang om dette oppgjøret for noen år siden, i Steve Flinks bok The greatest tennis matches of the 20th century. I forrige uke kom jeg over et klipp på YouTube.

Det er lett å se at mye har skjedd med sporten på de 27 årene som er gått. Det mest åpenbare er at verken McEnroe eller Wilander går for vinnerslag med samme dødsforakt som spillerne i dag. Det har nok en sammenheng med at racketene var mindre kraftfulle enn i dag. Jeg synes Wilander slipper unna med mange korte grunnslag – de lander som regel rundt servelinjen til McEnroe, som likevel ikke prøver å hamre dem inn. I dag hadde så korte slag blitt straffet mye hardere.

Wilander var som sagt fersk Franch Open-vinner sommeren 1982, og spiller mye på samme måten her. Mye overskru og god margin til sidelinjene, og litt for mye luft i passeringsslagene mot McEnroe. De gangene Wilander prøver på noe spesielt, er når McEnroe tvinger ham til det. Likevel er det lett å se hvorfor Wilander var en vanskelig motstander, for svensken gir ikke bort noe gratis i form av upressede feil.

Kampen varte 6 timer og 22 minutter, og er den lengste i DC-sammenheng. McEnroe vant til slutt: 9–7, 6–2, 15-17, 3–6, 8–6. Legg merke til at McEnroe spiller med treracket. Jeg tror han droppet den i 1983 eller deromkring.

Nadal-Federer fra A til Z

Nadal og Federer er på hver sin side av trekningen i Wimbledon, som første- og andreseedet. Får vi en reprise på fjorårets finale?

Uansett er det verdt å lese Wimbledons egen artikkel om spillernes historie mot hverandre.

Fersk WTA-vinner: Rybarikova

Jeg har skrevet for lite om dametennis i det siste. Nå er det snart Wimbledon igjen, og det betyr vel at en Williams vinner igjen. Gjerne Venus, siden hun har spilt så dårlig/lite i det siste. Det pleier å være et godt tegn for hennes Wimbledon-innsats.

Jeg følger dårligere med på dametennisen, så navnet Magdalena Rybarikova hadde jeg ikke hørt før hun vant turneringen i Birmingham denne helga. Hun er 20 år, kommer fra Slovakia og dette var hennes første WTA-tittel. Etter Reuters sin rapport å dømme, har hun ikke historien med seg når hun skal prøve å fortsette framgangen i Wimbledon om en drøy uke:

She was junior Wimbledon runner-up in 2006 but, after two attempts in the main draw, has yet to progress past the first round.

Hvem tar flest titler i år?

Nadal har fem titler så langt i 2009, men grussesongen er slutt. Andy Murray har fire titler, og liker seg veldig godt på de raske dekkene som det skal spilles på resten av sesongen. Samtidig er Nadal god på hardcourt også, hvis kroppen holder.

Federer og Djokovic har to titler hver, og Federer bryr seg mindre og mindre om oppvarmingsturneringene.

Så hva sier dere; blir det Murray eller Nadal som vinner flest titler i 2009? Eller har noen andre en sjanse?

Jeg ville ikke satt pengene på Murray

Andy Murray vant Queen´s-tittelen i dag, etter seier over Blake i finalen, 7-5, 6-4. Jeg så første sett fram til 4-4.

En slik tittel bygger opp skotten som en av favorittene til Wimbledon, som begynner neste mandag. Det er sterkt å vinne på hjemmebane, men rekken av Murrays motstandere er ikke spesielt imponerende: Seppi, Garcia-Lopez, Fish, Ferrero og Blake.

I finalen mot Blake synes jeg Murray var i overkant passiv, og gikk inn i lange dueller fra grunnlinjen med Blake. Murray brøt Blake i andre game, men ble selv brutt rett etterpå.

Jeg tipper Murray regnet med at Blake før eller seinere ville miste tålmodigheten og slå seg bort, og det skjedde ganske ofte. Spørsmålet er hvordan Murray klarer å gire om mot en risikospiller som har dagen. Hans to tap i Grand Slam-sammenheng kom mot Verdasco og Gonzalez, som er slike spillere.

