Tennisårets siste krampetrekning

Davis Cup-finalen spilles denne helga. I Moskva møtes Argentina og Russland, i det som på papiret ser ut som en formalitet for russerne. De har Davydenko i bra form, de har Safin i bakhånd og de har valgt underlaget kampene skal gå på. Det blir ikke grus, som hadde vært Argentinas beste sjanse.

Argentinerne har fått sin supporter numero uno på plass i Moskva. De trenger mer enn det for å vinne trofeet. Chela er klart best på tregere dekker, men ikke så verst på hardcourt heller.

Det blir spennende å se hvilket av lagene som er sterkest i hodet. Både Russland og Argentina har rikelig med halvnervøse spillere å velge blant: Slik er kampoppsettet:

Nikolay Davydenko (RUS) v Juan Ignacio Chela (ARG)
Marat Safin (RUS) v David Nalbandian (ARG)
Dmitry Tursunov/Mikhail Youzhny (RUS) v Agustin Calleri/David Nalbandian (ARG)
Nikolay Davydenko (RUS) v David Nalbandian (ARG)
Marat Safin (RUS) v Juan Ignacio Chela (ARG)

Davydenko har faktisk aldri slått Chela. Safin (bildet) mot Nalbandian er 50/50, mens jeg tror russerne er bedre i double. Davydenko mot Nalbandian er også en ganske åpen kamp, selv om Davydenko har vært kvassere i det siste. Safin mot Chela kan bli en ubetydelig kamp hvis oppgjøret blir avgjort i de fire første kampene, hvis ikke tror jeg Safin klarer oppgaven.

Davis Cup-finalen vises selvsagt ikke på noen normale kanaler. Hvis du har tenkt å følge med, gjør du det best på den kanongode nettsiden deres. Dessverre funker ikke videoarkivet i Mac, noe som utelater meg. Ja, ja.

En stor mann

Andre Agassi har fått en del drit fra meg opp gjennom årene, mest for ting han har gjort på tennisbanen. Utenfor banen viser han seg mer og mer som en stor mann. Nylig var han med på March of Dimes, en innsamling i New York. Du kan lese hele saken til Peter Bodo her.

Agassi har blitt en av de mest veltalende idrettsfolkene i verden. Bodo spurte hva Agassi skal gjøre så som han ikke spiller tennis: “I’m trying to bring it all together - the business and the philanthropy, tennis and all that ties into. I’m working on bringing that all together so it can impact lives and make a real difference.”. Ikke akkurat noe standard blabla-svar.

En morsom passasje: “Jim got the laugh of the day when he said that it was tough enough for Andre to be the second best athlete in his household; having seen his kids, Jaden and Jas, on the trampoline in the backyard of the Agassi’s home in Las Vegas, Jim also had the feeling that “The way things are going, he’ll be sliding down even further on that scale.”

Tomrom

Ikke mye å skrive om akkurat nå: Jelena Dokic vil gjøre comeback (gjesp), debatten om Federer versus Sampras er inne i episode 427, stjernene klager på lang sesong samtidig som de drar inn millioner på oppvisningskamper.

Ganske deilig med tennisfri, faktisk.

En slags oppsummering

Sesongen er slutt, nå gjenstår bare finalen i Davis Cup mellom Argentina og Russland. Den komplette rankingen for året finner du her.

Hvordan kommer ATP-rankingen til å se ut om ett år?

Federer (1) og Nadal (2) tror jeg holder posisjonene. Nadal er avhengig av å spille suverent på grus. Han er fortsatt så ung og sulten at jeg tror han får til nok en kanonsesong på grusen. Jeg tror ikke han klarer å gå ubeseiret gjennom grussesongen igjen, men han er definitivt The Man fra april til juni.

