Davenport spiller single i september

Som jeg tidligere, med begrenset entusiasme, har meldt, vender Lindsay Davenport tilbake til dametennisen i høst, etter å ha fått en sønn, hennes første, tidligere i år. (Det er gøy å leke med leddsetninger av og til.)  Nok en gang vil WTA-touren få nyte godt av Davenports hengende hode, himlende øyne og velutviklede evne til å tape kamper som hun har alle forutsetninger for å vinne. Første turnering i single blir Bali i september.

Jeg regner med at det er ektemannen Jon Leach som tar nattevåkene med lille Jagger.

Fox Sports: Davenport to return in Bali

Flashback og sammenligning

Finalen mellom Roger Federer og Rafael Nadal i Wimbledon har allerede blitt stemplet som en klassiker. Tennis.coms eksellente blogger Steve Tignor har sett den enda mer legendariske finalen fra 1980, McEnroe-Borg, på nytt, og sammenlignet den med årets finale. Absolutt verdt å lese.

Uforståelige comebackplaner

Lindsay Davenport sysler med tanken på å gjøre comeback. Sysler er forresten feil ord, hun har allerede sagt at hun skal spille double sammen med Lisa Raymond i Pilot Pen-turneringen i august. Davenport fikk en sønn 10.juni.

Davenport var en av de beste doublespillerne i verden, og hun kan sikkert vinne noen kamper når hun nå prøver seg igjen. Likevel er det overraskende at hun kommer tilbake. Davenports siste sesonger var en sammenhengende oppvisning i bortkastede muligheter, ekstremt negativt kropsspråk og lange pressekonferanser hvor hun fortalte hvor sterkt hun vurderte å legge opp.

Og nå skal hun altså tilbake, til sporten hun så gjerne ville bort fra de siste tre-fire årene av karrieren. Jeg skjønner det ikke. Hvorfor kunne hun ikke heller brukt all sin energi mens hun hadde tid til det - og ingen barn - og gitt 100 prosent, og så sagt takk for seg og lagt opp?

Kim Clijsters kunne ikke bli fort nok ferdig med proffkarrieren i vår, og er nå både gift og gravid, etter å ha sutret seg gjennom sitt siste år som proff. Jeg håper virkelig ikke at hun kommer tilbake. Først klage og syte i det endeløse, og så komme diltende tilbake? Ingen liker sånne folk.

Og jenter: Comeback i tennis er ikke så lett som dere tror, selv ikke på damesiden. Hingis har klart seg greit, men heller ikke mer. Hun slår ikke de beste spillerne nå heller. Björn Borg fikk juling da han prøvde seg våren 1991. John McEnroe tok litt pause midt på 80-tallet, og nådde aldri en Grand Slam-finale igjen.

Det eneste comebacket som har vært virkelig vellykket, var Monica Seles sitt. Hun var til gjengjeld ingen sytekopp som vendte tilbake fordi livet som førtidspensjonert tennismillionær ble for kjedelig. Hun ble knivstukket av en fanatisk Steffi Graf-fan i 1993, da Seles var verdens desidert beste spiller. Seles jobbet seg tilbake til verdenstoppen, og jeg har en mistanke om at hennes motivasjon var en del sterkere enn den som driver Lindsay Davenport.

Boktips

Her skulle jeg skrevet noen klisjeer om sol, sommer og bøker på stranda, men jeg dropper det. For noen år siden leste jeg Being John McEnroe på engelsk. Det er en personlig bok om tennis, 80-tallet og mannen i tittelen. Jeg synes ikke den holder helt inn, men den er vel verdt å lese. Kom på norsk i vår.

Ingen er talenter så lenge som norske idrettsfolk

En fotballkompetent kamerat av meg irriterer seg grønn over at norske fotballspillere blir kalt talenter når de er 22-23 år gamle. Det samme gjelder for norske tennisspillere.

Norge har for første gang på lenge en spiller med i Swedish Open, som er en grusturnering i Båstad på den svenske sørvest-kysten. Erling Tveit (22) kvalifiserte seg inn i turneringen. Han tapte i første runde mot spanske Fernando Verdasco, som er ranket nummer 42 i verden akkurat nå.

Tveit er ranket 925, og Nettavisen omtaler han som en lovende spiller. Det kan godt hende at Tveit blir bedre, men når han er ranket på 900-tallet som 22-åring, kan jeg ikke se for meg at han kommer til å slå seg inn i topp 100 noen gang.