(Barne-TV overtok skjermen, og også der var det tennis i dag. En finsk produksjon om en gutt som spilte tennis, drevet fram av en ekstremt ambisiøs far med stripete skjorte, sideskill og blå genser knyttet over skuldrene. Tennisklisjé-faktor 45, med andre ord.”Si til deg selv: Jeg vil vinne!”, insisterte faren. Gutten fant i stedet lykken med ei jente som likte å klatre i trær. Blæh.)

Romantikere versus naturalister

De beste skribentene er etter min mening dem som klarer å si noe helt nytt om en sak mange har sagt noe om tidligere. Federers seier i French Open er en slik ting som mange har ment noe om den siste uka. (Jeg lover at dette er siste post om den finalen.)

Peter Bodo har også ytret seg, selvfølgelig. Denne artikkelen har for mange høydepunkter til at jeg gidder nevne dem her. Bodo setter ord på forskjellen mellom Nadal og Federer sine fans, hvorfor noen heier med den ene og noen med den andre. Bodo kaller dem naturalister (Nadals fans) og romantikere (Federers).

Her er sitatene, mine uthevinger:

Om Nadal:

One of the reasons Nadal is so popular with youngsters is that he unconsciously sends the message that he is very of the moment, very now – that he’s some sort of  evolutionary step forward, something tennis has not seen before and for which it has no answer. Nadal literally begs you to make all those arguments about how this isn’t your father’s game of tennis anymore, about how somehow tennis has gone to a mythical “next level” which may not exist and maybe never did – at least not in so conspicuous, quickly attained way.

Om Federer:

Federer is light on his feet, blessed with remarkable feel, and he possesses stores of stamina and determination that are concealed rather than advertised. Nobody looks at him and thinks “next generation,” or “specimen.”  Guys who play, look, and even talk like Federer aren’t supposed to have a shot in this game anymore, and the fact that they do (or that he does, proving that at least in theory the possibility exists) is one of the things that makes tennis worth watching and following. The game was supposed to leave his kind behind, yet here is Federer, not only stubbornly clinging to existence, but actually outlasting and proving himself more durable than the specimens.

Johansson gir seg

Thomas Johansson, French Open 2001.

Thomas Johansson legger opp. Svensken vant Australian Open i 2002, hadde en kjempegod backhand og en av ATP-tourens beste server i forhold til egen kroppshøyde. Og som alle tennisspillende svensker var han en kjernekar.

Dermed gir sistemann i den gylne svenske generasjonen seg; Enqvist, Norman og Björkman er allerede ute. Enqvist slo hardere, Norman datet Martina Hingis og Björkman gjorde parodier og vant mye i double, men Johansson var den eneste av dem som vant en Grand Slam-tittel.

Det er godt å se at det går an å komme gjennom en karriere i toppen av tennisen uten å ta nevneverdige skader på sjelen av det. Johanssons egne avslutningsord gir meg lyst til å gi fyren en skikkelig klem:

Nu är denna resa slut och det är dags för mig och min underbara familj att resa vidare mot nya mål. Jag brinner för svensk tennis och hoppas kunna få ge något tillbaka i framtiden. Till sist vill jag tacka alla de människor som har hjälpt och stöttat mig under alla år. Utan er hade jag aldrig klarat resan så bra.

Vi hørs

Thomas

I kanonenes fravær

Når Federer og Nadal hviler seg, prøver nummer tre og fire i verden (Djokovic og Murray) å sette seg i respekt før Wimbledon.

I Queen´s-turneringen er Murray klar for semifinale mot Juan Carlos Ferrero. Vinneren av den kampen møter Roddick eller Blake i finalen. Jeg har ikke sett noe av sendingene fra turneringen de siste to dagene, men regner med at vi får Murray-Roddick i finalen. Murray har godt tak på amerikaneren. Jeg må si at jeg liker underlaget i Queen´s bedre enn Wimbledon-gresset, som er blitt temmelig sakte i mine øyne.