Davydenko (3), Blake (4) og Ljubicic (5) er mer usikre. Davydenko og Blake har spilt henholdsvis 32 og 26 turneringer i år, mot 19 for Federer og Nadal. Det koster mye, og på et eller annet tidspunkt tror jeg de får svi. Robredo (7) er altfor høyt ranket i forhold til evnene, og kommer ikke til å gjenta prestasjonen. Det tør jeg vedde mye på.

Roddick (6) har spilt godt etter at han fikk Jimmy Connors som trener. Nå venter Australian Open og et par store amerikanske hardcourt-turneringer på seinvinteren, så Roddick bør klatre. Topp 4 er innen rekkevidde neste år.

Jeg er spent på hva Berdych (13) klarer i 2007. Han har kapasiteten til store ting, særlig på raske dekker. Baghdatis (12) har masse poeng å forsvare i Australian Open neste måned. Han har vært voldsomt ustabil dette året, men jeg håper han etablerer seg i toppen. Han er eksplosiv og grasiøs. De første to settene mot Federer i årets Australian Open var noe av det beste som ble spilt i år.

Murray (17) og Gasquet (1 bør ta det siste steget opp neste år. De er snart for gamle til å være unge og lovende. Begge har talentet, spørsmålet er om fysikken er god nok. Begge leverte et par virkelig ynkelige kamper i 2006, og det til og med i store turneringer.

Folk som har talent til mye mer, men som har de beste årene bak seg: Safin (26), Ferrero (23), Gaudio (34, bildet), Henman (39), Moya (43).

Folk som kan legge racketen på hylla i morgen uten at noen vil savne dem: Stepanek (19), Vliegen (31), Chela (33), Clement (42), Kiefer (48).

Film fra finalen

YouTube er en fin ting. Ni minutter av Federers kverking av Blake finner du her.

The one and only

Og der var sesongen slutt. Den endte som den begynte: Med en stor pokal i hendene på Roger Federer. 12 titler rasket han med seg i år. Over 8 millioner dollar i prispenger.

La oss si at Federer tar tre Grand Slam-titler neste år også. Da har han 12 Grand Slam-titler totalt, bare to mindre enn Sampras, og han vil fortsatt bare være 26 år.

Noen har et brennende ønske om å klage. Jeg husker ca 1999. Da klaget alle over at det ikke var noen klar verdensener, bare masse folk som vekslet på førsteplassen. Nå klager folk - sikkert de samme - over at Federer dominerer for mye. Hvordan kan noen hate noe så fullkomment?

Jeg tipper dette er den samme gjengen som mente at Leonardo da Vinci burde roe cella og ikke være så mye bedre enn alle andre, og at han derre Shakespeare burde ta seg noen års ferie og slippe til noen andre som ikke var like gode til å skrive skuespill.

Kudos til James Blake for en fantastisk sesong, nummer fire i verden ved årets utgang. Men han og resten av eliten er i en divisjon under Federer. Sveitseren vant tre Grand Slam-titler, 4 Masters-turneringer og ATP-sluttspillet. Hvis noen mener det er tidenes beste år i herretennis, protesterer ikke jeg.

En dårlig overskrift

Som journalist har jeg mange dårlige ordspill og svake overskrifter på samvittigheten. Så det knaser litt i glasshus når jeg skriver dette.

I kveld var jeg som snarest innom TV2s tekst-tv. De hadde, prisverdig nok, en oppdatering på semifinalene i ATP-mesterskapet. Bombe av Blake var tittelen på sportssiden. James Blake slo ut Nalbandian i to sett.

Nalbandian er tittelforsvarer, og Blake er den åttende beste i verden - altså på papiret svakest av de åtte som spiller turneringen. Men ærlig talt: Blake har vært blant verdens tre-fire beste spillere siden i sommer. At han slår Nalbandian, som kom til semifinalen med et nødsskrik, er ingen bombe.

Federer sin seier mot Nadal må gi selvtillit. Video fra kampen her. Ser ut som det var en god kamp. Federer sto langt inne i banen og var komfortabel med Nadal sin overskru. De to siste poengene i filmen er nydelige. Federer avverger at det blit tiebreak med en backhand fra langt utenfor banen. På matchballen slår han inn en forehand fra trengt posisjon.

