De nest bestes årstid

Tiden fra US Open til ATP-sluttspillet er sesongens dautid. De beste spillerne sparer krefter, og overlater hovedrollene til tourens mindre stjerner: Rainer Schüttler, Richard Gasquet, Fabrice Santoro og Olivier Rochus spilte semifinalene i Mumbai, med Gasquet og Rochus i finalen i dag.

USA mot Russland (sett inn kald krig-klisjé her)

Davis Cup-finalen blir et oppgjør mellom Russland og USA, etter at de slo henholdsvis Tyskland og Sverige i semifinalen. Oppgjøret spilles i USA 30.november til 2.desember, og blir punktum for årets sesong.

Kampene spilles i USA, og i Davis Cup kan hjemmelaget bestemme underlag. Det betyr trolig et raskt innendørsdekke, fordi Roddick, Blake og Bryan-brødrene liker det best. Roddick er en solid DC-spiller, og Bryan-tvillingene er blant de beste i double. Det kan i seg selv være nok til å ta tre kamper, og det er nok til seier. (DC-oppgjør spilles best av fem kamper, fire single og en double).

Russland har et bredere lag enn USA. Davydenko, Andreev, Youzhny, Safin og Tursunov kan alle spille strålende kamper. Det spørs hvem som har mest krefter igjen når året nærmer seg slutten. Men jeg tror USA drar i land sin første DC-pokal på 12 år.

Hedersmann

Tim Henman (33) forlot internasjonal topptennis i dag. Han spilte double sammen med Jamie Murray i Davis Cup-oppgjøret mot Kroatia. Seieren betyr at England rykker opp i den øverste gruppen i Davis Cup. Henman har vært i verdenstoppen siden 1996, og har spilt fire semifinaler i Wimbledon. Han har holdt ut forventningene fra et hjemland som har hylt på en Wimbledon-triumf, og spilt klassisk serve og volley-tennis. Henman manglet bare det siste killerinstinktet og den siste dråpen talent som kunne gjort ham til en Grand Slam-vinner. Jeg har aldri vært noen stor fan, men Henman har fått maksimalt ut av mulighetene han fikk, synes jeg.

Vel blåst, Tim, jeg håper du finner noe meningsfylt å gjøre i fortsettelsen.

90-tallet lever…så vidt

Hver generasjon har ett tiår de aldri blir ferdig med - tiåret da de selv var unge og fulle av pepp, klare for å erobre verden og filleriste den. Norsk kulturliv har i årevis vært dominert av skildringer fra oppvekst på 60- og 70-tallet. 80-tallet er gjennomanalysert, og nå kommer 90-tallet for fullt, sist i form av TV-serien fra NRK. Jeg så episoden om 1991, og plaget mine omgivelser med gjentatte “Åh, det husker jeg!”.

90-tallet er bare åtte år siden, men det begynner å bli mer fortid enn samtid. Ta for eksempel tennis, som det jo handler mest om her. Svar kjapt: Hvor mange mannlige Grand Slam-vinnere fra 90-tallet spiller fortsatt? Jeg kommer bare på to, og en av dem er i praksis pensjonert.

På damesiden fikk både Hingis, Davenport og Williams-søstrene sine gjennombrudd på 90-tallet. Likevel var det to andre jenter som innledet tiåret med et brak, og de har faktisk ikke lagt opp - selv om ingen av dem har spilt på årevis. Jeg snakker om Jennifer Capriati og Monica Seles. Seles fyller 90-tallet fra begynnelse til slutt: Hun vant French Open som 16-åring i 1990 og dominerte sporten til hun ble knivstukket i 1993. Comeback i 1995, og høy kvalitet helt til slutten av tiåret.

Semifinalen mellom Capriati og Seles i US Open 1991 betegnes av mange som innledningen på krafttennisen på damesiden. Det hadde vært fantastisk om de kom tilbake, selv om Seles blir 35 og Capriati 32 neste år. Jon Wertheim antyder at det kan bli en realitet i sin siste mailbag.

Her er et klipp fra US Open-kampen i 1991:

Helgens høydepunkt

Bor du på Østlandet, har litt penger, reiselyst og interesse for tennis, bør du legge helgeturen til Gøteborg dersom du ikke har andre planer. USA møter Sverige i Davis Cup-oppgjør, nærmere bestemt semifinale. Amerikanerne har det beste laget (Roddick, Blake og Bryan-brødrene i double). Sverige presterer alltid bedre enn forventet i slike oppgjør.