I Halle holder Djokovic liv i titteldrømmene. Han møter overraskelsen Rochus i semifinalen, og vinneren av den kampen møter Haas eller Kohlschreiber i finalen. Kanskje får Djokovic sjansen til å revansjere French Open-tapet mot Kohlschreiber?

Bare den harde kjernen av fans kommer til å huske hva som skjedde i Queen´s og Halle når sesongen er slutt. Det er Wimbledon som teller nå, og både Murray og Djokovic trenger et godt resultat der for å vise at de fortjener å nevnes i samme åndedrag som Federer og Nadal.

Dimitrov er fortsatt uferdig

Tennis på tv:
Gilles Simon – Grigor Dimitrov 7-6, 7-6
2. runde, Queens

Egentlig er jeg litt mett av tennis etter French Open, men likevel er det alltid gøy å se Queens-turneringen som begynner dagen etter herrefinalen. Det tar litt tid å venne seg til den lave spretten, det raske tempoet og alle tie-breakene, selv for meg som ser på.

Jeg så avslutningen av Simon-Dimitrov sammen med min fire år gamle datter, som nok så kampen som et påskudd for å være oppe, mer enn en sjanse til å studere gresstennisens finesser. Med slikt selskap kommer uventede spørsmål:

- Hvorfor står de sånn (hun går ut på golvet ut bøyer seg fram og vrikker på rompa)?
- Det er sånn de gjør for å å gjøre seg klare til å slå ballen.

- Hvorfor har han sånn på foten (begge spillerne hadde bandasjert knærne)?
- Det er fordi de har vondt i knærne.
- Kanskj fordi de har fått ballen mange ganger i knærne?

- Er han hvite den aller beste i verden?
- Eh, nei, men han er ganske god.

Gilles Simon blir aldri best i verden. Grigor Dimotrov blir det kanskje en dag. Den unge bulgareren (bulgarsk, 18 år, ranket 361) blir spådd som en av arvtakerne når Nadal-generasjonen (Djokovic, Murray) er over middagshøyden. Det er lett å se hvorfor: Han har en stor rekkevidde, en fin backhand og spiller allerede jevnt med mange av topp 100-spillerne. Han trenes av Peter Lundgren, Federers tidligere læremester.

Simon kom tilbake etter å ha ligget under 2-4 i andre sett, og tok kampen til et tie-break, hvor han raskt fikk en liten ledelse. Han gjorde akkurat nok til å vinne kampen, og Simons letbeinte kontringstennis egner seg bra på gress. Dimitrov gjør fortsatt mange urutinerte feil, han går til nettet på feil baller og jeg synes han må få mer fart i forehanden sin.

Dimitrov er som sagt 18 år. Han bør få et skikkelig gjennombrudd i år eller neste år, dersom han er en framtidig verdensener.

Philippoussis beholder huset

Mark Philippoussis har ifølge ATPs sider spilt inn nærmere 45 millioner kroner i karrieren. På toppen av dette kommer sponsorinntekter mm. Nå er det meste borte, og australieren fikk med nød og neppe beholde huset da han misligholdt lånene sine.

Les hele historien i My money´s gone, life is tough. Den gamle playboyen stiller opp med krykker.

Det er snart seks år siden Roger Federer vant sin første Grand Slam-tittel, Wimbledon 2003. Motstander i finalen: Philippoussis. Siden det møtet har livene deres gått i hver sin retning.

Federer endelig på SI-coveret

Tennisfans har i årevis klaget på at Roger Federer har vært for lite på forsiden av bladet. Nå blir det en ordnings på det, takket være sveitserens seier i French Open. (Hadde de en forside etter Wimbledon-finalen i fjor? Jeg tror det.)

S.L.Price skriver en del på nettet (mindre enn Jon Wertheim), men jeg synes han som regel treffer godt med observasjonene sine. Håper de legger artikkelen på nett.

Oppdatert: Artikkelen er her.

Om Federers posisjon i tennishistorien

Det skrives mye om Roger Federers plassering i rangeringen av tidenes beste tennisspillere akkurat nå. Det er ikke så rart, siden Federer både tangerte Sampras sin rekord med 14 GS-titler, og vant den 14. i Paris, og dermed har vunnet alle de fire store.