Blake mot Federer skal være en grei oppgave for Federer. Han har vunnet alle sine fem kamper mot amerikaneren, og jeg tror ikke Blake klarer å holde et høyt nok nivå i fem sett.

En kamp jeg gjerne skulle sett

Roger Federer møter Rafael Nadal i semifinalen av ATP-sluttspillet. Det er en moralsk finale på mange måter: De er årets (og fjorårets) soleklart beste spillere, og de har allerede en lang rekke kamper mot hverandre.

Etter at de møttes i to store finaler i sommer (French Open og Wimbledon) har det kun handlet om Federer. Nadal har tapt masse kamper, Federer kun for Andy Murray i en turnering han ikke burde spilt. Terminlisten for de beste spillerne er syk, rett og slett.

Nadal har taket på Federer. Selv om han ikke har spilt særlig godt i det siste, kan han fort kjempe Federer ut av stilen igjen. ATP-sluttspillet har vært Federers lekegrind de siste tre årene, hvor det eneste tapet hans siden 2003 kom i finalen i fjor, da han nesten slo Nalbandian til tross for at han var halvskadet.

Hvis Nadal slår Federer - og det ser jeg ikke bort fra - vil han gå inn i neste sesong med stor selvtillit. Federer må snart lære seg å slå Nadal på raske dekker. Selv finalen i Wimbledon i år var en shaky forestilling av Federer, som hater Nadal sin venstreskrudde spillestil.

Jeg tror svaret er å nekte det å bli en Nadal-kamp, og i stedet prøve å avgjøre poengene raskt, serve godt og gnage på Nadal sin svakere backhand. Et problem for Federer er at han har litt for stor sikkerhet i spillet sitt. Jeg tror en mann som Sampras ville gitt Nadal problemer på raske dekker - han slo hardt og flatt, og servet fantastisk.

Nalbandian mot Blake i den andre semifinalen kan også bli gøy. Blake har mest potensiale av de to, men hvis han har en mindre enn eksellent dag kommer Nalbandian til å vinne. Jeg tipper Nalbandian i tre sett, og Nadal i tre sett over Federer.

Comeback i det stille

Guillermo Canas er en av de store stygge ulvene i tennisen de siste årene, tatt for doping. For alle fans av den litt grå argentineren er det verdt å merke seg at han er i god form om dagen.

Canas spiller Challenger-turneringer i Sør-Amerika. Challengere er et hakk under ATP-turneringene. Der spiller de som er på vei tilbake fra skade, unge talenter og lokale storheter. Sjekk denne siden om Canas sine siste kamper. Vanskelig å si hva dette betyr for neste sesong, men kjekt for alle som liker Canas. (Hei, Tor Morten).

Dagens lenke

Hvis du har fem minutter til overs i dag, så se på dette klippet fra kampen mellom Blake og Nadal. Det tar en stund å laste inn, men er verdt ventetiden. Poenget som begynner 5.38 ut i denne videoen er sinnsykt.

Blake har det som skal til for å knekke Nadal (som han gjorde i denne kampen også): hardt, flatt spill med høy risiko. Jeg tror ikke det finnes noen som er like eksplosive som Blake.

You gotta be kidding

Gustavo Kuerten skal prøve seg på et nytt comeback. Den mannen gir seg ikke før han blir idrettsinvalid!

En kjapp oppdatering

Siden sist oppdatering har dette skjedd: jeg har flyttet bort fra mitt Eurosport-hjem og inn i et hjem som foreløpig bare har fire kanaler og intet internett (det kommer neste uke), Justine Henin har vunnet WTA-sluttspillet (imponerende etter to måneder på skadelisten og en ynkelig gruppespillkamp mot Mauresmo, før hun slo samme dame i finalen), ATP-sluttspillet har begynt (Federer reddet tre matchballer mot Roddick før han vant i tre sett) og Blake har slått Nadal igjen.

