To kjekke comback…og en uslåelig Nadal

Roffe Nadal har akkurat vunnet semifinalen i Roma mot Nikolay Davydenko 7-6, 6-7, 6-4, i en kamp som visstnok varte i 3 timer og 40 minutter! I den andre semien har “Can you hear the drums” Fernando Gonzalez slått Volandri med knusende sifre (6-1, 6-2). Med andre ord har Gonzalez masse energi til overs i morgensdagens finale, mens Nadal må kjenne det i beina. På en måte er det fordel Nadal at kampen er bare tre sett, for han klarer nok å mobilisere. Men Gonzalez har mer å gå på.

Gonzalez og Davydenko har innledet sesongen ganske dårlig (for Gonzalez sin del vel å merke etter finalen i Australia). Kjekt å se at de er i sving igjen. Og Nadal tapte årets første sett på grus, så vidt jeg vet.

NB: Gonzalez leder 3-1 i innbyrdes oppgjør mot Nadal. Han knuste spanjolen i Australia i januar, men Nadal på grus er noe helt annet.

Hvem som synes utviklingen i Roma er helt ok? Roger Federer. Han får spilt Hamburg-turneringen trolig uten Nadal, som jeg ikke tror vil risikere å brenne seg helt ut før Paris ved å dra til fuktige nord-Tyskland. Federer har alltid likt seg i Hamburg, og håper å få noen flere gruskamper før Paris.

Fantastiske slag, del 17: Nadal sin forehand

Nadal bygger spillet rundt forehanden sin. Han er keivhendt og slår med enorm overskru og et vanvittig trykk. Han har stor sikkerhet på slaget, og er så ung at han kan løpe rundt backhanden hvis han vil det.

At Nadal slår med venstre er også en grunn til serven hans er effektiv. Men på grus er det særlig forehanden hans som setter motstanderen under press. Når Nadal slår den med full intensitet diagonalt mot motstanderens backhand, spretter den så høyt og sidelengs (Nadal har også litt sideskru, ser det ut som) at motstanderen har store problemer med å gjøre noe med den.

Nadal har sine beste resultater på grus. På raskere dekker spretter den ikke like høyt, og spillere som Youzhny kan utnytte det. Når jeg ser Nadal sitt ekstreme forehand-grep lurer jeg også litt på hvorfor ikke flere prøver å holde ballen lavt til den siden hans. Det krever mye energi fra Nadal å dra ballen opp og over nettet med det grepet han bruker. På grus får han hjelp av underlaget, og det forteller alt om mannens evner at han klarte å nå Wimbledon-finalen i fjor.

Juling, del II

Rafael Nadal deler virkelig ut juling til folk som har slått ham. Roger Federer vant de to siste kampene mot Nadal i fjor (Wimbledon og ATP-sluttspillet), Djokovic og Youzhny har slått spanjolen på hardcourt det siste året. Når er alle sammen knust til gruspartikler av Nadal. Siste mann til slakterbenken var Djokovic, som fikk totalt fem game mot Nadal i dag, i går fikk Youzhny fire. Det er helt latterlig hvor god Nadal er på grus.

Federers aura svekkes

Ting snur fort. Det er ikke mer enn tre måneder siden folk i fullt alvor snakket om at Roger Federer kunne gå ubeseiret gjennom sesongen. Nå har han tapt for den italienske middelmådigheten Volandri i strake sett i Roma. Steve Tignor har en fyldig rapport.

Federer har vært den soleklart nest beste spilleren på grus etter Nadal. Nå er han bare en av mange som har en fjern sjanse på Roland Garros-tittelen, dersom noe helt vanvittig galt skulle skje med Nadal.

Jeg ser litt av de samme trekkene i Federer sin karriereutvikling som Sampras hadde. Sampras var faktisk en viss trussel på grus i noen år, og vant på det raske Roma-dekket i 1994. Etter semifinalen i 1996, var han aldri noen trussel på French Open-tittelen igjen. Men han fortsatte å være en trussel på hardcourt, og holdt et fast grep om Wimbledon fram til 2000 (bortsett fra 1996).

Ting snur fort. Federer var på sitt beste da han vant i Australia i januar. Siden den gang har han tapt to ganger for Canas på amerikansk hardcourt, som ved siden av gras har vært hans store styrke de siste årene. Det er lenge fra mars til august, men resten av ATP-touren har utvilsomt mistet noe av respekten for Federer når US Open-oppkjøringen begynner mot slutten av sommeren.

Før den tid kommer Federer sannsynlivis til å vinne Wimbledon igjen. Men dagene hvor Federer vant kamper før de var spilt, er trolig forbi. Og jeg tror aldri han kommer til å vinne French Open. Bildet over tok jeg i French Open 2000, da han fikk trene helt uforstyrret.