Langrenn er en sport hvor utøverne gjerne er best når de bikker 30. I tennis har de beste spillerne nesten uten unntak slått gjennom som tenåringer. Borg, Edberg, Wilander, Safin, Lendl, Hewitt, Agassi, Sampras, McEnroe, Becker, Nadal, Federer, Chang og så videre - alle var i verdenstoppen som tenåringer. Jeg har ikke tallene foran meg, men de aller fleste vinner sine Grand Slam-titler før de fyller 25 år.

Det skjer sjelden at spillere treffer toppformen sent i karrieren. Patrick Rafter var nesten 25 år da han vant sin første av to titler i US Open, etter å ha spilt seg bedre og bedre gjennom mange år.

Peter Bodo tøtsjer innom det i sitt innlegg på ESPN, hvor han skriver at Federer er i et kappløp med tiden når det gjelder å vinne Grand Slam-titler. Mulig det. Men hvis Federer klarer å vinne en Slam i året de neste tre årene - ingen umulighet - passerer han Sampras.

Gode seertall

Wimbledon-finalen mellom Federer og Nadal ble fulgt av 139.000 seere. Det er vel et brukbart tall til å være en midt på en søndag i fellesferien?

Hvis NRK har mer penger på busjettet sitt, så prøver de å få US Open også. Det er ikke så mye annet enn fotball som skjer av sport i slutten av august. Og den sender jo TV2.

Tett blant jentene

Det har vært skrevet atskillige megabytes om Federers femte strake tittel i Wimbledon, hans plass i historien og så videre. Venus Williams sin tittel fikk hun ha nesten for seg selv.

Hvis en gidder å sjekke, så er det et spennende kappløp på gang på damesiden. Spørsmålet er: Hvem av dagens aktive spillere kommer til å ha flest Grand Slam-titler når karrieren er slutt? Slik er stillingen i dag:

Serena Williams - 8

Justine Henin - 6

Venus Williams - 6

Maria Sharapova - 2

Amelie Mauresmo - 2

Jeg tror ikke Sharapova klarer å få fem GS-titler engang, men jeg tar henne med bare for gøy. Mauresmo kan muligens klore til seg en tittel til.

Serena har vunnet alle de fire store, og trenger minst kamptrening. Hun kommer garantert til å få et tosifret antall. Venus har vunnet US Open to ganger, men det er seks år siden forrige gang. Hun er 27 år, og jeg tror ikke hun kommer til å være i toppen mer enn et par år til. Kanskje en Wimbledon-tittel eller to er innen rekkevidde?

Henin har fire titler i French Open og en hver i Australia og New York. Hun har spillet til så mye mer, og dersom hun holder seg skadefri, bør hun ha en brukbar sjanse til å gå forbi Serena.

Fem på rad

Tennis på tv:
Roger Federer - Rafael Nadal 7-6, 4-6, 7-6, 2-6, 6-2
Finale, Wimbledon

Det er bare løgn å plassere denne artikkelen under “Tennis på tv”-kategorien. To ting hindret meg i å se noe særlig av den: Middagsgjester, og deretter min egen nervøsitet. Jeg eier ikke nerver. Jeg fulgte med på det siste settet via nettet, før jeg så fra 4-2 og resten på tv.

To ganger hadde Nadal 15-40 i Federers serve i siste sett. Hadde han tatt en av de fire breakballene, ville han tatt pokalen. I stedet var det Federer som brøt en gang, servet hjem et game, og brøt en gang til. Ferdig. Det er det som kalles mental styrke. Federer viste at han kan slå Nadal i en femsetter, og han revansjerte tapet i French Open. Som NRKs kommentatorer sa: Dersom Nadal forbedrer seg like mye til neste år som han gjorde fra 2006 til i år, kommer han til å vinne.

Wimbledon-turneringen trengte denne finalen, som overskygger alle dagene med regn. Om fem år er det Federer-Nadal folk kommer til å snakke om, ikke hvor mange millimeter det regnet på den andre tirsdagen av turneringen.

Nadal har blitt mye bedre i volleyspill. Han server godt, og det virker som han har flatet ut slagene sine litt på raskere dekker. Nadal har alle muligheter til å vinne alle de fire Grand Slam-turneringene i løpet av karrieren. Han har tre titler i French Open og to finaler i Wimbledon. Australian og US Open er mindre ekstreme underlag. Nadal er 21 år. Det virker utenkelig at han ikke skulle klare å vinne hver av de turneringene minst en gang hver. Han er mye, mye bedre enn Novak Djokovic, Richard Gasquet og Andy Murray akkurat nå.