Hvilke kriterier gjelder i en slik kåring av tidenes beste spiller? Federer har flest GS-titler og alle fire dekker, i tillegg til 20 strake GS-semifinaler. Blant annet. Andre har hatt større suksess i Davis Cup (McEnroe) og double (McEnroe), vunnet flere turneringer totalt (Connors mest av alle), endt sesongen som nummer én flere ganger (Sampras), har flere Wimbledon-titler (Sampras), har dominert de to mest ekstreme underlagene grus og gress (Borg) eller vunnet alle de fire turneringene samme år (Laver, i 1962 og ´69).

Alle de store har sine svakheter i CV-en. Federers eneste svake punkt er den innbyrdes statistikken mot Nadal, og det blir ofte holdt mot Federer at han har slitt så mye mot spanjolen, og derfor ikke kan være tidenes beste spiller. Jeg ser poenget, samtidig som jeg ikke kjøper det. Tennis er ikke en tomanns-sport. Federers seier i årets French Open er ikke mindre verdt selv om han ikke slo Nadal i finalen.

Jeg synes også det er søkt å klage på motstanden Federer har møtt i karrieren, og si at generasjonen hans er svakere enn tidligere. Du kan uansett ikke slå andre enn dem du møter. Uten Federer ville Roddick, Hewitt, Safin og Nadal hatt enda flere GS-titler, og da ville ingen kalt det en svak epoke.

Nivået i alle idretter blir høyere og høyere for hvert år. Dessuten øker utbredelsen, og det har aldri flere som ønsker å nå til topps i en global idrett som tennis. At herretennisen er blitt nærmest et Roger og Rafael-show, er ganske utrolig i det perspektivet. Må Federer slå Nadal i en Grand Slam-turnering igjen for å kunne kalles tidenes beste? Jeg mener ikke det, men jeg tror Federer selv ønsker å vise at han fortsatt har det i seg. Han har vel ikke slått Nadal i GS-sammenheng siden Wimbledon-finalen i 2007.

Nadal gir svar i dag

Rafael Nadal har vondt i kneet, og det er tvilsomt om han spiller Wimbledon. Svaret kommer visst i dag. Jeg tror han stiller, og heller vil ta en pause i hardcourtsesongen som leder fram til US Open. Nadal er bedre på gress enn hardcourt, og det er et mer behagelig underlag for knærne hans.

Om Federers taktikk mot Söderling

New York Times ser på FO-finalen med analysebriller. Verdt å lese. Bra sitat:

Throughout the spring season, Federer worked on patterns that would be effective against Rafael Nadal. In many ways, this led to Federer’s getting into trouble in some earlier rounds, especially against Jose Acasuso and Tommy Haas.

En pyses bekjennelser

Noen ting får kroppen til å riste ukontrollert av skrekk. Sykehus. Grand Slam-finaler med Roger Federer.

Jeg er stor fan av Federer, og er alltid nervøs før kampene hans. I dag kjørte vi hjem fra Kristiansand. Med jevne mellomrom ble jeg grepet av skrekk mens vi passerte Mandal, Lyngdal, Moi, Vikeså, Gjesdal og Sandnes: Hva om Federer ikke klarte det? Han hadde spilt middelmådig i perioder i turneringen, mens Söderling hadde imponert. Federer knakk sammen da han skulle nå nummer 14 i Australia. Skulle det skje igjen?

Vel hjemme ville husets fireåring se Tingeling, og det gikk jeg med på. Kroppen føltes som den hadde inntatt ti kopper espresso, temmelig urolig. Kona mi skrudde på tv-en, som viste en gråtende Federer. Gledestårer. Selv ble jeg mest lettet. Skal se finalen når den går i opptak i kveld. Federer holder ved like en spesiell statistikk: Han taper aldri en Grand Slam-finale, så sant andre enn Nadal er motstander. Det forteller mye om Federer. Og Nadal.