Verdens beste taktiker

Talent kan defineres på ulike måter. Det kan være evnen til å prestere under press (Pete Sampras), eller en evne til å gjøre ting som ingen andre klarer. (Federer, McEnroe). Eller det kan være evnen til å få maksimalt ut av eget talent. I siste kategori vil jeg plassere Mats Wilander, Ivan Lendl og ikke minst: Brad Gilbert.

Gilbert hadde ingen naturlige talenter som tennisspiller, men likevel var han i verdenstoppen i årevis. Hans bok Winning Ugly er blitt en internasjonal klassiker, hvor Gilbert gir sine oppskrifter på hvordan du vinner samme hvor dårlige forutsetninger du har.

Du bør lese denne artikkelen fra The Guardian i sommer, hvor Gilbert sine læresetninger blir presentert. De er:

1 Know your strengths and weaknesses.
2 Understand your opponent’s strengths and weaknesses.
3 Spend time thinking about “How can I put my strengths on my opponent’s weaknesses?”

Enkelt og greit. Tenniskamper vinnes ved at man bruker egne styrker mot motstanderens svakheter. Ta for eksempel Nadal mot Federer på grus. Nadals beste slag er forehanden. Federers svakeste, særlig på grus, er backhanden. Nadal vinner fordi han får slå mange forehander mot Federer sin backhand.

Det finnes andre grunnregler for tennistaktikk også. La det med en gang være sagt at jeg er en fryktelig dårlig tennisspiller. Alle ideer jeg har om taktikk blir forlatt til fordel for en mental graut så snart jeg er på banen. Men en god regel er å slå diagonalt når du er på defensiven. Hvis du slår diagonalt (altså mot det lengste hjørnet), slår du over nettet hvor det er lavest. Du har mindre risiko for å slå utenfor banen, både i lengde- og sideretning. Og du gir motstanderen din færre muligheter til å vinkle deg ut av banen.

Slår du ned langs linja, er det større fare for at du slår ut. Det er et såkalt lavprosentslag. Når spillere skal prøve å avgjøre en ballveksling, skjer det gjerne ved at de slår ned langs linjene i stedet for diagonalt. Ikke bare er det større fare for å slå utenfor sidelinjen, nettet er også høyere ute ved kanten, så det krever mer presise slag. Noen spillere prøver seg ned langs linja fra defensive posisjoner, men da er det ofte som siste utvei - et deperat trekk for å prøve å vinne en ballveksling de egentlig er ute av.

Et svakhetstegn for WTA-touren

Lindsay Davenport vant sin første turnering etter fødselspermisjonen. På veien slo hun verdenstreer Jelena Janovic og Daniela Hantuchova. Det er imponerende og gledelig for Davenport, men for dametennisen er det ikke noe godt tegn. Riktig nok er de fleste trøtte etter en sesong som begynner å gå mot slutten, men likevel;: Hva tar mest på, en fødsel eller en tennissesong?

Dametennis er noe helt annet enn herretennis. Kunne en mann gjort noe lignende som Davenport? Menn føder ikke, så spørsmålet blir litt søkt. Likevel tør jeg påstå at ingen vil kunne komme tilbake og vinne på samme måte. Det er veldig stor avstand mellom de beste og de halvgode på damesiden. De som slår hardt, vil alltid ha en sjanse på damesiden. Det er nok å se på årets Grand Slam-titler til Venus og Serena. Ingen av dem var høyt ranket da de vant, men de vil alltid kunne være outsidere fordi de har så mye mer tennis i seg (kall det gjerne talent) enn de andre på touren.

Samme med Davenport. Hun er treg, men hun server bra og slår hardt. Det er nok på damesiden, men det holder ikke i herretennis.

Davenport captures Bali crown 

Noen må ha det inn med teskje

“Hm, skal vi se. Jeg er rik. Jeg har hatt en fin karriere med tre Grand Slam-titler. Jeg har ikke kunnet spille skikkelig på tre år, på grunn av skade. Jeg er ranket 662 i verden. Jeg er 31 år gammel. Jo, det er kanskje på tide å gi seg?”

You bet.

Sampras er målestokken

Jeg glemte en rekord (se artikkelen under) om rekorder som gjenstår for Roger Federer. Mange av dem er Sampras´: Antall US Open og Wimbledon-titler, antall triumfer i ATP-sluttspillet og antall uker på toppen av ATP-rankingen. Og ikke minst: Sampras sine seks år på rad hvor han endte som nummer én i verden. Federer kommer til å klare nummer fire nå. Klarer han to år til? Kanskje. Sampras ble utbrent i 1998 som følge av rekordjakten, et år som langtfra var hans beste.

