Roger Federer har ikke vist seg på ATP-touren siden han tapte semifinalen i Australian Open for halvannen måned siden. Verdenseneren er ventet tilbake på banen i Dubai i neste uke. Så kommer to tette Masters-turneringer i Indian Wells og Miami. Federer har tradisjonelt spilt godt i alle disse tre turneringene. I fjor tapte han tidlig i både Indian Wells og Miami, og er nok innstilt på å vise hvem som er sjefen.
Pete Sampras spilte tre oppvisningskamper mot Federer rett før jul. Denne uken slo han Tommy Haas i en oppvisningskamp i San Jose. Senere i mars skal han møte Federer igjen. Jeg har litt problemer med å se hva Sampras skal med disse kampene. Alle vet at Haas og Federer kunne slått Sampras enkelt dersom de hadde ønsket det. Men samtidig virker det som Sampras liker å være tilbake i rampelyset.
For hver kamp Sampras vinner, kommer det spørsmål om et comeback, og Sampras svarer nei. Og det gjør han helt rett i. Men han liker nok at spørsmålet blir stilt, siden han fortsetter å spille disse kampene. Herretennisen er inne i en glimrende periode nå, med både etablerte toppspillere (Federer, Nadal), nykomlinger (Tsonga, Djokovic, Gasquet, Murray) og noen halvgamle som alltid er en trussel (Roddick). Så hvorfor tennispressen maser om et Sampras-comeback som i beste fall er en promille-sjanse, forstår jeg ikke helt.
Jeg har lest to interessante kommentarer i anledning Sampras sin seier mot Haas:
You see a lot of stuff about how he’d (Sampras) step in and be top five right away, all that stuff. He wasn’t top five when he left the game. And it’s tough to imagine someone kind of sitting on the pine for three years or four years and coming back and being better.
Det er mulig jeg har skrevet om det før, men hver gang jeg ser klipp med Yevgeny Kafelnikov tenker jeg at han burde fått mye mer ut av karrieren. Mannen vant to Grand Slam-titler, så det er litt søkt å kalle ham en underachiever. Men hei, jeg kommer på få andre spillere som har hatt et like komplett repertoar de siste ti årene. Okei, Federer.
Kafelnikov hadde korte, økonomiske slag fra begge sider. Han slo ganske flatt, og fordi han var høy, hadde han ikke så store problemer på grusen. Kafelnikov var en fantastisk volley-spiller også. Svakheten hans var serven, den burde vært bedre for en så høy fyr som Kafelnikov. I 1996 vant han både single og double i French Open. Jeg tviler på om noen kommer til å gjenta den bedriften.
Hvorfor skriver jeg om dette nå? Jeg fant et utdrag fra finalen i Australian Open 2000. Kafelnikov tapte i fire sett mot Agassi, midt i amerikanerens velmaktsdager. Det er en serie fantastiske grunnlinjedueller. Agassi var i sitt livs form på denne tiden, og kvernet i stykker Kafelnikov i den australske sommervarmen.
Kafelnikov burde vunnet mer, men han var for ustabil og for glad i penger.
Jeg synes det er vanskelig å se på Kafelnikov spille uten å få lyst til å prøve stilen hans. Veldig tøffe grunnslag. Sjekk den kompakte backhand-bevegelsen og den litt rare forehanden. Jeg husker at forehanden til Kafelnikov ble beskrevet som en fakkel, altså at han holder racketen ganske vertikalt i forhold til andre i forberedelsen. Temmelig god beskrivelse, synes jeg.
I det tommelen nærmet seg av-knappen i går kveld, svitsjet jeg innom SportN, som er del av den nye RiksTV-pakken min. Jeg har kikket litt rundt på nettsidene deres for å finne ut om de skal vise Masters-turneringene for menn i år også, uten å bli klokere. Tilfeldigvis viste SportN en egenreklame akkurat da, som varslet at de skal sende Masters-turneringene og mer til i 2008. Kanskje en idé å oppdatere Jan Frode Andersen sin blogg også, da?