Federer har nå vunnet minst to Grand Slam-titler fire år på rad (2004-2007). Ingen har klart det før, så vidt jeg kunne se i farten. Her er et tankeeksperiment: La oss si at Federer vinner US Open, som han har gjort de tre siste årene. Og at han vinner i Australia til vinteren. Da vil han ha 13 Grand Slam-titler. Dersom han vinner French Open neste mai, vil det bli hans 14. store tittel, like mange som Sampras. Og det vil være første gang han vinner i Paris, noe Sampras aldri klarte. Og Federer vil da sitte på alle de fire store pokalene samtidig. Klarer han det, kan han legge opp og kalle seg den største av dem alle.

Kommer Nadal til å vinne Wimbledon noen gang? Ja, jeg tror det. Han er verdens soleklart nest beste spiller, og er fem år yngre enn Federer. Kanskje kommer det en helt ukjent kanonspiller om et par år, men jeg tviler på det. Jeg blir ikke overrasket om Nadal får like mange Grand Slam-titler som McEnroe (7) eller Agassi (8).

Siden jeg ikke så spesielt mye av finalen, her er noen som gjorde det:
BBC: Federer - Nadal as it happened
The Guardian: Federer matches Borg record

Derfor vinner Nadal

En viktig del av alle fans´ liv, er å tenke seg hvorfor ens egen favoritt kommer til å tape en viktig kamp. I mitt tilfelle Roger Federer. I går ga jeg han en 60-40 sjanse over Nadal i dagens Wimbledon-finale. Etter den tid har jeg kommet fram til disse argumentene for at Nadal tar sin første Wimbledon-pokal:

• Federer har presset. Bjørn Borg er på plass, klar til å dele ut trofeet til Federer dersom sveitseren vinner for femte gang på rad. Federer er favoritt, men han har ikke spilt like overbevisende denne sesongen som tidligere. En seier til Nadal vil gi spanjolen en meget god sjanse til å ende året som nummer én i verden. Hvis Federer ikke vinner i år, kommer han aldri til å vinne fem på rad i Wimbledon.
• Nadal er best i dårlige forhold. Taket over tribunene på Centercourten er borte, i påvente av taket over hele stadion, som kommer i 2009. Derfor blåser det mer enn før. Nadal har større sikkerhetsmargin i sine slag, og er mindre preget av vind og sånt enn Federer, som irriterte seg konstant i kampen mot Ferrero. Da blåste det en del.
• Nadal har fått best matching til nå. Han har spilt mot Söderling, Djokovic og Berdych. Bare mot Söderling var han truet, men kom seg gjennom det også. Federer har ikke fått noen god matching til nå, og har dessuten spilt en kamp mindre enn Nadal.
• Federer har et kompleks. Selv om Federer har vunnet de siste gangene han har møtt Nadal på raskt underlag, virker Federer anspent når han møter Nadal. Han får ingenting gratis.
• Nadal spiller uten press. Få spådde Nadal i en ny finale etter at trekningen ble klar. Nadal har vist at han blir en trussel i mange år framover, og han er bare 21 år. Vinner han i dag, kan det være begynnelsen på et tronskifte på toppen.
• Graset er ikke spesielt raskt. Ballen spretter høyt, noe som er fordel Nadal.

Som forventet

Fredagens kamper kommer til å bli stående som den store beholdningen fra et vått Wimbledon, særlig Gasquet og Bartoli sine overraskende seire.

Begge tapte igjen i dag, som forventet. Bartoli ble ikke det slaktet noen hadde spåd mot Venus Williams, men det ble en damefinale med lite nerve. Gasquet hadde ingenting å stille opp mot Federer, som var på autopilot i den enkle tresetteren. Novak Djokovic kunne aldri i livet kommet seg gjennom en semifinale mot Nadal med suksess, etter å ha spilt så lange kamper på så få dager.

Federer-Nadal i morgen, for fjerde gang i en Grand Slam-finale. Det er det som etter hvert kan kalles et klassisk oppgjør. (Til sammenligning møttes Sampras og Agassi fem ganger i GS-finaler. Jeg tror Federer og Nadal kommer til å overgå det). Hvis det er sol og fine forhold, tror jeg Federer tar det. Hvis det er mye vind, som på fredag, er Nadal mest komfortabel. Jeg sier 60/40 i fordel Federer, men Nadal har imponert.

Generasjonsskifte

Semifinalister i Wimbledon: Federer (25), Gasquet (21), Nadal (21) og Djokovic (20). Er dette den laveste snittalderen på semifinalistene i Wimbledon gjennom tidene? Ta med Tomas Berdych, som tapte i vinden mot Nadal i kvartfinalen, og du har spillerne som kommer til å prege herretennisen de nærmeste årene.