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Federer bryter dem

Roger Federer ble den første som vant US Open for menn fire ganger på rad, og han er den første som har hatt tre sesonger med tre Grand Slam-titler. Nylig satte han også rekord i antall sammenhengende uker som nummer én i verden.

Folk som bare følger sporadisk med på tennis, kan få inntrykk av at Roger Federer slår alle rekorder som finnes i herretennis. Det er ikke helt korrekt. Noen rekorder er det for sent å slå, f.eks å bli yngste Grand Slam-vinner gjennom tidene. Federer var 21 da han vant Wimbledon første gang, og mange har vært yngre enn det. Andre rekorder handler om tall og turneringer. Noen er mulig å slå for Federer, andre vanskelige, og noen klin umulige:

Sju Wimbledon-titler (Pete Sampras): Jeg blir mer overrasket om Federer ikke klarer sju eller mer.

Fem US Open-titler (Sampras og Jimmy Connors): Federer har fire, og vil være i favorittsjiktet i mange år framover.

14 Grand Slam-titler (Sampras): Federer har 12 nå. Absolutt innen rekkevidde.

Fem titler i ATP-sluttspillet (Sampras og Ivan Lendl): Federer har tre til nå, og er verdens beste på hardcourt. Absolutt innen rekkevidde.

Åtte US Open-finaler på rad (Lendl 1982-89): Niks, jeg tror ikke Federer klarer det. Han har fire nå, og om fire år kommer han til å være 30. Jeg tror det blir for tøft. Verdt å merke seg at Lendl bare vant tre av de åtte finalene.

109 turneringsseire (Connors): Når griser styrer romskipet til månen skal jeg gladelig gratulere Federer med sin turneringsseier nummer 109. Dette er rekorden som aldri kommer til å bli slått i herretennis. Noen gang.

Seks seire i French Open (Bjørn Borg): Jeg blir overrasket om Federer klarer én.

Seks Australian Open-titler (Roy Emerson): Emerson spilte i amatørtiden, hvor motstanden ikke var spesielt god, og det var færre spillere med enn i dag. I nyere tid har Andre Agassi fire titler, og siden Federer allerede har tre, tror jeg han klarer minst Agassis antall.

286 uker på førsteplass av rankingen (Sampras): Nja. Federer må holde seg på topp i ca. to år til for å klare det. Dersom han velger å spille mindre oppvarmingsturneringer, kan det bli vanskelig. Men så lenge han vinner tre Grand Slam-turneringer i året, er det ikke noe problem.

Nummer 12 for Federer

Etter Roger Federers seier over Novak Djokovic i US Open-finalen, skal du leite godt for å finne dem som tviler på om sveitseren tangerer eller går forbi Pete Sampras sine 14 Grand Slam-titler. Federer er bare to unna. Han er 26 år. Det var på denne tida i Sampras sin karriere at han sluttet å vinne andre steder enn Wimbledon (bortsett fra US Open i 2002 som avsluttet karrieren).

Federer vant i New York ved å slå både keivhendte storservere (Lopez), høyrehendte servekanoner (Isner), sin samtidige rival Roddick, nervøse Davydenko og unge Djokovic i finalen. Det er som Federer sa til resten av ATP-touren: Kom med det dere har, jeg er klar for hva som helst.

Som Eurosport-løs har jeg måttet nøye meg med noen YouTube-klipp her og der. Det som går igjen i mange diskusjonsgrupper på nettet, er at Federer ikke spilte sin beste tennis i denne turneringa. At han likevel vinner, forteller mye om hvor mye Federer får gratis av de andre spillerne, og hvordan han alltid finner en måte å vinne på. Det er ikke første gang Federer kommer seg ut av vanskelige finaler på beina: Både mot Baghdatis i 2006 (AO) og Nadal i årets Wimbledon-finale ble Federer utspilt i lange perioder.

Personlig trodde jeg Federer var for gammel da han vant sin første Grand Slam-tittel til at han kunne håpe på Sampras sin rekord, men årene etter har vært helt sinnsyke. Siden gjennombruddet i Wimbledon 2003 har Federer hatt en vanvittig seiersrekke. Både i 2004, 2006 og 2007 vant han TRE AV FIRE Grand Slam-turneringer. Herretennisen har aldri sett noen dominans i nærheten av det, og det i en tid hvor teknologien og spillets utbredelse sørger for at det aldri har vært flere som kjemper om toppen.