Jeg fikk imidlertid sett Mats Wilanders oppsummering etterpå. Han sier ofte rare ting, synes jeg. Ok, det går til en viss grad an å diskutere om Federers triumf i Paris gjør ham til tidenes beste spiller. Til en viss grad, selv om jeg mener denne seieren avgjør det spørsmålet. Enda merkeligere var Wilanders ord om Nadal. Han mente at grustennisen i denne turneringen viste at Nadal har noe å strekke seg etter, og viste til blant annet Del Potro og Söderlings spill. At de har tatt tennisen til et nytt nivå, og at de kommer til å bli farlige framover.

Nadal har tapt én gang i Paris på fem turneringer. Ett tap mot Söderling, i en kamp hvor Nadal ikke var 100 prosent fysisk, er ingen katastrofe. Både Söderling, Del Potro og andre hardtslående høye menn skal spille veldig nøyaktig tennis for å slå Nadal jevnlig.

Ting snur seg fort. Hvis noen før denne sesongen hadde sagt at Nadal og Federer ville ta de to første Grand Slam-titlene, ville ingen reagert på det. Hvis noen hadde sagt at Nadal ville ta Australia og Federer Frankrike, ville det gitt atskillig høyere odds. Etter hardcourtsesongen i USA sluttet i vår, så Federer ut til å være ute av det. Så tapte han mot Wawrinka på grus og virket som en enda mer usannsynlig vinnerkandidat i Paris. Så vant han Madrid, og satte en stopper for Nadals seiersrekke på grus, samtidig som Nadal virket en smule sliten, og på toppen av dette tapte mot Söderling i Paris, etter å ha slått han 6-1, 6-0 noen uker tidligere.

Ting snur seg fort. Murray og Djokovic viste lovende takter i grusturneringene før French Open, men var aldri i nærheten av å ta tittelen. Og nå: Nadal har trukket seg fra Queens. Dersom han ikke klarer å spille Wimbledon, mister han mange rankingpoeng. Men er det begynnelsen på slutten for Nadal? Selvsagt ikke.

Federer har nå vunnet to av de tre siste Grand Slam-turneringene, og dersom det er dette som kalles nedtur i karrieren, tror jeg det er mange som misunner ham den. Nå har han vunnet i Paris, og alt som kommer etter dette er rein bonus. Federer kommer til å spille med atskillig lavere skuldre enn de siste 2-3 årene, tipper jeg. I så fall er det bare å glede seg.

Lenker:
Sports Illustrated – Jon Wertheim
BBC, kamprapport
Rolandgarros.com
About.com – kampanalyse

Kafelnikov er blitt tjukk og gammal

1996-vinner av French Open, Yevgeny Kafelnikov, var en av mine favoritter mens han spilte. Merkelig temperament, nydelig backhand, rar forehand, uforståelige tap og lekre volleyer. Jeg savner en tilsvarende raring i toppen i dag.

Det er et kort intervju med ham på de offisielle sidene for French Open. Kafelnikov er blitt tjukk siden sist, men er fortsatt veldig rar. Dette sitatet er klassisk Kafelnikov:

Tell us something that puts you in a bad mood.
My 10-year-old daughter. She always gets her own way.

Her er noen klipp fra Kafelnikovs triumf i Paris i 1996, finalen mot Stich:

Frykt og spenning i Kristiansand

Tennis på tv:
Roger Federer – Juan Martin Del Potro 3-6, 7-6, 2-6, 6-1, 6-4
Semifinale, French Open

Fredag i Kristiansand. Vi er på den obligatoriske sommerturen til dyreparken. Vi bor på et hotell i gangavstand, med E18 som nærmeste nabo. Rommet er passelig for to, men for lite for to store og to små, men her bor vi likevel, og mens de to minste prøvde å sovne, skrudde jeg på fjernsynet. Jeg trodde Del Potro – Federer var ferdig, men det var den ikke. Jeg kom inn på 1-0 i femte sett til Federer. I et halvmørkt hjørne lyste den store skjermen, og det var dagens mest spennende minutter (beklager, Julius).