Og om fem minutter må jeg gå.

Katt og mus

Tennis på tv:
Justine Henin - Martina Hingis 6-2, 6-7, 6-1
Gruppespill, WTA-sluttspillet

Martina Hingis er perfekt motstand for Henin nå, siden Henin har vært skadet. Hun vet at mot Hingis vil hun ikke bli blåst av banen. Hun vil få mange baller å slå tilbake, og få testet ut alle sider av spillet sitt, uten for stor risiko for å tape.

Sånn ble det også. Hingis viste noen småfine ting, men det blir for lite og for tynt i lengden. I denne kampen var serven og servereturen Hingis´ beste slag. Backhanden var stort sett solid, men ufarlig.

Hingis sitt store problem er, sånn jeg ser det, forehanden. Hingis har ikke nok snert i slagene sine til å gi ballen fart på forehandsiden. Igjen og fikk hun presset Henin til å gi en svak, kort ball til Hingis sin forehand, men klarte ikke å drepe ballen.

Hingis bommet også mer ved nettet enn jeg har sett før. Hun pleier jo å være veldig sikker der.

Kampen livnet til mot slutten av andre sett. Henin ledet 5-2, men mistet konsentrasjonen, og Hingis ble jublet fram av Madrid-publikummet. (Fantastisk med den grønne og lilla overflaten, for øvrig.) Henin tok seg inn igjen i det tredje settet, hvor begge faktisk virket ganske uinteresserte i utfallet.

En kamp som lignet mye på den forrige jeg så, mellom Dementieva og Sharapova: Som Dementieva kunne Hingis bare se på det motstanderen gjorde, uten sjanse til selv å diktere.

Vemodig

Om tre dager flytter jeg. Med på lasset flytter dessverre ikke Eurosport. I rekkehuset hvor vi flytter inn, er det faktisk ikke kabel-tv. Skandale!

Så jeg må klare meg med internett en periode. Det betyr nok en slutt på kamprapportene på denne siden. Hvis noen av dere har lyst å skrive om kamper dere ser, så send meg en mail (asadnoy@gmail.com).

Dette betyr også at jeg ikke får sett Australian Open og alt det andre fine de gode menneskene i Eurosport så uselvisk gir oss. Det er trist, men jeg har et håp om at det blir en løsning på saken. Når, vet jeg ikke.

Så, sitter du ensom i Stavanger-området og ser på tennis, så vet du hvem du har å invitere.

En vektklasse over

Tennis på tv:
Maria Sharapova - Elena Dementieva 6-1, 6-4
Gruppespill, WTA-sluttspillet

Noe av det jeg liker best med Maria Sharapova, er at hun er helt forskjellig fra hva folk flest tror. Da snakker jeg om gjennomsnittlig tennisinteresserte, som kanskje bare har sett henne på reklameplakater, som tror hun er en slags Anna Kournikova som kan spille tennis.

Maria Sharapova er ikke pen. Hun har masse kviser, og hun driter i det nå hun er på banen. Hun er ikke søt heller, i betydningen sjarmerende og publikumsfriende. I løpet av kampen mot Dementieva smilte hun null ganger. Sharapova er et steinansikt.

Noen vil kanskje rynke, men jeg sammenligner henne litt med Ivan Lendl: Ingen av dem med noe gudegitt tennistalent, men med stor selvdisiplin og kropp som tåler mye trening.

Dementieva fikk merke at Sharapova er i en annen vektklasse. Dementieva kunne ikke annet enn å reagere på spillet som Sharapova dikterte. Sharapova styrte nesten hver ballveksling, og hun hadde en god dag på jobben. At Dementieva klarte seks game totalt, skyldes hennes gode defensive kvaliteter og litt nerver for Sharapova mot slutten.

Maria Sharapova vant sin 17.seier på rad. Hun er verdens beste akkurat nå.