Hvem svarte er Kei Nishikori, var det første jeg tenkte da jeg så at han hadde vunnet Delray-finalen mot James Blake, 3-6, 6-1, 6-4. Det finnes ikke så mye info om japaneren på nettet heller. Han er 18 år gammel og ranket 244 i verden. Steike!
På ATP sine nettsider står det at han er 177 cm høy og 68 kilo tung. En liten fyr, med andre ord. Det er uhyre sjelden at så lavt rankede spillere vinner turneringer på høyeste nivå. Sist gang noe lignende skjedde, var da Steve Darcis (den gang ranket 297) vant turneringen i Amersfoort i fjor.
Nishikori slo selveste James Blake i finalen, og amerikaneren må føle seg litt dum. Han er nummer 12 i verden, en erfaren toppspiller og hadde et amerikansk hjemmepublikum i ryggen. Han vant første sett, men tapte de to neste mot en liten japaner på 18 år, ranket 244. Ouch.
Alle idretter har sine spennende kontrafaktiske scenarier, altså spekulasjoner om hvordan historien ville sett ut dersom avgjørende hendelser hadde vært annerledes. Ville Dæhlie og Ulvang dominert like kraftig dersom Gunde Svan hadde fortsatt etter 90/91-sesongen? Ville det norske fotballandslaget gjort det godt i OL-sluttspillet i 1980 dersom vi ikke hadde boikottet Moskva-lekene?
Tennisen har også sine kontrafaktiske spørsmål: Hvor mange Grand Slam-titler ville Björn Borg samlet dersom han ikke hadde gitt seg som 26-åring? Ville Andre Agassi fått en strålende avslutning på karrieren dersom han hadde tapt finalen av French Open i 1999 - han ble utspilt i to og et halvt sett - i stedet for å vinne den?
Men ingen ubesvarte spørsmål i tennishistorien overgår dette: Hvordan ville Monica Seles sin karriere sett ut dersom hun ikke hadde blitt knivstukket? I april 1993 ble Seles angrepet av en tysk tilskuer som var rasende sjalu på at Seles hadde skjøvet Steffi Graf ned fra førsteplassen på rankingen. Seles overlevde og kom tilbake igjen på banen to år senere, og vant Australian Open i 1996. Men hun ble aldri den samme spilleren igjen. I hennes fravær overtok Graf tronen igjen.
Monica Seles sin karriere mellom 1990 og knivstikkingen i 1993 er blant de sterkeste periodene noen spiller har hatt i tennishistorien. Hun vant French Open i 1990, 91 og 92. Hun vant US Open i 1991 og 1992. Hun vant Australian Open i 1991, 92 og 93. Fra 1990 til knivstikkingen vant hun åtte av ni Grand Slam-turneringer hun spilte i - hun tapte finalen i Wimbledon 1992 mot Graf. Fra januar 1991 til knivstikkingen to år senere kom Seles til finalen i 33 av 34 turneringer hun spilte, og vant 22 titler.
Seles var bare drøyt 19 år da hun ble knivstukket. Kunne hun blitt tidenes største spiller? Kanskje. Seles kompenserte for litt dårlig fart, svake volleyer og smasher med utrolig presisjon fra både forehand- og backhand-siden, kanongode servereturer, og hun var sterk mentalt. Seles tok ballen tidlig, og var en mester til å vinkle grunnslagene sine ut av banen. Ingen estetisk tennisnytelse, men sykt effektiv i sine beste dager. Seles var et produkt av Bolletieri-akademiet i Florida, i likhet med Agassi og Courier. Men mest var det faren Karolys fortjeneste at hun ble verdens beste. Han døde i 1998.