Det var åpenbart at kampen hadde pågått en stund, for de sprang ikke etter alle ballene. Det er åpenbart at Del Potro slår hardere enn Federer, og har bedre rekkevidde. Federer har bedre ballfølelse og er lurere. Federer ble brutt tilbake til 3-3, og da trodde jeg at han kunne være i trøbbel. I det påfølgende gamet sleit Del Potro voldsomt med førsteserven, og Federer brøt til 4-3. Det breaket holdt han ut kampen. Federer servet mye ut av banen, selv om Del Potro fikk noen av servene tilbake med renter.

Jeg så som sagt ikke begynnelsen av kampen, men rapporten fra BBC forteller at Federer så svak ut i begynnelsen av kampen, og var heldig som tok seg til et tie-break i andre sett. Så begynte han å jobbe seg inn i kampen. Federer er en typisk femsett-spiller nå.

Jeg tror Federer kommer til å gjøre alt han kan for å få en god start mot Söderling. Selv om Söderling er mentalt sterk nå, tror jeg han begynner å tenke litt dersom Federer tar første sett i oppvisningsstil. Begge spilte fem sett i semifinalen.

Jeg så slutten av Söderlings semifinale, og trodde han skulle ta det i tre sett. Dersom han hadde gjort det, ville han hatt en klar fysisk fordel på Federer i finalen. Det har han ikke nå. Tenker han på det før han sovner i kveld?

Jeg gir Söderling en liten sjanse. Skal vi si at Federer er favoritt 70-30? Han virker veldig konsentrert i år, og har ikke blitt frustrert og sur, selv i dårlige perioder av kampene.

Safina – Kuznetsova: Finalespådommer

(Jeg er på nett likevel!)

Vi får ikke Nadal-Federer i år, men Safina-Kuznetsova i finalen på damesiden er også fyrverkeri. De er gode på grus begge to, og begge trenger tittelen i Paris for å temme kritikerne – Safina fordi hun er nummer én uten å ha en GS-tittel. Kuznetsova fordi hun er mest kjent for å tape finalene hun spiller, og det begynner å bli noen år siden 2004, da hun vant sin eneste Grand Slam-tittel (US Open).

Personlig har jeg alltid likt Kuznetsova best av de to. Jeg synes hun har mest tennis i seg, spesielt den forehanden er fantastisk rå. Safina leder den innbyrdes statistikken 8-5, etter å ha vunnet fem av de seks siste. De har møttes i to grusfinaler i år, med en klar seier hver. Kuznetsova har slått ut Serena Williams, og det gir selvtillit. Safina har vunnet alle sine sett knusende overlegent, bortsett fra det første som hun tapte mot Azarenka.

Kuznetsova har spilt tre sett i de tre siste kampene. Skal hun vinne, må det skje i strake sett, tipper jeg. Uansett håper jeg at det blir en god russisk finale.

Spådom: Safina i to sett.

French Open, innspurten

Jeg kommer dessverre til å være mindre på nett de nærmeste dagene. Alt ligger til rette for Federer nå, selv om han kan få en skikkelig test mot Del Potro, som spiller veldig konsentrert. Men han har ikke erfaring fra slike situasjoner, og har en dårlig statistikk mot Federer. Söderling mot Gonzalez er en helt åpen kamp, hvor jeg holder svakt på Söderling som favoritt. I en finale er Federer favoritt.

Har ikke skrevet så mye om damene i det siste, men Kuznetsova ser bra ut. Jeg tipper det blir finale mellom henne og Safina, som vil være helt naturlig, for de var vel de beste spillerne i årets grusturneringer før French Open.

Svensk semifinale

Magnus Norman, French Open 2001.

Robin Söderling knuste Davydenko 6-1, 6-3, 6-1 i dag, og er klar for semifinale mot Murray eller Gonzalez.

Det virker som trener Magnus Norman har sagt de rette tingene til Söderling. Norman var jo selv en spiller med begrenset repertoar, men fikk maks ut av det han hadde. Söderling har større slagkraft, og det virker som Norman har lært ham en del taktikk.