Jeg kan vanskelig se at Hewitt og Roddick skal vinne noen Grand Slam-turnering igjen.

Franske fornøyelser

Tennis på tv:
Marion Bartoli - Justine Henin 1-6, 7-5, 6-1
Semifinale Wimbledon

Richard Gasquet - Andy Roddick 4-6, 4-6, 7-6, 7-6, 8-6
Kvartfinale Wimbledon

De største gledene kommer ofte når man ikke er forberedt. Da jeg skrev ferdig inntrykkene fra Federer-Ferrero (en temmelig kjedelig kamp), ledet Roddick 2-0 i sett, og hadde et break i tredje. Med andre ord: Straka vegen til semifinale.

Jeg kom inn i Bartoli sin kamp midtveis i andre sett. Henin så ut til å vente på at den franske jenta skulle knekke sammen under presset, men i stedet skjedde det motsatte. Bartoli minner meg om Monica Seles: Lavt tyngdepunkt, noen kilo for mye, to hender på forehand og backhand. Harde, flate og godt kamuflerte slag som Henin aldri klarte å stanse.

Jeg ventet på at Henin skulle finne på noe for å få Bartoli ut av rytmen, et toalettbesøk eller et skifte i taktikk. Men Henin virker like sjokkert som resten av stadion. Har Bartoli en sjanse mot Venus Williams? Neppe. Men det er bra at andre enn Amelie Mauresmo bærer fanen for franskmennene.

Og så, etter den ene franske oppturen, svitsjet de tilbake til Roddick-Gasquet, og jeg klødde meg i det lille jeg har igjen av hår. Spilte de fortsatt? De gjorde det. Det sto 2-2 i sett, og Gasquet var den klart sprekeste i tredje sett. Gasquets enhåndsbackhand er et helt utrolig slag. Settballene i tredje og fjerde sett ble vist i NRKs kveldssending, to drepende flate backhander. Gasquet møter en uthvilt Roger Federer i morgen. Dersom de hadde stilt med likt fysisk utgangspunkt, tror jeg Gasquet kunne vunnet, men fem sett seint på dagen må ha tappet ham for krefter.

Ikke akkurat magisk

Tennis på tv:
Roger Federer - Juan Carlos Ferrero 7-6, 3-6, 6-1, 6-3
Kvartfinale, Wimbledon

A-magasinet hadde en fin artikkel om Wimbledon i dag. Hovedfokuset var på Roger Federers evner. Jeg tror de som leste artikkelen og deretter skrudde på tv-en for å se hva Federer-hypen dreier seg om, må ha blitt litt skuffet.

Seieren over Juan Carlos Ferrero var ingen Federer-kamp for evigheten. Jeg kampen da den begynte i går, hvor Federer tok en tidlig ledelse som han soste vekk. Så siste sett da jeg kom hjem fra jobb i dag. Federer fikk det nødvendige breaket i fjerde sett, og holdt, med litt problemer, serven sin resten av kampen.

Grastennis kan være den vakreste disiplinen i tennis. Det kan også være den verste. I dette oppgjøret var det om å gjøre å holde ballen i spill. Banen var så oppharvet ved grunnlinjen at begge spillerne fikk masse feiltreff. Dessuten blåste det kraftig. Jeg har ikke sett Federer så gretten i kamp på flere år.

Akkurat nå holder Andy Roddick på å blåse Richard Gasquet av banen. Hvis ikke Federer skjerper seg, kan han ha en sjanse i semifinalen. Men det har jeg sagt før også, og tatt skikkelig feil.

Postkassegleder

DVD-ene som jeg omtalte for noen dager siden, er kommet i posten. Forvent fyldig omtale i løpet av høsten.

(Vi snakker om Sampras - Federer (åttendelsfinale 2001) og Rafter-Agassi (semifinale 2000), begge fra Wimbledon-turneringens arkiver.)

En sjanse for Gasquet

Richard Gasquet har ennå ikke tapt et sett i Wimbledon-turneringen. Det har heller ikke Andy Roddick. Roddicks kamper har en prikklik utvikling: Overlegent første sett, jevnt andresett og tiebreak i tredje. Bare se her.

Gasquet derimot har brutt serve i hvert sett han har spilt til nå. Dette er Gasquets sjanse til å bli noe mer enn hype. Han er et mye større talent enn Roddick, og han har en god sjanse i kvartfinalen. Vinner han der, møter han trolig Federer i semifinalen.