Det er snart fem år siden Monica Seles spilte sin siste kamp på WTA-touren, og det var ingen overraskelse at hun denne uken offisielt la opp som spiller. Lenge før Novak Djokovic og Ana Ivanovic var det Monica Seles som satte Serbia (den gang Jugoslavia) på tenniskartet, og hun satte en ny standard for hvor hardt jenter kunne slå en tennisball. Eller stønne.
Jeg lette en stund for å finne et brukbart klipp av Seles, og fant dette fra kampen mot Jennifer Capriati i 1991, semifinalen av US Open. Selses var 17 og Capriati 15, og de slår like harde og enda mer presise grunnslag enn dagens spillere. Capriati har ikke lagt opp ennå, men har heller ikke spilt kamp siden 2004. Det går vel mot slutten for hennes karriere også.
Det er en merkelig tid dette her. Perioden mellom Australian Open og Indian Wells består av første runde i Davis Cup, Fed Cup og…en masse ubetydelige turneringer. Jeg gleder meg til mars, Indian Wells, Miami og den lange grussesongen i Europa. Det skader ikke at jeg får Eurosport fra mandag. Hirr-hirr!
Novak Djokovic vant som kjent Australian Open. Han var svimmel og syk i første runde av Davis Cup, da Serbia tapte mot Russland. Jeg skjønner ikke hvorfor han allerede denne uken spiller igjen, i turneringen i Marseille. Sannsynligvis har det med penger å gjøre.
Anyway, Djokovic ble slått ut i andre runde av Marseille-turneringen. Ute er også Jo-Wilfried Tsonga, som tapte finalen i Melbourne mot Djokovic.
Russerne har hjemmebane i kvartfinalen mot Tsjekkia i Davis Cup. Det betyr at de kan velge hvilket dekke kampene skal spilles på. Det har de gjort allerede, og kampene skal spilles på grus. Tankegangen er nok at tsjekkernes beste (Stepanek og Berdych) er best på raske dekker. Igor Andreev er tiltenkt en rolle i laget.
Det er smart å se an motstanderlaget, men jeg synes også det er litt defensivt. Russerne Youzhny og Davydenko er knallgode på raske dekker, og har en glimrende sjanse mot Berdych og Stepanek der også. Davis Cup-nerder (jeg det er tusenvis av dere der ute) husker nok russernes fiasko på hjemmebane i finalen mot USA i 1995, da et ekstremt tregt grusdekke skulle knekke amerikanerne, og da særlig Sampras. Det slo helt feil.
Amerikanerne sin største underlag-flause kom i 2002, da Pete Sampras på hjemmebane tapte gresskampen mot grusdyret Alex Corretja.
Den første runden av Davis Cup er forbi, selv om du ikke legger merke til det i et land som tror VM i skiskyting er en verdensbegivenhet. Ingen overraskelser, kanskje bortsett fra Sverige sin seier i Israel. Godt gjort av nesten-pensjonistene Johansson og Björkman å dra i land to seire i single på søndagen. Av de åtte kampene som ble spilt, var dette det eneste oppgjøret som ble avgjort i siste kamp.
Neste runde byr på blant annet USA mot Frankrike på amerikansk jord. Amerikanerne er favoritter, men et fransk lag med Tsonga og Gasquet skal ikke undervurderes på noe dekke. Amerikanerne er avhengige av at Roddick og Bryan-brødrene leverer.
Et oppgjør i Davis Cup betår av fem kamper. De to siste spilles alltid den siste søndagen. Smarte hoder vil forstå at et oppgjør er avgjort når et lag vinner tre kamper, for da kan motstanderlaget maksimalt vinne to.
Det er akkurat det har skjedd i åttendelsfinalene denne helgen. Fem av oppgjørene har to meningsløse kamper igjen, fordi det ene laget vant både de to første singlekampene og doublekampen. Tsjekkia, Argentina, Spania, Frankrike og USA er alle klare for kvartfinalene, helt som forventet. Dersom jeg hadde vært peruvianer, rumener eller østerriker, ville jeg følt meg litt snytt dersom jeg hadde dyre billetter til søndagens kamper. Hjemmelagene har ingenting å spille for.