Clijsters borte, og det gjør ingenting

Folk har vel fått med seg at Kim Clijsters legger opp nå. Faktisk akkurat nå - hun har sluttet, og kommer ikke til å spille Wimbledon heller. Jeg likte alltid Clijsters, selv om hun manglet litt karisma som person og litt fantasi i spillet sitt. Sistnevnte, pluss litt mindre vinnerinstinkt enn f.eks Henin, gjør at hun legger opp med bare en Grand Slam-tittel, US Open 2005.

Ha det bra, Kim, kos deg med bryllup, mann, hunder, penger og alt du finner på. Unger i løpet av to-tre år, tipper jeg.

En Clijsters-vennlig oppsummering av karrieren hennes finner du her.

Peter Bodo er mindre vennlig innstilt i sin bloggpost, om avgjørelsen;

which she announced just the other day at her website, www.IhatetennisanddidyouknowI’mgettingmarriedandlovepuppies.com

Ah, den som hadde vært like treffsikker ved tastaturet. Et annet utdrag fra Bodo, om spillestilen til Clijsters:

a game with roughly the same degree of sex appeal as curling, but without the wacky bits that make curling fun to watch for 30 seconds

Lite slår en skikkelig slakt, et skikkelig karakterdrap. Les hele Bodos artikkel om Clijsters.

Hyggelig comeback, men ikke Wimbledon-materiale

Pete Sampras har rørt på seg igjen. Han vant Champions Cup i Boston nylig, en veteranturnering med blant andre Jim Courier, Todd Martin, Petr Korda og John McEnroe i aksjon.

Sampras slo Todd Martin i finalen 11-9 i tie-break i tredje sett, etter å ha reddet tre matchballer. Det er kjekt å se at Sampras liker å spille for folk igjen, og vise litt av det han var god til.

Det har vært mye snakk om hvor god Sampras er etter at han la opp. Ikke sammenlignet med andre veteraner, men med dagens ATP-spillere. Etter at 48 år gamle McEnroe tapte 6-3, 6-4 i semifinalen, mente Sampras at han trolig kan konkurrere mot hvem som helst i verden, i det minste for en kamp. McEnroe kan ikke se fem spillere som ville slått Sampras.

Jeg er en stor fan av Sampras, men kan ikke se at han har rett. Det er bra at de halvgamle mennene fortsatt har det gøy. Det virker som Sampras og mange andre har glemt at han var utbrent og en skygge av seg selv de siste årene av karrieren, og at seieren i US Open 2002 var den første turneringen han vant på mer enn to år. Sampras mistet litt fart og litt sikkerhet i grunnslagene de siste årene, nok til at han ble slått av en rekkke spillere. At han skal ha blitt bedre av å være fem år borte fra tennisen, har jeg vanskelig for å tro.

Høydepunkter fra mestermøtet

Jeg vet ikke hvor mye vi skal legge i oppvisningskampen mellom Nadal og Federer på den spesielle grus/grasbanen. Har lest mange kommentatorer som sier at det bare var en morokamp, men for meg ser det ganske seriøst ut på klippet under. Nadal vant forresten, 12-10 i tredje setts tiebreak.

Nadal er faktisk ganske god på nettet, og backhand-passeringene hans er mye bedre enn for et par år siden.

Underdogen bjeffer igjen

Rafael Nadal sin vanskeligste test på veien mot fjorårets tittel i French Open var ikke, som mange tror, finalemotstander Roger Federer. Det var Paul-Henri Mathieu.

Franskmannen spilte en lang, hard kamp mot Nadal. Den gikk samtidig med vår kamp på Court 1, like ved siden av, og vi lurte på hva som skjedde som skapte så mye jubel på hovedbanen. Etter at vår kamp var slutt, så vi på den gigantiske skjermen midt på stadion-området. Mathieu viste ingen respekt for Nadal. Han kjørte spanjolen fra side til side, og bare Nadals utrolige defensive evner reddet ham. Kampen varte i nesten fem timer, til tross for at det bare ble fire sett: 5-7, 6-4, 6-4, 6-4 til Nadal. Her er en glitrende artikkel om den kampen.

Det så en stund ut som Mathieu skulle klare å presse Nadal til fem sett, men Nadal gjorde kort prosess i slutten av fjerde sett.

Mathieu er en ujevn spiller som har vært en del skadet, og han har noen stygge Davis Cup-tap på merittlista. Nå ser han ut til å være i form igjen. Han vant Casablanca-turneringen i forrige uke. Når dette skrives har han akkurat slått “Can you hear the drums” Fernando Gonzalez 6-2, 6-4 i Estoril, Portugal. En mann å regne med i Paris i år også, får vi håpe. Bildet over viser Mathieu, lengst fra kamera, mot Roger Federer i Roma 2003.