Hva tror dere om de andre kvartfinalene, Del Potro – Robredo og Monfils – Federer? Jeg tror Robredo har en god sjanse. Del Potro virker fokusert, men jeg tror terrieren Robredo er i stand til å få ham ut av rytmen. Del Potro beveger seg ikke så godt, og hvis Robredo klarer å gi Del Potro en ujevn miks av løst, hardt, overskrudd og underskrudd, tror jeg han tar det. Det var det som funket for Tsonga da han spilte mot Del Potro, selv om det var tydelig at Tsonga var ukomfortabel med å spille på den måten. Robredo i fem.

Monfils – Federer er helt åpen. På en måte tror jeg Monfils kommer til å spille en kjempekamp, frustrere Federer med sin store rekkevidde og kanskje slå Federer i tre sett i en kamp hvor Federer knekker sammen mentalt ved tanken på den historiske sjansen som glipper. Samtidig venter jeg på at Federer skal finne storformen og spille med lavere skuldre. Han kan ikke liste seg gjennom trekningen til en Grand Slam-tittel, selv om Nadal er borte. Federer i fire. Håper jeg.

Alt handler om Federer nå

Jeg fulgte for lite med på tennis til å huske hvordan reaksjonene var da Pete Sampras overraskende tapte mot Richard Krajicek i Wimbledons fjerde runde i 1996. Ble det ansett som slutten på Sampras-æraen? Han hadde på det tidspunktet tre Wimbledon-titler på rad.

Vi vet hvordan det gikk videre: Sampras kom tilbake og vant i 1997, i det som han beskriver som sin beste tennis. Og han vant igjen i 98, 99 og 2000. Sju titler på åtte år.

Nadal er ute av French Open, men jeg tror fort han kan komme tilbake og gjøre noe lignende som Sampras. Nadal møtte Söderling, en spiller som satset stort og spilte perfekt. Sampras møtte Krajicek, som servet fantastisk og spilte bedre backhand enn han noen gang har gjort.

Roger Federer varmer opp, French Open 2000. Jeg var eneste tilskuer.

Alt peker mot Federer nå. Ser vi på de innbyrdes statistikkene mellom Federer og resten av spillerne, er det bare Murray som har godt tak på Federer. Og jeg tror faktisk Murray har en sjanse mot Federer på grus, fordi Federers stil passer ham så godt. Federer har ikke hatt problemer mot Haas på årevis, men trengte likevel fem sett i dag. Det er nødt å være nerver i bildet. Jeg vet ikke hvordan dagens resultat skal tolkes: Har Federer spilt av seg nervene før neste kamp, eller kommer han til å være frynsete helt til det siste?

Federer er tre kamper unna pokalen. Den første går mot Gael Monfils, og jeg tror det kan bli det største hinderet på veien. Monfils er ung og spiller på hjemmebane, og som Tsonga liker han forventningene fra franskmennene. Monfils har bare tapt ett sett så langt i turneringen, men motstanden har ikke vært all verden.

Jeg tror mye avhenger av åpningen i kampen mot Federer. Monfils kan bli utålmodig, og er temmelig uryddig i stilen, og jeg kan ikke se for meg at han kan slå Federer i fem sett. Det må i så fall være om han spiller sin livs kamp og vinner i tre, og får Federer sur og nervøs.

Dersom Federer slår Monfils, venter Del Potro eller Robredo. Federer er 8-0 mot Robredo (inkludert tre kamper på grus) og 5-0 mot Del Potro (senest på grus i Madrid). Slår Federer Robredo/Del Potro, er det tid for finale igjen. Federer vet at han må vinne i år, ellers er det for sent.

På en måte tror jeg denne turneringen vil ta en del av gnisten ut av Federers karriere, uansett hvordan det går. Vinner han, har han tangert Sampras sine 14 GS-titler, han har vunnet alle de fire store, og hva mer må han bevise for å befeste sin posisjon som tidenes beste? Taper han, vet han med seg selv at en like god sjanse neppe kommer igjen, med Nadal og Djokovic ute av dansen. Hvordan skal han reise seg fra det?