Spenningen finnes i Russland, Israel og Tyskland. Disse tre hjemmelagene trenger bare én seier til for å avansere. Kult om Israel kommer seg videre. Det er et lite land med små tennistradisjoner. Dersom Israel slår Sverige, møter de Argentina i neste runde. Det kan bli et litt ladet oppgjør, for Argentina tok som kjent imot en haug med nazister etter andre verdenskrig.
USA og Frankrike har begge cruiset gjennom de første tre kampene i Davis Cup, og har tatt en avgjørende 3-0-ledelse i sine kamper. Det betyr at lagene møtes i kvartfinale i april. Jeg er usikker på hvem av dem som skal ha hjemmebane. Franskmennene har nok best sjanse dersom de møtes på grus, men kan slå amerikanerne på alle dekker. Bør bli spennende.
Rett før leggetid sjekker jeg innom Davis Cup-oppgjøret i Lima, hvor Peru spiller mot Spania. Dersom hjemmelaget skulle hatt en mikroskopisk sjanse mot et spansk lag uten Ferrer og Nadal, måtte Luis Horna spilt. Det gjør han ikke, for han er skadet. Peru uten Horna er som Serbia uten Djokovic - ikke rare greiene mot en nasjon med større bredde i stallen.
Oppgjøret mellom Russland og Serbia var på forhånd ventet å bli det mest spennende i første runde av Davis Cup. Serbia drevet fram av Novak Djokovic, fersk Grand Slam-vinner, mot Russland, med et bånnsolid bredt lag. Som krydder Janko Tipsarevic, som fikk verdens oppmerksomhet da han holdt på å slå Federer ut av Australian Open.
Det ble ikke like pirrende i virkeligheten. Tipsarevic og Djokovic er begge ute med skader og sykdom. Russerne vant begge kampene den første dagen, og skal gjøre mye idiotisk for å tape de tre siste kampene. Utrolig nok trengte Davydenko fem sett på å slå Troicki (114 i verden), og også Youzhny brukte fire sett i sin kamp mot Zimonjic (689 i verden).
Så hvor blir det action? Kanskje i Israel, hvor svenskene og vertskapet har vunnet en kamp hver til nå. Det samme har Tyskland og Sør-Korea, men jeg tviler på om tyskerne roter bort den kampen. Argentina er i god gang med den programmessige knusingen av Storbritannia, og det ligger nok en Falklands-metafor og vaker et sted. Britene bør være godt fornøyd om de klarer å vinne et sett.
Roger Federer har ikke vist seg på ATP-touren siden han tapte semifinalen i Australian Open for halvannen måned siden. Verdenseneren er ventet tilbake på banen i Dubai i neste uke. Så kommer to tette Masters-turneringer i Indian Wells og Miami. Federer har tradisjonelt spilt godt i alle disse tre turneringene. I fjor tapte han tidlig i både Indian Wells og Miami, og er nok innstilt på å vise hvem som er sjefen.
Ingen kommentarer » | 
Herretennis | Tagget: Federer | 
Permalink
Posted by Åsmund
Alle idretter har sine spennende kontrafaktiske scenarier, altså spekulasjoner om hvordan historien ville sett ut dersom avgjørende hendelser hadde vært annerledes. Ville Dæhlie og Ulvang dominert like kraftig dersom Gunde Svan hadde fortsatt etter 90/91-sesongen? Ville det norske fotballandslaget gjort det godt i OL-sluttspillet i 1980 dersom vi ikke hadde boikottet Moskva-lekene?
Russerne har hjemmebane i kvartfinalen mot Tsjekkia i Davis Cup. Det betyr at de kan velge hvilket dekke kampene skal spilles på. Det har de gjort allerede, og kampene skal spilles på grus. Tankegangen er nok at tsjekkernes beste (Stepanek og Berdych) er best på raske dekker. Igor Andreev er 