Kommer Federer til å overgå Sampras sine 14 titler? Ja, jeg tror det. Djokovic er en seriøs utfordrer nå, og Nadal vil alltid være en trussel for Federer uansett underlag. Andy Murray har vist for lite i det siste. Gasquet ser ut til å falle inn i den klassiske “talentfull, men ustabil franskmann”-sekken. John Isner har jeg ikke sett i aksjon. Roddick er ikke god nok, det er heller ikke Davydenko, og ingen av dem blir yngre.

Jeg tipper Grand Slam nummer 14 kommer i løpet av neste sommer. Jeg tror Federer tar Australian Open og Wimbledon neste år. French Open? Ikke så lenge Nadal fortsatt spiller som nå.

Og ja: Federers fire på rad i US Open er det ingen som har klart tidligere på herresiden. Sampras og Jimmy Connors har fem titler totalt.

BBC Sport: Federer - Djokovic as it happened
Peter Bodo om kampen
CNN/Sports Illustrated: 50 things we learned at US Open

Nummer sju eller nummer to

Justine Henin kan vinne sin andre Grand Slam i år, og sjuende totalt. Svetlana Kuznetsova kan vinne sin andre Grand Slam-tittel i karrieren. Den forrige kom i US Open for tre år siden. Få med deg hele oversikten.

En slags revansje for russerne

De tapte den kalde krigen, men får en lite revansje i New York nå: Russerne har akkurat nå igjen tre av de ni spillerne i turneringen: Davydenko, Kuznetsova og Chakvetadze.

Nikolai Davydenko har ikke tapt et sett fram til semifinalemøtet med Roger Federer, men få tror likevel at han kommer videre fra det møtet. Den innbyrdes statistikken viser 9-0 til Federer. Davydenko har spilt mange jevne kamper mot Federer, ikke minst semifinalen i French Open. Det kan bli jevnt, men jeg har vanskelig for å se Federer tape tre sett mot russeren.

Moya og Ferrer spiller hver sin kvartfinale, og dersom de vinner, vil det være tre russere pluss Federer i semifinalen. Imponerende.

På damesiden er Kuznetsova fortsatt med, og møter Chakvetadze i semifinalen. Hun er også russisk, og det er godt å se et ferskt fjes. Det blir vanskelig å komme utenom Chakvetadze når årets mest forbedrede spiller skal kåres på WTA-touren. På motsatt side møtes Henin og Venus Williams i semifinalen, og det kunne like gjerne vært finalen. Jeg tror Henin slår Venus som hun slo Serena, og knuser finalemotstanderen. Samme hvilken russer det blir.

Skeiv fordeling

Dameklassen i US Open er i ferd med å bli akkurat så ubalansert som folk spådde. I øverste halvdel spilles Henin-Serena og Jankovic-Venus som kvartfinaler. Begge disse kampene hadde vært en fin finale, og kampene kunne vært fine semifinaler også.

I stedet kan bare en av dem nå finalen. I nederste del av trekningen er det Øst-Europa for full musikk: Når dette skrives har Kuznetsova, Chakvetadze, Szavay, Paszek, Peer og Radwanska sjanse til å nå finalen. Jeg måtte lese noen ganger før jeg klarte å stave navnene korrekt. Av disse har Kuznetsova vunnet US Open en gang før (2004), men siden den gang klart å etablere seg som en verdig arvtaker til Kim Cljisters´ stolte tradisjon med å svikte når det gjelder. De andre har aldri vært i nærheten av en GS-finale før.

Finalen kan bli like ensporet som de tre foregående på damesiden i år:
Serena - Sharapova 6-1, 6-2 (Australian Open)
Henin - Ivanovic 6-1, 6-2 (French Open)
Venus - Bartoli 6-4, 6-1 (Wimbledon)

Ett sett og bort med Berdych

Andy Roddick kan ikke skylde på kondisen dersom han skulle tape kvartfinalen, hvor han sannsynligvis møter Roger Federer. Roddick har spilt fire kamper og ennå ikke tapt et sett. Jeg hadde trodd at Tomas Berdych kunne gitt ham kamp i åttendelsfinalen, men tsjekkere trakk seg med skade på 0-2 i andre sett, etter å ha tapt det første 6-7.

Berdych kom også til åttendelsfinalen uten å ha tapt et sett, likevel leser jeg på debattsider at Berdych trakk seg fra kampen mot Roddick på grunn av trøtthet (eller hvordan man nå oversetter det engelske ordet fatigue).

Roddick har spilt på seg en del selvtillit så langt. Men motstanden har ikke vært så sprek. En gammel amerikaner (Gimelstob), en søramerikaner (altså grusspesialist, Acasuso), en gammal svenske (Johansson) og nå Berdych som bare spilte et drøyt sett.